Sykdommen mædi-visna

Mædi-visna er en virussykdom som hovedsakelig rammer sau og skyldes mædi-visna-virus (MVV), et lentivirus i familien Retroviridae. Sykdommen kalles mædi når det er lungene som er rammet, og visna når viruset gir avmagring og nevrologiske tegn. Viruset er nært beslektet med caprin artritt encefalitt virus (CAEV), hovedsakelig sett hos geit. Både MVV og CAEV kan smitte sau og geit, og de kan ikke skilles fra hverandre ved rutinemessig brukte serologiske metoder. MVV fører til en kronisk, langsomt fremskridende inflammasjon i målorganene (lunger, ledd, nervesystemet og jur). Utvikling av kliniske tegn skyldes den kroniske inflammasjonen (1). Det tar flere år fra et dyr blir infisert til det utvikler kliniske tegn. Typiske tegn på sykdom er avmagring og pustevansker (Figur 1), men også mastitt, artritt og encefalitt kan forekomme. Ikke alle infiserte dyr utvikler klinisk sykdom.

Mædi-visna er vidt utbredt i verden og fører til både nedsatt dyrevelferd og økonomiske tap (2). Det finnes ingen vaksine eller behandling mot sykdommen. I land som prøver å kontrollere sykdommen, er det viktig med god overvåking slik at smittede dyr oppdages og slaktes så tidlig som mulig. Smitte skjer hovedsakelig via tett kontakt mellom dyr og via inntak av virus i råmelk og melk. Derfor er flytting av infiserte dyr den viktigste smitteveien inn i en ny besetning.

De vanligste metodene for å diagnostisere mædi-visna er enten serologiske teknikker som detekterer antistoffer mot viruset, eller påvisning av gensekvenser fra virus med PCR (3). For å skille MVV fra CAEV brukes PCR.

Bakgrunn – mædi-visna i Norge

Mædi-visna er en meldepliktig sykdom i Norge, og det er et nasjonalt mål å utrydde sykdommen fra landet. Sykdommen ble først påvist i Norge i 1972. Etter omfattende prøvetaking og slakting av positive besetninger, gikk forekomsten ned utover 1970- og 1980-årene. Med unntak av et utbrudd i Rogaland og Hordaland på 1990-tallet, har mædi-visna senere vært detektert i Trøndelag (4). I 2002-2005 fikk 61 besetninger påvist mædi-visna i Trøndelag. Med bakgrunn i dette utbruddet, ble et nasjonalt overvåkingsprogram igangsatt i 2003, og overvåkingsprogrammet pågår fortsatt. Siden 2014 har prøvetakingen til overvåkingsprogrammet blitt utført på slakteri (5,6). I tillegg til overvåkingsprogrammet prøvetas besetninger for MVV i forbindelse med kjøp og salg av dyr (7). Mædi-visna ble ikke påvist i Norge mellom 2005 og 2019, før det ble påvist i 2019 og 2020, igjen i Trøndelag. Analyser av viruset fra 2019-2020 viser at det genetisk er mest likt viruset som sirkulerte i Trøndelag i 2002-2005. Derfor antas det at man ikke ble kvitt viruset i utbruddsarbeidet i 2002-2005, og at det har sirkulert i sauepopulasjonen i Trøndelag alle årene mellom 2005 og 2019 uten å bli oppdaget til tross for overvåkingen. Dette var bakgrunnen for at prosjektet MaeDetect ble igangsatt i 2020. Målet var å forbedre nasjonal overvåking og kontroll av mædi-visna i den norske sauepopulasjonen, både når det gjelder selve analysemetodene, og hvordan programmet er lagt opp. I tillegg tar prosjektet for seg risikofaktorer for smittespredning mellom besetninger og innad i en besetning. Prosjektet er et samarbeid mellom Veterinærinstituttet, Veterinærhøgskolen NMBU, Animalia og Norsk sau og geit, og er finansiert av omsetningsmidler og midler avsatt gjennom jordbruksavtalen. Prosjektet pågikk ut 2024, men arbeidet rundt risikofaktorer og vurdering av selve programmet vil fortsette i et annet prosjekt ved Veterinærinstituttet.

Diagnostikk

Både falske positive og falske negative prøveresultater forekommer når det testes for å detektere MVV-infeksjon. Når enkeltdyr i en antatt ikke-smittet besetning får positivt prøveresultat for mædi-visna, kan det være spesielt vanskelig å tolke hvorvidt det er reelt positivt eller falsk positivt. Dette skyldes at andelen infiserte dyr i en smittet besetning kan variere fra ett dyr til bortimot hele besetningen (4,8).

I Norge brukes to kommersielle ELISA-tester for påvisning av MVV-antistoffer (Figur 2), hvorav den ene testen brukes som screeningtest og den andre brukes til verifisering av prøver som er positive i screeningtesten. Dersom en prøve er positiv i begge de serologiske testene, vil oppfølgingsprøver av dyret og/eller besetningen tas for nye serologiske undersøkelser, og i noen tilfeller undersøkes med PCR (5).

I prosjektet har vi sett nøye på prøveresultater fra utbruddene 2002-2005 og 2019-2020 (8). Vi undersøkte blant annet alle prøver fra 2019-2020 som var positive i screeningtesten med to andre tester. Her så vi at testene viste forskjellig resultat for over halvparten av prøvene, noe som viser at hvorvidt en prøve defineres som seropositiv eller ikke, avhenger av hvilke tester som brukes. Videre så vi at seroprevalensen hos årskullene i positive besetninger øker frem til 3 års alder, samt at de fleste lam er seronegative til tross for seropositiv mor. Dette viser at prøvetakingen bør skje blant de eldre dyrene i en besetning for å øke sjansen til å fange opp smittede besetninger.

Hvor godt en test fungerer kan beskrives ut i fra sensitivitet (Se), spesifisitet (Sp) og prediktive verdier. En vurdering av både Se og Sp kan gjøres gjennom en diagnostisk testevaluering, og bør gjøres i den populasjonen hvor testene er tenkt å bli brukt. Derfor har vi gjort en diagnostisk testevaluering av tre kommersielle ELISA-tester som er mye brukt i Europa, ved bruk av prøver fra utbruddet i 2019-2020 i Trøndelag (9). Resultatene av Se og Sp, samt prediktive verdier førte til at den verifiserende testen som blir brukt til diagnostikk av mædi-visna nå har blitt endret, mens screeningtesten er den samme.

I tillegg har vi arbeidet med å utvikle en ny serologisk test som baserer seg på en annen metodikk enn ELISA, en såkalt kulebasert multipleksmetode (bead-based multiplex immunoassay). Ved denne metodikken kan man undersøke for, og skille mellom flere antistoffer samtidig, og den er dermed potensielt mer effektiv og tidsbesparende enn å kombinere flere ELISA-tester. Antigenene som brukes i multiplekstesten er basert på antigener fra viruset som har sirkulert i Trøndelag. Dermed er testen spesielt rettet mot den norske virusvarianten. Multiplekstesten er fortsatt under utvikling, men foreløpige resultater er lovende (10). Håpet er at denne testen kan brukes i diagnostikken av mædi-visna i Norge i fremtiden.

Epidemiologisk arbeid

En studie med mål om å identifisere risikofaktorer for smitte mellom besetninger og smitte innad i en besetning er under arbeid. En spørreundersøkelse ble sendt ut til besetninger i Trøndelag, der eiere av besetninger med mædi-visna-diagnose og besetninger uten mædi-visna har svart på undersøkelsen. Det jobbes nå med å analysere svarene for å undersøke sammenhenger mellom forekomsten av mædi-visna og tenkbare risikofaktorer.

I forbindelse med 2019-2020- utbruddet, ble det gjort prøvetaking både av kontaktbesetninger og senere også av alle besetninger i den definerte mædisonen (tidligere Nord-Trøndelag og Fosen). Vi vil beregne sannsynligheten for at en besetning faktisk er fri når man ikke har påvist mædi-visna ved testing. Videre skal vi beregne sannsynligheten for at Trøndelag nå er fri for mædi-visna, etter all prøvetaking som er blitt gjort i forbindelse med utbruddsarbeidet. I en videre kontekst vil vi også vurdere den samlete overvåkingen av mædi-visna i Norge.