Lang forskerbakgrunn

Benestad har vært tilsluttet Veterinær-instituttet i 22 år og har arbeidet med skrapesjuke på sau og kugalskap (Bovine spongiform encephalopathy/BSE) på storfe. – De siste årene har jeg forsket på skrantesjuke hos hjortedyr. Veterinær-instituttet er det nasjonale referanse-laboratoriet for TSE (Transmissible Spongiform Encephalopathies) hos dyr, under min ledelse og vi er ett av tre referanselaboratorier for CWD oppnevnt av Verdens dyrehelse-organisasjon (OIE). I tillegg har vi forskningssamarbeid med et stort nettverk av TSE-grupper i Europa og Nord-Amerika, sier hun.

Sykdommen er ny i Europa

Benestad har en doktorgrad fra Idrettshøgskole i Marseille (Frankrike) og er spesialisert i nevrofysiologi. Hun har i mange år arbeidet tett med veterinærer.

– Prionsykdommer rammer primært hjerne og ryggmarg, som er mitt spesialfelt. CWD, som er en ny sykdom i Europa etter at det første tilfellet ble påvist i Norge i 2016, krever kontinuerlig testing for å unngå at smitten som ble oppdaget hos villrein sprer seg ukontrollert til flere hjortedyr, slik som situasjonen er nå i Nord-Amerika, understreker hun.

Stor epidemi

– På 1980-tallet startet en stor BSE-epidemi i Storbritannia. Opprinnelsen er som alle andre TSE ikke fastslått, men man antar at en ku som hadde BSE ble brukt til produksjon av kjøtt og benmel, til fôring av andre storfe. På denne tiden var verdensøkonomien rimelig vanskelig, og Storbritannia reduserte varmebehandlingen av kjøtt og benmel. Dette var nok til at prioner kunne «overleve» og BSE-sykdommen ble derfor resirkulert i stor skala og ble begynnelsen på en stor epidemi.

Sammenhengen med kjøtt og benmel og BSE ble oppdaget og det ble forbudt å fôre drøvtyggere, både små- og storfe, med kjøtt og benmel fra drøvtyggere. I dag har vi kontroll på BSE i de fleste land. Det er meget få tilfeller av klassisk BSE, som er assosiert med kjøtt og benmel. De få tilfellene som er registrert er atypiske BSE, som oppstår sporadisk. Opprinnelsen til atypisk BSE er ukjent, og antas å være en mutasjon i hjernen hos eldre kyr, som vi også registrerer hos eldre mennesker med Creutzfeldt-Jakob sykdom. Slik sett mener vi at BSE er under kontroll, sier Benestad.

Kan CWD overføres til mennesker?

Mens norske myndigheter utryddet en hel villreinstamme på 2500 dyr i Nordfjella sone 1, frykter en ekspert på sykdommen, Mark Zabel, professor i mikrobiologi ved Colorado State University, at den kan smitte over til mennesker.
– Dette gjelder alle TSE’ene og ikke bare noe som er spesielt for CWD. Vi vet at prionsykdommen BSE hos storfe kan smitte over på mennesker. Det var tilfellet i England med variant Creutzfeldt–Jakob disease (vCJD) som rammet over 200 unge mennesker. Årsaken var sannsynligvis at de spiste kjøtt som var blandet med hjerne eller ryggmarg fra infisert storfe. Sykdommen ble raskt knyttet til BSE hos storfe og effektive tiltak ble umiddelbart iverksatt ved å fjerne hjerne og ryggmarg fra menneskematproduksjon.

Ingen assosiasjon

– Når det gjelder overføring til mennesker, er det ikke påvist noen assosiasjon mellom andre prionsykdommer enn BSE og prionsykdommer hos mennesker, fortsetter Benestad. – Dette inkluderer også CWD, som USAs epidemiologiske studier indikerer. I Norge er situasjonen litt annerledes. Forskningen som er utført de siste årene har vist at prioner hos norske hjortedyr er forskjellige fra de som er identifisert i Nord-Amerika. Derfor er det viktig å få mer kunnskap om typene i Norge før vi kan si noe sikkert om det zoonotiske potensialet for disse. Føre-var-prinsippet betyr at vi derfor bør unngå at mennesker eksponeres for prioner og vi må uansett huske på at man ikke skal spise syke dyr, sier Benestad.

Lang inkubasjonstid

Kampen mot CWD er et maratonløp. Prionsykdommen har en meget lang inkubasjonstid. Fra tiden dyret blir smittet til det utvikler sykdommen og dør, kan det ta mange år. For CWD snakker vi om minst halvannet år, for BSE er inkubasjonstiden mellom to og åtte år og for mennesker opp mot 40 år. Det er vanskelig å identifisere dyr som blir smittet når de ikke viser symptomer, og disse dyrene sprer smitten videre. Slutter vi å teste og gjennomføre tiltak for å unngå spredning av sykdommen, vil den etter hvert blomstre opp ukontrollert. Derfor er det et maratonløp og både testing og forskning vil pågå langt utover de tre årene vi til nå har forsket på sykdommen.

Økt kunnskap om prionsykdommer

– Derfor er det viktig å få mer kunnskap om prionsykdommer. Da jeg begynte å jobbe med prioner, trodde man at det kun var en type BSE uansett geografisk tilhørighet og alder. Det samme var tilfellet med sau og skrapesjuke helt til vi i Norge fant en atypisk variant som går under navnet Nor98. Skrapesjuke på denne tiden var betraktet som veldig smittsom mellom sau. Hos Nor98-sauene fant vi ut at prionene var begrenset i sentralnervesystemet og ingen prioner ble påvist i periferi, som lymfeknuter og milt, som vanligvis er tilfellet hos sau med klassisk skrapesjuke. Etter flere års forskning fant vi ut at denne atypiske Nor98 varianten var mye mindre smittsom, hvis smittsom i det hele tatt, sammenliknet med klassisk skrapesyke. Det fikk store konsekvenser for forvaltningen. Når vi tidligere påviste skrantesyke på sau, måtte hele flokken slaktes, inkludert kontaktflokken, noe som var dramatisk for saueeierne. Mens vi fant ut at, opptil 35 prosent av sauene var infisert i en flokk med klassisk skrapesyke, fant vi stort sett bare ett tilfelle i flokkene hvor Nor98 ble diagnostisert. Gjennom tett samarbeid med Mattilsynet ble forvaltningen forandret slik at når Nor98 ble påvist i en flokk, var det ikke nødvendig å slakte alle dyrene.

Utstrakt forskning

Norge har forskjellige prionstammer sammenliknet med de som er i Nord-Amerika. I følge Benestad vil det være behov for utstrakt forskning for å få kunnskap om disse, som kan brukes i sykdomsbekjempelse.

– Reinsdyrskrantesyken har mange likhetstrekk med den som er i Nord-Amerika. Sykdommen har herjet der i over 50 år og er nå massivt utbredt i 26 amerikanske stater og tre kanadiske provinser. Mattilsynet startet derfor, etter første påvisning i Norge, et stort overvåkingsprogram og vi fant flere dyr i Nordfjella sone 1 som hadde skrantesyke. Etter at hele populasjonen fra området ble slaktet og testet, var 19 dyr i dette området påvist infiserte. Reinsdyrskrantesyken, som CWD i Nord-Amerika, har stor smittsomhet. Derfor ble hele villreinpopulasjonen fra Nordfjella sone 1 slaktet. Vi håper vi har klart å stoppe spredningen av sykdommen til andre hjortedyrpopulasjoner.

Diagnostiserte sykdommen hos eldre elger

– Kort tid etter påvisningen hos reinsdyr diagnostiserte vi sykdommen hos eldre elger, i andre områder enn Nordfjella. Med erfaringen jeg hadde med Nor98, oppdaget jeg forskjeller i distribusjonen av prioner i hjernen hos elgene, sykdommen var annerledes og ikke beskrevet tidligere. Det var den første indikasjonen på at dette var en ny prionstamme, sier Benestad.

– For å kunne karakterisere en stamme må man pode mus. Nå holder vi på å skrive resultatene fra forskningsarbeidet som ble utført i samarbeid med italienske og amerikanske kolleger. Det bekrefter tydelig at prionstammene funnet hos de norske elgene er forskjellige fra den man har i USA. Sykdommen oppstår sporadisk hos eldre elger og, som hos Nor98 sauene, er prioner funnet bare i sentralnervesystemet. De infiserte elgene klarer sannsynligvis ikke å smitte andre mens de lever. For myndighetene er det viktig å vite at det er to forskjellige sykdomstyper. Skrantesykdommen hos villrein i Nordfjella sone 1 var meget lik CWD fra Nord-Amerika, spesielt ved epidemiologi (smittsom). Men også denne skrantesykdommen ble karakterisert som egen prionstamme, forskjellig fra CWD beskrevet fra før, sier Benestad.

Forskjellige prionstammer

– Hva betyr det at de norske prion-stammene er forskjellige fra de i Nord-Amerika?

– Det sier litt om sykdoms-opprinnelsen. Når vi fikk den første syke villreinen i Norge, lurte vi på hvordan vi hadde fått CWD i landet. Sykdommen var bare påvist i Nord-Amerika, og det var naturlig å tenke at sykdommen var importert fra USA. Men det var få holdepunkter i et slikt resonnement fordi det er forbudt å importere levende dyr fra andre land. I og med at det er forskjeller på CWD i Europa og Nord-Amerika, er sannsynligheten for at vi har importert CWD fra Nord-Amerika mye mindre.

Vi oppdaget sykdommen tidlig

– Hvor viktig er samarbeidet med lokale veterinærer og myndigheter for å overvåke prionsykdommer?

– Det er helt avgjørende fordi det er i risikogrupper vi har størst mulighet til å oppdage sykdommen, hos dyr som er observert syke, har adferdsendringer eller er påkjørt. Derfor må vi teste over en lang periode for å få vite mer, sier Benestad.

– I Nordfjella fant vi flere tilfeller av skrantesyke og vi jobber kontinuerlig med å finne ut om det er andre steder i Norge som kan ha sykdommen. Dernest må vi vite hvor langt sykdomsutviklingen er kommet i de infiserte områdene. I Nordfjella fant vi 19 tilfeller av skrantesyke. Det var en relativ lav prevalens med cirka 1 prosent infiserte dyr og erfaring fra USA tyder på at vi oppdaget sykdommen i tidlig fase. Dersom 30 prosent av villreinen i Nordfjella hadde vært smittet, ville sjansen for å bli kvitt sykdommen vært meget liten, om ikke null, fordi miljøsmitten hadde vært veldig høy, sier Benestad.

– Smittede dyr skiller ut prioner i avføring, urin, spytt og blod som blir sittende igjen i miljøet. Prioner er meget resistente mot alt som vanligvis tar knekken på patogener. Etter mange år er de fortsatt infeksiøse. Med en prevalens på kun 1 prosent er tiltakene med å begrense sykdommen mer lovende.

Vi har ikke noe fasitsvar på årsaken til CWD

I et intervju i fjor sier veterinær Kåre Rudningen at ingenting er hugget i stein i forbindelse med skrantesyke. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er årsaken til sykdommen.

– Dette er en oppfatning jeg deler fordi vi vet ikke opprinnelsen til hverken CWD eller andre prionsykdommmer. Allikevel har vi kunnskap om hvordan sykdommen spres og dette er kanskje det viktigste.

Mattilsynet og Miljødirektorat jobber aktivt med å begrense spredning av den smittsomme typen av sykdommen. Det ville fått dramatiske konsekvenser dersom den ble overført til tamreinstammen som er livsgrunnlaget for samene i Norge både kulturelt og økonomisk. Det er et skrekkscenario vi jobber aktivt med å unngå og det var en av de viktigste årsakene til at villreinen i Nordfjella ble slaktet. Vi vil ikke ha sykdommen i norsk fauna og har sett med skrekk og gru på CWD-utviklingen i Nord-Amerika der den sprer seg i alle retninger uten at de har kontroll over sykdommen. Vi var i tett dialog med Nord-Amerika da vi oppdaget vårt første tilfelle i Nordfjella. Rådet fra ekspertene der var å gjøre noe med en gang, og ikke vente.

I verdenstoppen med CWD-testing

Fra 2016 og frem til i dag er det funnet prionsykdommer hos to nye dyrearter, villrein og europeisk hjort, i Norge. Hva forteller dette oss?

– Det er viktig å vite at Norge var et av de europeiske landene som hadde testet flest hjortedyr, selv om antallet var beskjedent (cirka 2100 dyr). Vi har en stor og unik vilthelseovervåkning for helsestatusen på hjortedyr (HOP programmet). Det gjorde oss i stand til å oppdage det første tilfellet av CWD i Europa. Derifra ble det iverksatt en stor dugnad med et omfattende overvåkningsprogram for skrantesyke. Til nå har vi analysert over 100 000 hjortedyr, alt på Veterinærinstituttet, sier Benestad.

– Vi må fortsette å teste i flere år fordi inkubasjonstiden er lang og mange dyr kan være infiserte og kan smitte flere, selv om de ikke viser symptomer på sykdommen. Sykdommen rammer ville dyr, og dette skaper større utfordringer for å observere potensielle symptomer. Villreinen og andre ville dyr kan dø langt til fjells uten å bli oppdaget. Før de dør kan de smitte andre dyr, eller smitte andre dyr via prionkontaminert miljø.

Vi tar CWD forskning på høyeste alvor

Norge er meget aktiv med CWD testing og forskning. Etter at de første tilfellene på elg og reinsdyr var fastslått i Norge, bestemte EU-kommisjonen å pålegge land med elg og reinsdyr å begynne overvåkningsprogram for CWD. Det gjelder seks land – Latvia, Litauen, Estland, Polen, Sverige, Finland i tillegg til Norge. De skulle starte i januar 2018 og teste cirka 6 000 dyr i løpet av en treårsperiode.

– God beredskap er nøkkelen til å oppdage sykdommer. Da er det viktig at de oppdages tidlig når prevalensen er lav. Venter man for lenge er krigen tapt (som i Nord-Amerika), sier Benestad til slutt.

Fakta om skrantesjuke i Norge

Artikkelen referert til nedenfor gir en god oversikt over utviklingen av CWD i Norge.

Våge J, Benestad SL, Vikøren T. Skrantesjuke (CWD) – en alvorlig sykdom med store konsekvenser - oppdaget ved god helseovervåking og samarbeid! Nor Vet Tidsskr 2019; 131: 584-9.

Artikkelen er lagt ut på NVTs hjemmeside: http://nvt.vetnett.no