Hans Gunnar trives som dyrlege – vil jobbe til han blir 70
Hans Gunnar Bruheim (62) har nesten 40 år bak seg som dyrlege i Midtre Gauldal. Det har han tenkt å fortsette med for fullt til han blir 70.
Dyrlege Hans Gunnar Bruheim
Hans Gunnar Bruheim er medlem i det som kanskje kan sies å være Norges største veterinærslekt. Far, to sønner og et barnebarn ble dyrlege.
– Min far er dyrlege og min eldste sønn. Jeg har en bror som er dyrlege også er min svigerfar det, sier Bruheim.
Selv har han snart 40 års erfaring som veterinær i kommunen. Til høsten fyller han 63 år.
– Jeg har nok planer om å kjøre for fullt til jeg blir 70 år ja.
Dyrlege Hans Gunnar Bruheim (t.v.) deler kontor og erfaringer med kollegene Margit Lovise Solem og Øyvind Vada.
Farsarv
Hans Gunnar Bruheim trives godt i jobben som dyrlege.
Her er Bruheim på gårdsbesøk hos Steinar Winsnes i Singsås.
Interessen for dyr går i arv. Yngstesønnen Esten er ansatt som foringsrådgiver i Tine, men har vært med faren ut i praksis siden han var en liten gutt. Nå hjelper han til ved behov.
Lidenskapen for yrket har han arvet etter sin far. Hans Gunnar var tre år da familien kom til Haltdalen. Der hadde far Mathias Bruheim fått seg jobb som dyrlege.
– Jeg hang med på praksis hele tiden, helt fra jeg var bleieunge. Jeg var veldig interessert.
Bruheim fikk selv fast ansettelse som dyrlege i kommunen i 1991. Før den tid finansierte han studiene ved å hjelpe faren. Da gikk det i sauevaksinering og inseminering av ku i helger og ferier.
– Neste år har jeg mer eller mindre vært her i 40 år.
Distrikts- og fylkesveterinær
I 1998 jobbet han som distriktsveterinær i ett år. I fire år hadde han halvstilling hos fylkesveterinæren, og i to år hadde han halvstilling hos Mattilsynet.
Parallelt har han hele tiden kjørt praksis i Midtre Gauldal. Praksis er uttrykket veterinærene bruker på den delen av jobben som innebærer besøk hos bøndene.
Kone og tre sønner
I dag bor Hans Gunnar og kona Tine på Melhus. Der har de bodd siden 1991.
De tre voksne barna har flyttet ut. Den eldste sønnen Jo på 33 år er dyrlege, Simen på 30 er sjef for et bruktbilfirma og yngstesønnen Esten på 27 er spesialrådgiver hos Tine.
Kona er utdannet spesialsykepleier. I 25 år jobbet Tine på nyfødt intensiv ved St Olavs. De siste årene har hun jobbet i utlandet. Først for det internasjonale Røde Kors. Nå har hun fast ansettelse i utenlandsavdelingen i norsk Røde Kors.
– Hun har vært fire ganger i Afrika, i Sør-Sudan, Etiopia, i Jemen tre ganger og i Syria. Også var hun faktisk tre måneder i Ukraina, like etter at krigen brøt ut. Nå har hun fått en anmodning om å dra inn til Rafah på Gazastripen. Men der har norsk Røde Kors og vi i familien sagt nei, forteller Hans Gunnar.
15 hektiske år
Bruheim har hatt mye vakt de nesten 40 årene han har jobbet som veterinær i kommunen. Tine har jobbet turnus. Når de tre ungene var små, var det ekstra hektisk.
– Da var det dagmammaen som berget oss. Det var litt av et puslespill. Hun kunne sove over og lage mat. Det var virkelig 15 hektiske år, forteller Hans Gunnar.
I dag har dagmammaen blitt 75 år, men hun passer fortsatt hunden til familien når de voksne er ute på jobb.
Utenlandsoppdrag
Bruheim har 40 år erfaring som dyrlege i sin hjemkommune.
Interessen for å bli dyrlege har Hans Gunnar hatt siden han var guttunge.
Også Hans Gunnar selv har utenlandserfaring. Det han husker best er utenlandsoppdraget i Mali, i hovedstaden Bamako, gjennom forsvaret. I 2018 var han der i 6 måneder.
– Der var jeg mer næringsmiddeltilsyn, ala mattilsynet i Norge. Jeg hadde kontroll med vannet gjennom eget laboratorium, kjøkkenet og skadedyr.
På kjøkkenet var det 14 ansatte fra Nepal og India.
– De var utrolig dedikerte. Alle bodde i leiren. Vi var på høyeste terrornivå, så vi hadde ikke så mye trafikk inn og ut. Det kom egne forsyningsfly fra Norge. Det kunne komme reinsdyrkjøtt og elgsteik. Kjøkkenet ble legendarisk, det ble nesten Michelinklasse over det, forteller Bruheim med et smil.
I militæret
Hans Gunnar har hatt en fot innen militæret hele sitt voksne liv. I 1990 til 1991 var han i forsyningskompaniet i Bardufoss. Han har vært på tre store brigadeøvelser i Trøndelag.
I 12 år var han en til ni uker i året på Ørlandet. Under Kosovo-krigen var han 14-dager i Italia. Han har vært på flere NATO-øvelser i Polen og i 2003 hadde han en tur til Kirgisistan.
Siden 2015 har han vært distriktsveterinær i Heimevernet.
– Der er jeg inn en eller to uker i året pluss at jeg får en del telefoner. Jeg har kontroll med mat og vann, forsyninger og grensekontroll.
Da han ble 60 var tiden i forsvaret egentlig over.
– Men i og med at jeg er sivil er det muligheter. Jeg ble bedt om å fortsette og takket ja. Jeg trives godt.
Viktig med trening
Ute i praksis kan Hans Gunnar sitte på kne i timevis. Da er det en fordel å være i god fysisk form. Her barberer han en kalv før den skal avhornes.
For fire år siden måtte Hans Gunnar skifte den ene hofta.
– Da var det en god del som var skeptisk til om jeg kunne tilbake i full praksis. Men operasjonen var vellykket. Jeg kjenner nesten ingen ting nå og tenker ikke på det i det daglige.
Hofta fungerer faktisk veldig bra. For når en vanlig arbeidsdag er over, venter en ivrig fuglehund på løpeturen sin.
– Jeg er ute og løper i marka tre, fire, fem ganger i uka.
I tillegg trener han styrke på Bjørgen Treningssenter en gang i uka.
– Og så sant jeg får det til svømmer jeg i Størenhallen en dag i uka hele vinteren. Det som tærer mest på kroppen, spesielt nakke og skuldre, er all bilkjøringa. Da er svømming og badstue utrolig bra for kroppen.
Samler på mynter
Hans Gunnar er på gårdsbesøk, og sjekker om kua til Lars Gunnar Storli er drektig.
Hans Gunnar slår gjerne av en prat med bøndene han besøker. Her i samtale med bonde Nils Kristian Storrø i Budal.
Stordyr har alltid ligget Hans Gunnars hjerte nærmest.
Hans Gunnar er en allsidig mann. I tillegg til trening har han mange hobbyer. Blant annet samler han på mynter, og er med i en forening i Trondheim.
– Interessen startet da jeg fikk noen jernmynter fra krigen av bestefar.
Hans Gunnar samlet en del på mynter da han var guttungen, og tok opp igjen interessen for 15, 20 år siden.
– Jeg samler og på stein. Det er en hobby jeg har hatt i mange år.
Interessen startet som guttunge da han i hjembygda Haltdalen var med i 4H.
Ett tonn med stein og 12000 LP-plater
– Jeg samlet sikkert et tonn med stein, forteller Hans Gunnar.
Nå har han kastet mange, men har fortsatt igjen sjeldne bergarter og mineraler. I dag er han medlem i en steinklubb i byen.
– Også har jeg en stor boksamling. Jeg har vært en lesehest i alle de år.
– Men når har du egentlig tid til å lese bøker? Spør journalisten, oppriktig nysgjerrig på svaret.
– Nei, det er et poeng. Det har det blitt mindre av. Men den største samlerinteressen min, det er vinylplater. Da jeg kom til Støren som 14-åring, var det tre, fire eldre gutter som samlet på plater og dro på konserter. Jeg har samlet i snart 50 år nå, og har 2500 LP-plater.
Han mener selv han har fått samlergenet til alle i familien.
– Hvis du spør kona om det her, kommer hun bare til å frese. Hun kaller meg en skrotnisse, sier Hans Gunnar Bruheim med et glis.
– Trivelige bønder
På spørsmål om hva som fikk ham til å velge å bli dyrlege, er svaret egentlig ganske enkelt. Interessen har rett og slett vært der fra han var liten guttunge.
Og det har alltid vært stordyr som har ligget hans hjerte nærmest.
– Det er det jeg trives suverent best med. Det har alltid vært sånn. Allerede fra studietiden var jeg bestemt på å begynne med stordyrpraksis. Også er det nesten bare trivelige bønder, som er takknemlige for at vi kommer og hjelper dem, sier dyrlege Hans Gunnar Bruheim.
Denne artikkelen er tidligere publisert i Gauldalsposten, 22.04.24. Journalist Edel Mari Halseth er ansatt i Gauldalsposten.