Sorte prins

Sorte prins var en folkevogn modell 1952. At den fikk dette nærmest adelige navn, hadde flere grunner. For det første var bilen sort som en ravn. For det annet var den kjøpt på et tidspunkt da biler i Norge var rasjonert og derfor gull verdt. I tillegg kommer det faktum at Ola Nordmann elsker bilen sin. Han har romantiske forestillinger om kjøretøyet og setter det gjerne høyere enn både kone og svigermor.

En praktiserende dyrlege er fullstendig avhengig av bilen. Den bringer ham hver dag milevis av sted til kranke dyr i gard og grend. Den er en betingelse for det daglige brød. Til tross for dette kan en trygt si at en dyrlegebil er noe av det mest vanskjøttede på denne jord. Den blir sjelden pusset og stelt, og den lukter stramt av en underlig blanding av fjøs, kreolin og eter, en duft som barn og byfolk ofte imponeres over. Denne bilen går over stokk og stein til alle årstider, i støv og søle, snøslaps og på hålkeføre dagen lang og stundom nattetider.

Dyrlegebilen er en trofast tjener fra den dag den står flunkende ny på gårdsplassen og til den selges, værbitt og bulket med motorbank etter et slitsomt liv.

Det som særpreget ”Sorte prins” var dens trofasthet.

Det som særpreget Sorte prins var dens trofasthet. Jeg kan aldri huske at den feilte noe, og den tok seg frem som en islandshest uansett hvor umulige veiene var. Særlig på hålkeføre la den for dagen stor munterhet. For 30 år siden eksisterte ikke piggdekk og de dekkene vi brukte var ikke alltid så festlige når veiene var såpeglatte. Når vi skulle i sykebesøk oppe i dalsidene, la vi på kjettinger. Det gikk utmerket oppover, men det hjalp ikke alltid når vi skulle ned igjen på de tilisede skogsveiene. Sorte prins slingret i løypa. Den la seg på tvers, skumpet bort i brøytekanten med bakenden, rettet seg opp igjen og moret seg kongelig ned over bakkene. En gang dreiet den 180 grader, slik at vi braste baklengs det siste stykket, for tvers over riksveien og ble stående på en liten sandstripe to cm fra kanten av Storsjøens bølgende dybder.

Denne enkle og uanselige bilen hadde små krav. Det eneste den bad om var noen liter bensin og en oljeskvett i ny og ne. Sorte prins elsket vann. Oppe ved Hanestad fløt Glomma stor og majestetisk. På vestsiden bodde mine smertens barn. De hadde ingen bro over til den andre siden. Om vinteren var det ingen sak. Da frøs Glomma til, og vi tok oss over med fart og humør. Men ettersom våren kom, og det ble mildere i været, meldte problemene seg. Først ble det overvanning på isen. Det kunne stå 40 cm vann over isdekket. Da var bilen i sitt ess. Det fosset rundt hjula, når vi tok oss over. Fremfor alt gjaldt det å ha god fart, - å bli stående ute i dette havet, var lite fristende. Bilen tok aldri inn vann på disse sjøreisene. Den var i storform og brummet muntert når vi nådde den andre bredden.

Det ble verre når vårsola begynte å ta for alvor, og isen slo sprekker. På Hanestad het det seg at isen på Glomma ikke var farlig før småbruker Omar Bakke hadde gått gjennom to ganger! Somme ganger var det småskummelt når vi snek oss over i lusefart og med bildøra åpen. Det gynget iblant — men over kom vi.

Vårflommen nede i dalen bød også på problemer. Når sneen smeltet i fjellet og elver og bekker kom for alvor, stod slettene nede i dal bunnen snart under vann. Enkelte steder ble veien borte når flomvannet herjet som verst.

En dag i vårflommen hadde jeg vært øst i dalsiden og skulle hjem. Da jeg kom ned på sletta, opphørte veien plutselig å eksistere. Foran meg lå det en stor sjø. Jeg mente å vite hvor veien egentlig gikk, og tok fart. Før jeg visste ordet av det, fløt bilen. Vi var i rom sjø. Vannet begynte å sige inn. «Jasså,» sa jeg til min sorte venn, «du har tenkt å forsøke deg som ubåt nå!» Jeg kom meg ut gjennom vinduet og vasset i land til midt på livet. Bilen fløt som en fullrigger. Etter en tid ble den stående på bunnen med flomvannet bølgende til midt opp på frontruta. Folk i Østagrenna hadde sett oss og kom løpende. Vi fikk slått et tau om snuten på bilen og ved hjelp av en traktor og et par båtshaker ble den halt på land. Det så ikke særlig bra ut. Inne i bilen fløt medisinflasker og gasbind om hverandre. Det var vann overalt, til og med i motoren. Jeg var på gråten og tenkte at dette er slutten. Men nei, da. Folkevogna startet ved første forsøk. Etter et raskt opphold på bilverkstedet og et par dagers tørk var bilen i sin gamle form. Den hostet riktignok litt i motbakkene de første dagene, men det var vel ikke så meget å undres over. Jeg er sikker på at dersom Sorte prins ikke hadde vært bil, så hadde den vært alle tiders båt!

Jeg er sikker på at dersom ”Sorte prins” ikke hadde vært bil, så hadde den vært alle tiders båt.

Om bilen min var en god venn og en varm og følsom natur, så var den i fysisk forstand kald som is. De første folkevognene var rullende kjøleskap. Varmeapparatets effekt var så beskjedent at det nærmest var av symbolsk karakter. I verste vinterkulda iset rutene til. Varmeapparatet greide å holde rimet borte fra frontruta på et felt stort som skyggen av ei østerdalslue. Det var alt. Fordi jeg stadig dro med meg sne inn i bilen, ble det liggende et fem cm tykt isdekke fremme ved føttene. Dette isdekket tinet aldri. Det holdt seg i frossen tilstand helt til vårsola og varmegradene omsider fikk overtaket.

Etter hvert fikk bilen min preg av det robuste liv den levde. Den ble rispet i skinnet og fikk bulker både her og der. Venstre bakskjerm hadde en stygg skramme. Det skyldtes grov vold. I en dyrevernsak kastet en rasende tømmerkjører en flaske hjemmebrent mot bilen. Det foregikk på denne måten: I lengre tid hadde jeg sett meg arg på en tømmerkjører som behandlet hestene sine dårlig. Han drev dem alt for hardt, og jeg observerte at en av hestene var mager og halt og hadde trykkskader etter seletøyet. Jeg bestemte meg for å oppsøke mannen i koja hans i skogen. Det var skogsbilvei dit, og jeg kom frem uten vansker. Mannen var hjemme. Han var stor og sterk og ikke helt edru.

«Den svarte hesten din er halt og må tas ut av kjøringa,» sa jeg. «Det har ikke du noe med å bestille,» sa mannen. Han var arg. Dyrevernsaker er ofte kontroversielle og folk blir lett fornærmet, når de blir kritisert for dårlig behandling av dyr. «Jeg kommer igjen om åtte dager,» sa jeg. «Dersom ikke hesten din da er tatt ut av kjøringa, blir du meldt til dyrevernet.» Tømmerkjøreren ble helt rebelsk. I fullt sinne tok han det som var nærmest - det var en flaske av uedelt merke – og slengte den etter meg. Flasken traff venstre bakskjerm på bilen og gikk i knas. Det luktet dårlig hjemmebrent.

En dyrlegebil er noe av det mest vanskjøttede på denne jord.

Jeg innfant meg på åstedet etter de forskrevne åtte dager. Da var hesten tatt ut av kjøringa og mannen from som et lam. Hesten kom seg etter noen tid. Men bakskjermen på bilen min kom seg ikke. Den hadde fatt varig mén. Intet varer evig. Det gjelder også biler. En dag måtte jeg se den kjensgjerning i øynene at min svarte venn var for nedadgående. Det var ingen vei forbi. Den måtte skiftes ut i en ny. Avskjedens time ble tung. Denne bilen hadde fulgt meg i tykt og tynt. Den hadde hjulpet meg opp de første tunge kneikene og satt meg i stand til å betale renter og avdrag, skatt og husleie. Når humøret var på null fordi pasientene mine døde på båsen, prøvde den å muntre meg opp med sine ilske kvin.

Da jeg la hånden min på den til farvel, følte jeg at det ikke var noen alminnelig bil som stod der. Nei, det var en landeveiens ridder, en ekte svart prins av blodet. Det sies at biler ikke har sjel og at de hverken kan tenke eller føle. En får godta det. Men en ting er sikkert.

Det er galt å selge sine beste venner på markedet. De burde hauglegges. Slik Bergljot gjorde med Einar Tambarskjelve.