Reisebrev fra praksis på Island

Etter bankkrisen i 2008, var det nesten ingen fiskeoppdrett på Island, men fra 2015 har situasjonen forandra seg markant. Det begynte smått med små sjøanlegg og ombygde røyeanlegg på land. Videre kom store norske oppdrettsselskaper som MOWI og Salmar på banen og kjøpte seg inn i den islandske næringen. Island har vernet store deler av kysten sin mot sjøoppdrett, men store landareal, billig strøm og masse vann gir særs gode vilkår for oppdrett på land. Fra 2015 har næringen vokst i rekordfart, og har økt slaktevolumet med opp mot 10 000 tonn hvert år. I 2021 lå slaktevekten på omtrent 53 000 tonn, og prognosene sier at dette kommer til å øke mot 2030 med omtrent 10 000 tonn i året. Håndvaksinasjon og annet manuelt arbeid er fremdeles utbredt, men industrialisering og vekst går hånd i hånd, og ny teknologi ble innført løpende mens jeg var på Island.

Det var på Sagaøya jeg bestemte meg for å ta den obligatoriske påsitterpraksisen, men jeg måtte først gjennom noen runder med lett byråkrati. Studieutvalget myknet opp regelverket for påsitterpraksis betraktelig i fjor, så nå kan man ta alle tre ukene fritt hos samme vert. Det var ikke noe vanskelig å finne seg en god vert på Island, fordi Island har ingen egen veterinærutdanning og er derfor helt avhengig av å hente veterinærer utenfra. Jeg søkte også på et Erasmus+ Traineeship stipend. Dessverre for meg, krevde Erasmus at man får studiepoeng for oppholdet sitt, men Studieutvalget ved NMBU Veterinærhøgskolen har sagt at de ser på mulighet for at ekstern praksis skal kvalifisere til stipend i Europa i den nye studieplanen. Dette vil forhåpentligvis gi mange flere muligheten til å ta ekstern praksis i utlandet, det være seg i et fiskehelseselskap i Reykjavik eller på et smådyrsykehus i Stockholm.

Jeg endte opp i VETAQ, et lite, nyopprettet selskap. Det består av en daglig leder og fire veterinærer med forskjellig bakgrunn: Bernharð Laxdal og Kristrún Kristþórsdóttir har begge studert på Adamstuen, snakker norsk og er kjente navn fra oppdrettsmiljøet i Norge, mens Lina og Guðrún hadde studert i Danmark og Den dominikanske republikk. Kontoret deler de sammen med VESO, og det ligger i utkanten av Reykjavik. De har egen lab der de gjør obduksjoner og klortesting. Det lille, intime miljøet var en perfekt arena for en nysgjerrig veterinærstudent og gjorde at jeg fikk se og oppleve mye forskjellig.

Først og fremst var jeg med på besøk på lakseanlegg, og selv om jeg kom med en infeksjonslæreeksamen ferskt i minne, var det masse nytt å lære. På Island har de, sammenlignet med Norge, et mye lavere smittepress. De hadde bare hatt ett utbrudd med ILA, og de mente selv de hadde bekjempet sykdommen. ILA har ikke blitt detektert på Island siden den siste positive fisken ble slaktet ut i årsskiftet 2022/2023. IPN og PD var sykdommer de ikke hadde sett enda, og lakselus hadde de kun på vestkysten. I likhet med Norge, har de stor prevalens av hjerte- og skjelettmuskelbetennelse, HSMB. Det eneste aktive overvåkningsprogrammet de har, før utsett i sjø, er på bakteriell nyresyke, BKD (Bacterial Kidney Disease), men Kristrún mente at de største problemene i smoltfasen er «gas bubble disease», gassaboblesyke eller trykkfallsyke, og gjellepoxvirus. Dette var to sykdommer som var relativt ukjente for meg.

Om man vil kalle det heldig eller uheldig er vanskelig å si som veterinærstudent, men en mandag fikk et anlegg nettopp poxvirusutbrudd. Plutselig ble den idylliske hverdagen med rolige morgener byttet ut med akutt utrykning, obduksjon og prøvetaking. Jeg fikk da se hvilke omfattende skader et virus kan gjøre på en populasjon. Dette er jo først og fremst en tragedie for dyrene selv, men det var tydelig triste røktere som var på jobb den mandagen. Kristrún tok seg da tid til å gi dem en trøstende klem, og det var for meg en påminnelse på at veterinæryrket også har en tydelig menneskelig del når dyr dør.

Jeg fikk se hvordan livet begynner for laksen på Island ved Benchmark sitt topp moderne stamfiskanlegg utenfor Reykjavik. Lederen av anlegget tok oss med på en grundig gjennomgang fra klekkeriet til stamfisk. Han fortalte at de pumper vannet til anlegget fra grunnen gjennom lavasand, og vannet er derfor tilnærmet mikrobefritt. Det har bidratt til at de har fått status som biosikkert anlegg. Dette er en forutsetning for å kunne eksportere rogn i den skalaen de gjør. Her fikk jeg se litt av kontrastene i den islandske akvanæringen, fra de gamle røyeanleggene til dette topp moderne stamfiskanlegget.

Sammen med Bernharð var jeg på feltbesøk hos produsenter av andre arter som rognkjeks og øresnegl. De store tomme landarealene, billig strøm og mulighet for mikrobefri vannforsyning gir og gode rammevilkår for andre arter. Det gjør at jobben som akvaveterinær er langt mer enn «bare» laks. Disse besøkene kom i den siste uken min på Island, og da var jeg blitt varmere i trøyen og bidro i større grad. Her hadde vi gode samtaler om farer ved intensiv drift, smittepress, brakklegging, generasjonsskifte og dyrevelferd. Punkter som er viktige uansett hvilken dyreart du har med å gjøre som veterinær.

Bernharð tok meg med på andre deler av akvaveterinæryrket på Island, som hygienekontroll. Her viste han hvordan de sjekket en brønnbåt mellom oppdrag. Han forklarer og gir tips og triks, mens han flittig leker detektiv etter alle former for liv. Denne båten hadde ingen avvik, og Bernharð forklarte den store forskjellen på intern islandsk kontroll og kontroll av utenlandske båter. Mens hygienekontrollen her var en kjapp affære, ville båter som kom fra Norge eller Færøyene ha blitt satt på land for en full brakklegging. Min tidligere virologiprofessor har sagt at Island er på grensen til paranoide, men det er kun fremtiden som vil vise hvem som egentlig har rett. Vil vi se tilbake på Island som urimelig redde eller vil vi bare se på oss selv som overdrevent liberale?

På reisen til og fra anleggene var det god tid til refleksjon og diskusjon. Det var ikke bare dagens hendelser som ble diskutert, men også vår rolle som veterinærer. Det virket som det var viktig for Bernharð og Kristrún at jeg satt igjen med en følelse av hva det vil si å være veterinær. Som akvaveterinærer kan du bli spurt om rådgiving i alle slags saker. Alt fra medisinsk rådgiving til oppgaver som kanskje er nærmere en ingeniør. I et lite miljø som på Island er det få å spørre, men det var allikevel viktig for dem at vi alltid fulgte prinsippene for evidensbasert medisin. Hvis du ikke vet svaret, skal du ikke være redd for å si det, fordi følgene av rådene dine kan være av astronomiske dimensjoner. Brått har noen investert millioner på grunn av noe du sa i en bisetning. Respekt for veterinærfaget og føre-vàr-prinsippet stod veldig sterkt her.

Utenom fag var Island og en sosial suksess. Jeg var så heldig at to kompiser fra klassen var en tur innom Reykjavik, og vi utforsket barer og kildebad sammen. Byen var full av andre europeere på internships, og det var lett å få nye venner.

Naturopplevelsene står i kø på sagaøya. Jeg hadde tre uker med sol og nesten ingen vind. Jeg fikk da muligheten til å gå i fjellene rundt Reykjavik, dra på sykkeltur langs sørkysten med de svarte strendene og ikke minst se på en aktiv vulkan.

Etter tre uker på Island var det endelig på tide å vende nesen hjem igjen til Ås og NMBU Veterinærhøgskolen. I bagasjen tok jeg med meg mange nye bekjentskaper og en bredere forståelse for hva det er å være veterinær. Jeg har lært mye om gassboblesyke og gjellepoxvirus, men jeg sitter igjen med spørsmål om de klarer å unngå de samme tabbene som vi har gjort i Norge. Klarer Island å unngå resistens hos lakselus og kjempe mot at ILA slår seg ned og blir endemisk som i Norge? Disse spørsmålene får vi kun svar på med tiden. Uansett hva fremtiden vil vise, vet jeg at det alltid er rom for veterinærer på Island, det være seg studenter på jakt etter en litt annen praksis eller en nyutdannet på jakt etter jobb.