Høyere utdanning må lønne seg!

Denne våren har vært preget av lønnsforhandlingene i staten. Da Akademikerne fredag morgen 24. mai gikk ut i streik etter flere timers mekling på overtid, ble jeg mektig imponert over hvor raskt det skjedde. Prinsippet vi gikk ut i streik for var at høyere utdanning skal synes på lønnslippen for alle Akademikerforeningenes medlemmer, også om du jobber i staten. Det var fantastisk å se den gode streikeviljen blant de ansatte i statlig sektor, og støtten de streikende fikk.

Før 2016 hadde alle i staten en felles tariffavtale som i praksis gjorde at de med høyere utdanning ble tapere i hvert eneste lønnsoppgjør sammenlignet med andre. Gapet mellom å være ansatt i staten og det private økte. Staten som arbeidsgiver trenger dyktige fagfolk, og må derfor tilby konkurransedyktig lønn. I 2016 lyktes flinke tillitsvalgte i Akademikerne å få til en egen avtale. Den skulle nettopp bidra til å redusere lønnsgapet mellom statlig og privat sektor for de med høyere utdanning.

I år har staten i lønnsforhandlingene krevd å gå tilbake til en felles avtale for alle statlig ansatte. Det kan vi ikke gå med på. Historien har vist at dette ikke kommer våre medlemmer til gode. Derfor streiket vi.

Mer enn 3500 medlemmer fra ulike fagforeninger, inkludert 94 medlemmer av Veterinærforeningen, ble tatt ut i streik. Vi var tydelige på at vi ville avslutte streiken dersom vi fikk beholde vår avtale, men staten insisterte på én felles avtale. Til slutt, etter varsler om ytterligere opptrapping, grep regjeringen inn med tvungen lønnsnemnd 2. juni.

Som forening er det viktig at vi slutter opp rundt de av oss som går ut i en streik. Streikeretten er et fundamentalt verktøy i arbeidslivet, men samtidig strengt regulert. Den kan bare brukes i forbindelse med forhandlinger og etter gitte betingelser. Det er ingen som ønsker å gå ut i streik, men det er det verktøyet arbeidstaker har som siste utvei når forhandlinger med arbeidsgiver ikke når frem. Streiken rammer som regel en uskyldig tredjepart, men viser samtidig at arbeidet arbeidstakerne utfører faktisk betyr noe, som igjen presser partene til å oppnå enighet og avslutte streiken.

I vårt tilfelle ble det diskusjoner om dyrevelferd blant våre medlemmer – både blant de som streiket og de som representerte tredjeparten i konflikten. Det skulle egentlig bare mangle – for det er jo jobben vår! Samtidig trenger vi også vilkår som gjør at veterinæren velger å jobbe i staten for å utføre oppgavene som samfunnet forventer staten skal gjøre innenfor dyrevelferd og andre veterinærmedisinske oppgaver.

For Veterinærforeningen er det utfordrende når Mattilsynets ansatte blir tatt ut i streik og slakterier kanskje må stenges med risiko for redusert dyrevelferd som følge. Da er det andre medlemmer hos oss som får en stor jobb med å finne ut av hva som må gjøres. Men det er viktig å huske at overordnet handlet streiken om å påse at det faktisk er noen på jobb for Mattilsynet på slakteriet. Vi er nødt til å sikre gode vilkår for veterinærer i staten, ellers har vi ikke noen som jobber der, og da har vi i hvert fall et problem.

Gjennom denne streiken har vi vist hvor viktige veterinærer er for staten. Vi har også tydeliggjort de store utfordringene staten står overfor når det gjelder å beholde og rekruttere høyt utdannet arbeidskraft. Samtidig må vi også ta innover oss opplevelsen til de av medlemmene våre som er tredjepart i konflikten. Det ønsker sentralstyret å se på for å være enda bedre forberedt til neste gang.

Jeg vil igjen takke alle som har streiket, støttet streiken og stått sammen med oss. Sammen har vi vist styrke og solidaritet, og selv om konflikten nå går til tvungen lønnsnemnd, vil vi ikke gi opp. Vi vil fortsette å arbeide for en rettferdig lønnsutvikling for alle våre medlemmer.