Med hjerte for de svakeste

I juryens begrunnelse for kåringen til årets veterinær, står det at «Caroline har gjennom hele studietiden og gjennom sitt virke som veterinær fremmet de svakeste i samfunnet. Hun har på eget initiativ og på en kollegial måte bidratt med god dyrehelse og hjelp til vanskeligstilte eiere og deres dyr.»

Under studiet i Ungarn startet hun gatehundprosjektet Budadogs der flere tusen hunder ble omplassert i og rundt Ungarn.

– Det startet med at jeg på Facebook så et innlegg der en person hadde funnet en hvit bichon havanais på gaten, og spurte om noen kunne gi den et hjem. Det viste seg at vi bodde rett ved et kommunalt midlertidig hjem (shelter). Venninnen min og jeg hentet denne hvite hunden og hadde den hos oss i fire måneder, vaksinerte den og kastrerte den for en slikk og ingen ting i Ungarn. Deretter la vi ut en annonse på Finn.no og fikk over 500 henvendelser fra folk som ønsket å adoptere den. Det var starten på Budadogs.

Senere bidro hun til en annen organisasjon som omplasserte gatehunder, FAPF (Foundation of Animal Protection in Füzesabony) som fortsatt eksisterer i dag. Tilbake i Norge igjen fortsatte hun å støtte disse organisasjonene og tilbrakte mye av sine foreldrepermisjoner i Ungarn for å hjelpe til.

Hjertet hennes brant fortsatt for de vanskeligstilte i samfunnet og hun ble ansatt som klinikkleder da Dyrebeskyttelsen Norge opprettet Lisaklinikken på Grünerløkka.

Lisaklinikken har tre ansatte, veterinær Caroline Holtet, dyrepleier Rita Bækken og klinikkassistent Kristin Dieseth i tillegg til 8-12 faste frivillige: De faste frivillige er innom hver uke og gjør alt fra å vaske, dekke til lunsj, rydde, ta imot varer, lufte pasienter, ta imot kundene, snakke med kundene, takke for donasjoner som folk kommer med, holde orden, stenge klinikken for dagen, fôre oppstallede pasienter, bære, sjaue og kaste søppel og snakke med kundene mens de venter på tur. I tillegg er det mange veterinærer som har vært innom en eller flere dager og donert av sin tid for å bidra i klinikken.

– Det er et morsomt miljø å jobbe i. Jeg har vært vant til å jobbe i et veterinærmiljø med flest jenter. Her er vi mange som ikke er veterinærer, og jeg er imponert over alle de frivillige som ikke er vant til å jobbe i en klinikk. Det er fantastisk å jobbe på en arbeidsplass som er så inkluderende og betyr så mye for så mange.

Hun er utrolig takknemlig for at hun kan konsentrere seg om det veterinærfaglige. Det er travle dager og dyreeierne kommer ikke bare med et dyr som trenger behandling, men har ofte behov for å snakke om sin egen situasjon.

– Når dyreeier begynner å snakke om alt annet enn dyret, kan jeg si at nå skal jeg se på blodprøven til Fido og imens kan du gå ut og snakke med Mette. På den måten får jeg spart mitt eget hode for en god del tung informasjon om et vanskelig liv, og likevel ivareta behovet kundene våre har for å forklare seg.

Mette Nerell er en av de frivillige som jobber tre dager i uken på Lisaklinikken. Hun tar seg av dyreeiere på venterommet og holder orden på ting.

Intervjuet blir et øyeblikk avbrutt fordi bydelsrusken, Egil, kommer innom for å høre om han kan ta med seg søppel.

– Det blir mye søppel her. Vi har ikke plass til alt og det koster å få fraktet det bort. Bydelsrusken kommer innom hver dag kl. 14, eventuelt ringer vi han hvis vi har veldig mye, slik at han kan ta det med til gjenbruksstasjonen ved Sofienbergparken.

Lisaklinikken mottar mye varer hver dag som er donasjoner fra dyrebutikker, klinikker, fôrprodusenter, legemiddelfirmaer og privatpersoner. Alt kommer ofte innpakket og det er dette som skaper mye søppel. Siden klinikken er liten, er det begrenset plass til avfall.

– Etter å ha arbeidet ved flere klinikker, har jeg sett at det er utrolig mye retur og svinn hvis det er noe galt med pakningen, det er for kort holdbarhetsdato, eller at det er bestilt for mye varer eller feil produkter fra apotek. Det er bra at det ikke bare kastes. Dette er varer som vi får donert til oss og som vi er utrolig glade for. Det gjør at vi kan holde kostnader nede og kan sende dyreeiere hjem med en pose fôr eller annet.

Det er nok til alle og Lisaklinikken samarbeider med andre organisasjoner som hjelper dyr. Fugleadvokatene var innom på slutten av intervjuet og hentet flere sekker med trepellets som Lisaklinikken ikke trengte.

En god mentor

Klinikken samarbeider med NMBU Veterinærhøgskolen. Hver tirsdag kommer en gruppe studenter med en veileder.

– Studentene får denne dagen mengdetrening i kommunikasjon, poliklinikk og vanlige sykdommer. De er med på avliving og behandling. Vi snakker masse om at man er god nok som man er, at man får til mer enn man tror med de ressursene man har og hvordan man kan håndtere en travel hverdag med mange inntrykk og historier fra dyreeiere.

Den vanskelige samtalen

De som kommer til Lisaklinikken kommer ofte for sent. Dyret har vært sykt lenge og eier har ikke hatt penger til å gå til veterinær. Til slutt blir de desperate og finner frem til Lisaklinikken gjennom tips, søk på internett eller henvisning fra en annen dyrlege eller hjelpeinstans, for eksempel RUS FACT.

– Avlivning skjer ofte på denne klinikken. Vi tilbyr ikke livslang oppfølging av kronisk syke dyr. Da må eier selv sørge for å ha en god økonomisk plan for behandlingen. Jeg føler jeg mislykkes i jobben min hvis jeg ikke klarer å kommunisere at det alltid er eiers ansvar at dyret får rett helsehjelp. Man er ikke nødvendigvis noen dårlig dyreeier fordi man har lite penger, men jeg må si til dem at det er frivillig å ha dyr og at man må ha økonomi til det. Ofte har dyrene som kommer hit et komplisert og sammensatt sykdomsbilde som gjør at det beste for dyrevelferden er å avlive. Det er veldig mye god dyrevelferd i det å avlive, for det er helt uunngåelig når dyret har en viss alder og en viss type med sykdommer. Det er ikke lett for alle å eie en katt som kanskje må behandles for diabetes resten av sitt liv.

Noen behandlinger gjøres ikke av Lisaklinikken, slik som vaksinering, utstedelse av pass til dyr, ortopedi, tilrettelegging for avl eller livslang oppfølging av kroniske sykdommer. Når dyr krever regelmessig oppfølging og behandling, må de gjøre det på en annen klinikk. 

– Vi stiller diagnosen så godt vi klarer og gir en anbefaling. Dersom eiere ønsker å behandle en kronisk sykdom, som for eksempel høyt stoffskifte, må de ha midler til å følge dette fast på en vanlig klinikk, og har de ikke det, er avliving det andre alternativet. Selv om de får denne vanskelige beskjeden, erfarer jeg som regel at de lytter til det og velger det beste for dyret, avliving. Våre kunder har ikke økonomiske ressurser til å behandle kronisk syke dyr.

Det er en utrolig hyggelig stemning i klinikken. Alle blir møtt med varme og et smil og man føler seg ivaretatt. I kundenes tilbakemelding går det igjen at de er utrolig takknemlige for tjenesten de får på Lisaklinikken. Særlig er de takknemlige for å bli sett og hørt som dyreeier.

– Det er svært viktig å lytte til eiere og det de har å si. De kjenner ofte dyret sitt godt. Mitt råd til kolleger er: få alle eiers bekymringer om dyret på bordet, spør hva de er redde for skal skje, spør om de selv har noen idé om hva som kan være galt. Når jeg har gjort dette, er det lettere å møte eiers forventninger til timen og lage en god plan sammen. Vi får mye ros på Lisaklinikken, og det er også noen klager selv om behandlingen er gratis. Slik er det bare, og det syntes jeg er helt greit.

Les også om Lisaklinikken i en tidligere publisert artikkel i nr. 2/2024.