Aktuelle sykdomsutbrudd og diagnoser
Redigert av Annette H. Kampen, Veterinærinstituttet og Helene Wisløff, Pharmaq Analytiq
Psoroptes ovis påvist på geit i seks fylker i 2022/2023
Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet
Mattilsynet
Mattilsynet
Mattilsynet
Etter flere påvisninger av Psoroptes ovis på geit i Midt-Norge i 2021, ble det startet et overvåkings- og kontrollprogram (OK-program) med aktiv innsamling av prøver fra geitebesetninger i hele landet i 2022. Mattilsynet er ansvarlig for programmet og står for prøvetaking, mens prøvene undersøkes ved Veterinærinstituttet. Til sammen 69 geiteflokker ble undersøkt i dette programmet i 2022. Midden ble påvist i to besetninger i Agder og i tre besetninger i henholdsvis Møre og Romsdal, Viken og Rogaland. Det er videre gjort påvisninger i kontaktbesetninger i de nevnte fylkene, samt i Trøndelag og Vestland, i januar/februar 2023.
Psoroptes ovis-infestasjon hos sau (saueskabb) er utbredt i store deler av verden, blant annet i Storbritannia og i flere andre land i Europa. Midden kan også finnes hos andre dyrearter, blant annet geit og kameldyr. Sykdommen kan gi alvorlige symptomer hos sau, og følgene for dyrevelferden og økonomien i sauenæringa vil være omfattende om sykdommen skulle etablere seg i Norge. På grunn av de alvorlige konsekvensene for sau, er funn av Psoroptes ovis kategorisert som en meldepliktig sykdom (Liste 2) som det offentlige ønsker å bekjempe.
Diagnostikken består i at materiale fra øregangene samles med gas-kluter som undersøkes ved hjelp av mikroskop, og midden identifiseres basert på typiske morfologiske trekk ved arten. Tidligere ble Psoroptes-midd angitt å være flere ulike arter, som ofte ble navngitt etter dyrearten de ble funnet på. Det er ikke mulig å skille P. ovis fra ulike arter av vertsdyr ved mikroskopiske undersøkelser, og man har konkludert med at det dreier seg om én art – P. ovis. Veterinærinstituttet er i ferd med å etablere metoder for genetiske undersøkelser av de middene som er isolert fra norske geiter og alpakkaer.
De fleste påvisningene i OK-programmet er gjort i besetninger uten kjent kontakt til andre positive besetninger. Dette kan tyde på at parasitten er videre utbredt hos geit enn man tidligere har vært klar over. Psoroptes ovisble påvist for første gang i nyere tid i prøver fra norske alpakkaer, en lama og en dverggeit i 2015. I de fleste geitebesetningene der midden er påvist, er det funnet et lavt antall midd og bare i prøver fra ett dyr. Geitene viser lite eller ingen symptomer.
Sanering etter påvisning av P. ovis består av to gangers injeksjon med makrosykliske laktoner etter nærmere pålegg fra Mattilsynet. Mattilsynet jobber med videre undersøkelser og prøvetaking i smittede besetninger og kontaktbesetninger.
Finnesår i brystfinne hos atlantisk laks
veterinærpatolog, PhD og europeisk spesialist i veterinærpatologi, Pharmaq Analytiq AS
PhD, Pharmaq Analytiq AS
veterinær, Stim AS
Finnesår og bakterieinfeksjon ble diagnostisert hos oppdrettslaks fra et matfiskanlegg med semilukkede merder på Vestlandet. Laksen ble satt ut i sjø i september 2022, og det var ikke synlige ytre skader på fisken etter sjøsetting. I løpet av 2-3 uker etter sjøsetting ble det påvist brystfinneskader hos en betydelig andel av dødfisken. Det var noe forøket dødelighet med opp mot 0,1% daglig dødelighet. Ved tidspunktet for prøvetaking fantes uttalt brystfinneslitasje med sår i bukvegg umiddelbart bak finnen og blødning i huden foran finnen (Figur 1). Fiskene blødde fra finnene og var generelt bleke, noe som ga mistanke om anemi. Det var kun skader på brystfinner, og det var som oftest en enkelt finne som var affisert. Ved obduksjon av affisert fisk ble det ikke funnet makroskopiske forandringer i indre organer og det var ikke mistanke om andre sykdommer. Det ble tatt ut prøver av skadde finner og indre organer til histologi, mens det ble sådd ut på blodagar med salt (BAS) fra nyre, finner og sår i bukvegg. Dødeligheten ved lokaliteten fortsatte å øke måneden etter prøveuttaket, men to måneder senere var dødeligheten på tilnærmet normalnivå. Ved oppfølgende besøk i desember var andelen fisk med finnesår betraktelig redusert, og sårskader så ikke lenger ut til å være en dominerende årsak til dødelighet ved anlegget.
Ved histologisk undersøkelse av finnene fantes sår med tap av epitel på finnetuppen (Figur 2). Det var nekrotiserende og fibrinopurulent betennelse i tuppen av finnen, mens det var betennelse og proliferasjon av bindevev og blodkar (granulasjonsvev) i underliggende vev. Det var frakturer og nekrose av beinvev i finnestråler med resorpsjon av beinvev (Figur 3) og stedvis dannelse av nytt beinvev. Finnen var i varierende grad dekket av hyperplastisk epitel. Rikelige mengder stavbakterier ble funnet overfladisk i nekrotisk vev i finnesårene i to av fire fisk (Figur 4). Det ble ikke påvist forandringer av vesentlig betydning i øvrige vev. Ved bakteriologisk undersøkelse av finner innsendt til histologi ble det påvist moderat til rikelig vekst av Aliivibrio wodanis og Vibrio sp., sparsom til moderat vekst av Tenacibaculum sp. og sparsom vekst av Moritella viscosa og øvrige vibriobakterier. De samme bakteriene ble dyrket fra sår i bukvegg fra en eller flere fisk. I tillegg ble A. wodanis, Vibrio splendidus og Vibrio tapetis subsp. tapetis dyrket fra nyret fra to fisk uten parallelle histologiprøver. Det var ingen vekst fra nyret fra fisk prøvetatt til histologi.
Funnet av uttalt finnesår og skader i brystfinne med samtidig sår i bukveggen hos oppdrettslaks er uvanlig. Finneskader er beskrevet å være vanligere i ryggfinne og halefinne enn brystfinner. Finneråte er et samlebegrep for skader i finner som omfatter finnesplitting, erosjoner, nodulært fortykkede finner til større sårdannelser og tap av finnevev. Årsaken til skader i finnene kan være angrep fra andre fisk, mekaniske skader i forbindelse med håndtering eller kontakt med ujevne overflater og primære bakterieinfeksjoner. Bakteriell infeksjon sekundært til traumatiske skader er også vanlig. Sårskader i bukvegg og såkalt klassisk vintersår forårsaket av M. viscosa er vanlig forekommende hos atlantisk laks i sjø. I disse tilfellene kan det også være koinfeksjoner med Tenacibaculum spp. og A. wodanis. Atypisk vintersår som angår hodet (kjeve) og finner er sett i sammenheng med Tenacibaculum spp-infeksjon. I denne saken ble alle disse bakteriene og ulike Vibrio-arter dyrket fra finner og bukvegg, men de patologiske forandringene lignet ikke atypisk eller typisk vintersår. En mulig årsak til betennelse og sår i brystfinne kan være skader oppstått i forbindelse med håndtering ved transport til sjø. Slike skader i hud og finner kan være inngangsport for bakterier, og dersom underliggende vev (bløtvev og finnestråler) får skader kan dette også føre til gunstige forhold for bakterieinfeksjon. Bruddskader og resorpsjon av finnestråler kan være relatert til eventuell tidligere traumatisk skade, men kan også skyldes bakterieinfeksjonen alene.