Historien om utviklingen av veterinærmedisinen

To av vår tids fremste veterinærhistorikere har sammen gitt ut en bok som omhandler en global historie om behandling av dyrs sykdommer og lidelse. Forfatterne, Professor Susan D. Jones er veterinær og historiker og tilsluttet programmet for vitenskapshistorie ved Universitetet i Minnesota, USA og Professor emeritus Peter A. Koolmees er også veterinær og historiker og har vært tilsluttet fakultet for populasjonsmedisin ved Universitetet i Utrecht, Nederland.

Selv om boka utgir seg for å være «concise» det vil si kortfattet og uten bruk av unødvendige ord, er det en svært omfattende historisk gjennomgang av menneskers behandling av syke dyr fra de tidligste kultursamfunn fram til våre dager. Utviklingen av veterinærmedisinen blir av forfatterne knyttet tett opp til den generelle samfunnsutviklingen. Domestisering av ville dyr til menneskers nytte både som mat, som arbeids- og trekkdyr og i krig, startet i Midtøsten for omlag 10 000 år siden. Det antas at veterinærmedisinen er like gammel som domestiserings-prosessen. Forfatterne mener å finne dokumentasjon for at de fleste samfunn som hadde husdyr, også samtidig utviklet metoder for å behandle syke dyr. Historikere som tidligere har studert utviklingen av veterinærmedisin, har vært vestlig fokusert og oversett parallelle kulturer i Asia og Afrika. Denne boka tar for seg synet på dyr, synet på sykdom og behandling i alle verdenshjørner. Behandling av dyr er beskrevet i indiske religiøse skrifter fra 1500 f.Kr. og finnes tilsvarende i buddhistisk religion og også i arabiske kulturer. I egyptiske gravkamre finnes også tegninger av behandling av dyr fra samme tidsepoke. Utviklingen av en sekulær veterinærmedisin oppsto i tidlig gresk historie, og ikke-religiøse hestedoktorer opptrer om lag år 130 f.Kr. Romerne beskriver profesjonelle hestedoktorer som veterinarius fra om lag år 300 e.Kr.

Men hovedvekten av innholdet i boka er knyttet til utviklingen av veterinærmedisinen i den vestlige kulturen som starter fra et mørkt kapittel i middelalderen hvor naturvitenskapen ble kraftig undertrykket av kirka. Først på 1200-tallet og videre under renessansetiden, med en midlertidig tilbakegang under svartedauden, tar naturvitenskapen seg opp i Europa.

Boka har en god tematisk og kronologisk inndeling. Fra starten på den nye naturvitenskapelige æra tar boka for seg spredning og behandling av sykdommer under kolonitiden på 16-1700-tallet, etablering av veterinærskoler fra slutten av 1700-tallet, opprettelse av andre veterinære institusjoner som følge av omfattende epizootier på 1800-tallet og veterinærmedisin i krig på 18- og 1900-tallet.

De siste kapitlene fører oss fram til vår tid med utviklingen av det industrialiserte husdyrholdet etter 2. verdenskrig, den organiserte næringsmiddelkontrollen, synet på dyrs velferd og den videre utviklingen fram til vår tid med tanker rundt veterinærmedisinen i en postmoderne verden.

Det unike ved boka er at forfatterne har både veterinærbriller og faghistorikerbriller. Som forfatterne skriver, vil vi aldri kunne få full innsikt i hvordan mennesker og dyr levde for flere tusen år siden. Imidlertid, allmenn historiekunnskap om samfunnsutviklingen gir mulighet til å forstå utviklingen av veterinærmedisinen på en måte som ikke tidligere har vært gjort.

For alle som er interessert i veterinærfagets utvikling, er denne boka et «must». Boka kan bestilles på nett enten direkte fra Cambridge University Press eller fra Norli og finnes både i utgave med stive permer, som paperback eller som e-bok.

Halvor Hektoen