Det samme gjelder etablering av returordning for brukte vindmølleblader.

Dette stoffet har lenge blitt brukt i mange vanlige forbruksvarer som tåteflasker, vannbeholdere, sportsutstyr, CD-er og DVD-er, og i industriell bruk som indre belegg i vannledninger. Dette er et stoff vi er mer og mer blir klar over har betydelige helseskadelige effekter på mennesker og dyr.

European Food Safety Authority (EFSA) anbefalte i 2008 en grense for forsvarlig daglig inntak (TDI) for BPA på 50 µg/kg kroppsvekt. I april 2012 bekjentgjorde EFSA at Bisfenol A ville bli vurdert på nytt. De nye anbefalingene ble publisert i 2014, med et forslag om forsvarlig daglig inntak redusert fra 50 µg/kg kroppsvekt til 5 µg/kg kroppsvekt (1). Canada har helt forbudt bruk av BPA i drikkeflasker og mange land har som mål å komme på Canadas nivå for regulering av BPA. Environment Canada oppførte bisfenol A som et giftig stoff (”toxic substance”) i 2010.

BPA er både kreftfremkallende og svært skadelig for reproduksjonen hos mennesker. Når vi nå vet at sædkvalitet hos mennesker har sunket drastisk siden 70-tallet, burde en kunne se en sammenheng her og vifte med det røde store flagget umiddelbart.

BPA er også en stor bestanddel i vindturbinblader. Politikerne og ansatte i NVE er blitt lurt til å tro at vindturbiner er miljøvennlige, noe de altså slettes ikke er. Fra hver vindturbin flasser det kanskje av mer enn 60 kilogram BPA i året ifølge mine kilder (2). Det er i hvert fall stor dissens om antall kg avflasset materiale fra vindmøllene, og inntil vi får uavhengige svar så bør Mattilsynet forholde seg til farligheten av BPA og overvåke vindmølleparker kontinuerlig og utforme forskrifter for vedlikehold og oppsamling av BPA-holdig materiale fra sådanne, samt etablere soner rundt vindmølleparkene ikke tilgjengelig/avgrenset for beitedyr (2).

På en vindmøllepark på 25 vindmøller vil det kanskje si 25 x 60kg = 1500 kg BPA i året. Dette vil da tilsige bakken og over tid forurense jord og grunnvann. Det er heller ikke etablert gjenvinningsprosedyrer for vindturbinblad. De blir saget opp og gravd ned lokalt. Utrolig, men sant. Hvordan kan Mattilsynet tillate denne praksis i Norge når vi vet at BPA forurensing lokalt kan/vil tilsige grunnvann lokalt og forurense i hundrevis av år fremover? Her må Mattilsynet som har ansvar for vårt drikkevann på banen umiddelbart.

Hvem vil med vitende og vilje spise kjøtt fra dyr som har beitet rundt vindmøller? Som dyrlege vil jeg i hvert fall betakke meg for tilbudt kjøtt fra slike dyr! Det er Mattilsynets plikt i henhold til lov å påse at det som spises i Norge er innenfor godkjente normer for innhold av fremmede stoffer. Det er irrelevant for saken om Mattilsynet har/ikke har målemetoder for BPA i kjøtt – det må bare anskaffes. Alternativt må andre offentlige organer opprettes som kan gjenopprette tryggheten i både kjøtt og vann ved å ha måleinstrumenter for dette tilgjengelig og i bruk. Jeg trekker bare en kort parallell til bruken av Kloramfenikol øyesalve/dråper som automatisk utelukker et dyr fra å bli brukt til konsum. Akkurat denne sistnevnte problematikken er ut fra mitt skjønn kjempestrengt vurdert, og jeg kan ikke skjønne at BPA fra 1) avflasset materiale som opptas av beitedyr eller rein eller (2) forurenset drikkevann som følge av nedgravde turbinblader skulle komme i noen annen kategori.

Jeg vil sitere fra Motvind.org (2): «Undervurdert risiko for naturforurensning av Mads Løkeland-Stai·4. juni 2021·Sist oppdatert: 5. august 2021:» Når det gjelder omfanget av slitasje er det foreløpig gjennomført lite forskning, men noe er gjort. Vi viser til University of Strathclyde, som har gjennomført forskning på slitasjen av «leading edge»13. Denne forskningen viser stor slitasje på de delene av turbinvingen som er i front (leading edge), og som er utsatt for høy fart. Spørsmålet er hvor stor den totale slitasjen blir på den aktuelle delen av «leading edge», der farten er stor. Med utgangspunkt i den britiske forskningen er det i Norge gjort forsøk på å regne ut hva dette vil medføre i total slitasje på den aktuelle delen av «leading edge»14. Vi har ikke satt oss inn i, og vurdert disse beregningene, som antyder 20 kg plastpartikler/vinge pr år. Men, avstanden mellom 50 gram/år (Vestas) og 20 kg/år er så stor, at det åpenbart er på høy tid at NVE tar ansvar som fagansvarlig for vindkraft, og framskaffer sikre, og ikke minst uavhengige tall, for slitasje og spredning av mikroplast fra vindturbiner.»

Har Mattilsynet forstått hvilken stor fare BPA fra vindmølleparker er for vannkilder, beiteområder og fertiliteten til oss mennesker? Når BPA opptas av beitedyr og fisk, vil det høyst sannsynlig avstedkomme en overgang til kjøtt og melk (3). Overvåker Mattilsynet BPA-konsentrasjonen i disse produktene mennesker inntar? Det er betimelig å rette en svært stor pekefinger i retning av Mattilsynets rolle når det gjelder en så alvorlig forurensing av vår natur.

Jeg vil også tilføye at jeg har vært aktivt medlem av avdeling i Forsvaret som hadde ansvar for ABC-vern tilbake på sent 80-tall og videre utover, og det var klare retningslinjer å forholde seg til, og målemetoder beskrevet, men her i denne sammenheng med vindmøller er alt tåkelagt og skjøvet under teppet i henhold til mine vurderinger.

Svar fra Mattilsynet når det gjelder overvåkningen i Norge av BPA generelt og i forbindelse med vindmølleparker spesielt sees frem til.