Historikk og utbredelse

Blåtungevirus (BTV) er et vektorbårent RNA-virus i slekten orbivirus, familien reoviridae, og det finnes minst 27 serotyper. Utbruddet hos sau og storfe i 2006-2008 var knyttet til serotype 8 (BTV-8), mens påvisningene i Nederland i 2023 er av serotype 3 (BTV-3). I tillegg til BTV-3 sirkulerer også serotype 4 og 8 i det sørlige Europa.

Blåtunge ble først beskrevet i sørlige deler av Afrika på begynnelsen av 1900-tallet, og sykdommen er i dag enzootisk i tropiske og tempererte områder (1). Inntil 1998 var forekomsten i Europa begrenset til sporadiske tilfeller i enkelte Middelhavsland. Siden da har viruset blitt enzootisk også i dette området. Mens subklinisk infeksjon er vanlig i enzootiske områder, kan introduksjon til naive dyrepopulasjoner medføre alvorlige sykdomsutbrudd, slik man har sett i Nord-Europa (1).

I 2006 spredte BTV-8 seg til store deler av Europa, fra et utbrudd som først ble oppdaget i Nederland. I 2008 ble BTV-8 påvist i Danmark og Sverige (2) og i 2009 ble BTV også påvist i fire besetninger i Agder i Norge (3). Disse var trolig smittet sommer/høst 2008, og det er antatt at smitten kom med infisert sviknott fra Danmark. Ingen norske dyr viste kliniske symptomer på blåtunge, men BTV-8 ble påvist hos en kalv med hydrocephalus født av en seropositiv ku (3). En omfattende kartlegging i etterkant av påvisningene viste at det var svært lite sannsynlig at BTV hadde etablert seg i Norge, og BTV er ikke påvist i Norge etter 2009.

Smittespredning og vektorer 

Blåtunge rammer i første rekke sau og storfe, men også andre drøvtyggere som geit, ville hjortedyr, lama og alpakka kan bli smittet. Sykdommen smitter ikke direkte mellom dyr, men viruset blir overført fra dyr til dyr med blodsugende sviknott av slekten Culicoides (figur 1). Med riktige vindforhold kan sviknotten transporteres over lange avstander. Viruset kan i tillegg overføres vertikalt fra mordyr til foster, som kan bli smittebærende i en periode etter fødsel. Sæd kan også inneholde virus og føre til smittespredning via bedekning og inseminering. Noen tilfeller av spredning ved inntak av infisert vev (for eksempel fosterhinner) eller iatrogent (kanyler et cetera), er også dokumentert.

I nord-vestlige deler av Europa har man sett at utbrudd av blåtunge forekommer på sensommer og høst, når sviknottpopulasjonen er på sitt høyeste. Siden smittespredning er avhengig av sviknott, faller og opphører smittespredningen i vintermånedene når sviknotten ikke lenger er aktiv. Virusoppformeringen i sviknotten er også temperaturavhengig, og dette skjer først ved temperaturer rundt 11-13 °C (5). Selv om smittespredningen opphører i vintermånedene, er det kjent at virus kan overvintre til neste vektorsesong, men det er fortsatt usikkerhet rundt hvordan dette skjer (4).

I sørlige deler av Europa kan den vektoraktive perioden starte så tidlig som i januar (6). Resultater fra overvåkingsprogrammet for blåtunge viser at sviknottperioden kan vare omtrent fra april til november i Sør-Norge (2, 7). Det finnes minst fem sviknottarter som kan overføre BTV i Norge, og det er rikelig av dem.

Om sykdommen og symptomer 

Blåtungevirus forårsaker i hovedsak klinisk sykdom hos sau, men under utbruddet med BTV-8 i 2006 var det også en større andel storfe som ble syke. Dette er også sett ved det nåværende BTV-3 utbruddet i Nederland.

Smittede dyr kan få høy feber og en andel kan dø av sykdommen. Det er også vanlig med subklinisk infeksjon, spesielt hos storfe. Mange av symptomene som sees ved blåtunge skyldes skade i blodkar og endotel (8). Typiske symptomer er nedstemthet, ødemer i hode og ører, flytninger fra nese, øyne og munn og erosjoner og sårdannelser i munn- og neseslimhinne. Sykdommen har fått sitt navn som følge av at enkelte dyr kan få utpreget hevelse i tungen, som kan bli blå-lilla av cyanose. Ødemer i neseslimhinnen og lunger kan føre til anstrengt respirasjon. Nedsatt matlyst er vanlig, og lesjonene gjør det vondt å spise og svelge. I tillegg kan dyr bli halte og vise uvillighet til å bevege seg på grunn av forfangenhet og betennelse i klauvranda. Viruset kan også forårsake muskelnekroser, som følge av infarkter og blødninger i muskulaturen (9). Drektige dyr kan abortere, og infeksjon hos fosteret kan føre til alvorlige misdannelser. Dyrene kan ha varierende grad av symptomer, og man ser ikke nødvendigvis alle de klassiske symptomene samtidig på samme dyr.

Diagnostikk

Blåtungevirus kan påvises i blod, vevsprøver, melk og sædprøver fra infiserte dyr. Vanligvis vil EDTA blodprøver undersøkes med en RT-PCR som kan påvise alle serotyper av blåtungeviruset. Videre serotyping og identifisering skjer med sekvensering og serotype spesifikke metoder. Serumprøver og tankmelk kan undersøkes for antistoffer mot blåtungevirus med kommersielle ELISA «kits». Slike ELISA systemer kan detektere antistoffer mot alle blåtungevirus serotyper, men de kan ikke skille mellom antistoffer fra vaksinerte og infiserte dyr.

Utbruddet med BTV-3 i Nederland, Belgia, Tyskland og England 2023 

I september 2023 ble det meldt om kliniske symptomer på blåtunge hos sau fra to nærliggende veterinærklinikker i Nederland. Kort tid etter ble det bekreftet at BTV-3 var påvist hos sau (10). Dette er første gang BTV-3 påvises i Nederland. Sykdommen har siden spredd seg svært raskt hos tusenvis av sau og storfe i alle deler av landet. I midten av oktober ble viruset også påvist i Belgia og Tyskland. I november ble det også påvist BTV-3 i England, som et ledd i den aktive overvåkingen. Det er ikke rapportert om dyr med kliniske symptomer i England. Figur 2 viser oversikt over påvisninger av BTV-3 i Europa per 22. april 2024. Per 11. april 2024, var det ikke rapportert om aktiv spredning av BTV-3 i Nederland.

Erfaringer rundt kliniske symptomer, morbiditet og mortalitet i Nederland 

I Nederland er det hos storfe rapportert om typiske symptomer på blåtunge, som høy feber, nedstemthet, lesjoner på mulen og i nese- og munnslimhinne, sikling, neseflodd, konjunktivitt og lesjoner på jur og spener (11). Syke dyr kan få betydelig redusert melkemengde. Alvorlige symptomer er spesielt sett hos storfe i tiden rundt kalving (12). Det er rapportert om hevelse og betennelse i kronrand, og dyrene kan virke stive og være uvillige til å bevege seg (13). Det er også sett tilfeller der selve hovkapselen løsner (11). Hos storfe er det er også observert regurgitering, svelgproblemer, og tympani (11). Figur 3 viser lesjoner hos storfe med infeksjon med BTV-3. Viruset er påvist i milt hos dødfødte kalver, noe som indikerer at BTV-3, i likhet med BTV-8, kan overføres til foster under drektigheten (11).

Hos sau er det meldt om lignende symptomer: feber, nedstemthet, uttalt sikling, ulcerasjoner i munn- og neseslimhinne, ødemer i hoderegionen, halthet og lesjoner i kronrand (10). Det er sett at det kan ta svært lang tid før syke sauer viser bedring, og i Nederland velger mange veterinærer å avlive syke dyr på et tidlig tidspunkt.

I Nederland er det gjennomført en studie der til sammen femten saue-, melkeku- og geitebesetninger er fulgt over en periode for å kartlegge kliniske symptomer, morbiditet og mortalitet ved infeksjon med BTV-3 (13). Blant fem melkekubesetninger var morbiditeten i perioden mellom 8,1 og 50,4 %. Av 214 storfe med rapporterte symptomer ble 91,6 % friske igjen, med en gjennomsnittlig sykdomsvarighet på 22 dager. Blant fem undersøkte sauebesetninger ble det registrert en betydelig høyere dødelighet. Blant 202 sauer som var syke i løpet av studieperioden var 74,8 % døde ved studiens slutt. Blant de overlevende sauene var 10 % friske etter studieperioden, mens de resterende fortsatt hadde symptomer på sykdom. Det ble også registrert at symptomene var mer alvorlige hos sau enn hos storfe (13).

Studien viste også at andelen dyr med antistoffer mot BTV i slutten av studieperioden var lav. Ifølge forskerne kan dette indikere at en stor andel av sau og storfe i Nederland fortsatt er mottakelige for BTV-3 infeksjon (13).

Vaksinasjon

Vaksinasjon kan begrense tap som følge av sykdommen, minimere sirkulasjon av viruset og bidra til å utrydde BTV fra et område (14). I utbruddet i 2006-2008 var vaksinering mot blåtunge en viktig del av bekjempelsesstrategien i mange europeiske land. Også Danmark og Sverige valgte å vaksinere, noe som også reduserte risikoen for reintroduksjon til Norge etter 2009. I Norge ble det besluttet å ikke vaksinere i forbindelse med utbruddet.

Vaksinering er en god strategi for bekjempelse når sykdommen er utbredt, men kan være mindre hensiktsmessig og ha lavere kost-nytte verdi i områder der risikoen for introduksjon og spredning er lavere, slik situasjonen var i Norge. Det er ikke mulig å skille antistoffer produsert etter vaksinering fra antistoffer produsert etter infeksjon med viruset. Dette gjør aktiv overvåking basert på serologi utfordrende i land og områder der man velger å vaksinere.

Det finnes både levende og inaktiverte vaksiner mot blåtunge. Inaktiverte vaksiner har klare sikkerhetsmessige fordeler, og slike vaksiner har vist god effekt mot BTV-8, BTV-1 og BTV-4 i Europa (14). Likevel er det liten grad av kryssimmunitet mellom serotypene, og vaksiner utviklet mot andre serotyper har ikke effekt mot BTV-3. Da blåtunge ble påvist i Nederland i september 2023, var det ingen godkjente vaksiner mot BTV-3 tilgjengelig. I vinter har det vært gjort vaksineforsøk med en ny, inaktivert vaksine. I slutten av april ble denne godkjent for bruk i Nederland (15) og vaksinering ble startet i begynnelsen av mai.

Overvåking og beredskap

Mattilsynet og Veterinærinstituttet har gjennomført årlig aktiv overvåking for blåtunge hos storfe siden 2008. I overvåkingsprogrammet benyttes tankmelkprøver fra besetninger langs kysten av Sør-Norge, ettersom man anser at det er her det er mest sannsynlig med en eventuell introduksjon av BTV. Storfe er et godt indikatordyr for blåtunge og serologisk undersøkelse av tankmelk anses å være en effektiv, rimelig og sensitiv metode for blåtungeovervåkning. Enkelte år har også prøver fra sviknottfeller utplassert i Sør-Norge vært en del av overvåkingsprogrammet. Hensikten er å avgjøre når den vektoraktive perioden starter og slutter. Tankmelkprøvene tas ut om høsten etter sviknottsesongen er over, for å sikre at man får med en eventuell serokonvertering som kan ha skjedd i løpet av sviknottperioden.

Man kan se for seg at en eventuell introduksjon av blåtungevirus til Norge kan skje ved import av viremiske storfe eller sau eller ved at infisert sviknott føres med vinden fra Danmark, Sverige eller Storbritannia. Per dags dato synes sannsynligheten for dette liten, spesielt siden en vaksine mot BTV-3 nå vil bli tilgjengelig. Blåtunge er ikke påvist i Sverige eller Danmark, og er foreløpig kun påvist i sørøstlige deler av England, uten at det er mistanke om aktiv smittespredning. Det importeres svært få storfe og sau til Norge, og kravene som stilles til slik import er høye. Dersom blåtunge påvises i Danmark eller Sverige vil dette endre risikobildet betydelig.

Selv om utbruddet i Europa fra 2006 til 2010 til slutt ble håndtert og kontrollert, viste utbruddet at det er potensiale for smittespredning til andre land også over flere år, på tross av at smittespredningen stopper opp i vintermånedene. Det er forventet at smittespredningen vil starte på nytt i Nederland utover våren og sommeren 2024, men det er håp om at vaksinen vil dempe og eventuelt forebygge et nytt utbrudd. Veterinærinstituttet følger informasjon i relevante kanaler for å være oppdatert på utviklingen.