Ta ansvar, ta prøver!

I NVT nr. 5, 2025 (1) skriver vi et innlegg om betydningen av mikrobiologisk og infeksjonsmedisinsk kunnskap som et fundamentalt grunnlag for optimal og riktig antibiotikabehandling, noe som igjen er helt sentralt for å bekjempe utvikling og spredning av antibiotikaresistens. I samme nummer orienterer Mattilsynet om sitt arbeid mot antibiotikaresistens, der de blant annet skriver at de i 2025 prioriterer tilsyn med veterinærers forskrivningspraksis og dyrehelsepersonell sitt bruk av antimikrobielle midler (2). Et tredje innlegg i denne utgaven er skrevet av veterinær og fagdyrlege ved Evidensia Trondheim Dyresykehus, Malin Aune (3). Hun er bekymret for det hun observerer fra sitt ståsted, og skriver: «Jeg kjenner på en økende uro over hvordan antibiotika blir brukt i smådyrpraksis – både i byen og i distriktene. Ikke som et målrettet tiltak etter klinisk vurdering og prøvesvar, men som et tiltak for å helgardere seg – kanskje i håp om at det i det minste ikke gjør pasienten verre.» Det er et modig innlegg fra en ung kollega som skal tas på alvor. Malin Aune er ikke bare kritisk, hun er også konstruktiv, og har flere gode forslag til hvordan vi kan etterstrebe en bedre praksis og et sterkere fagmiljø. Blant annet foreslår hun å gjeninnføre fokus på diagnostikk, ett av flere tiltak vi støtter fullt ut.

En fellesnevner i alle disse innleggene er terapianbefalingene utgitt av Direktoratet for medisinske produkter. I de tre gjeldende terapianbefalingene som angår bruk av antimikrobielle midler til produksjonsdyr, hest og hund og katt (4) understrekes betydningen av en korrekt diagnose som grunnlag for en vellykket behandling. Identifisering av mikrobielt agens som årsak til en infeksjon, samt resistensbestemmelse av patogene bakterier er en forutsetning for riktig valg av antibiotika og behandlingsregime i individuelle tilfeller. Samtidig vil gjentakende prøvetaking og diagnostikk i for eksempel husdyrbesetninger gi god kunnskap om forekomst av ulike agens og utvikling i resistensmønster i de enkelte besetningene.

Mastitt er fortsatt en av de vanligste infeksjonssykdommene i melkekubesetninger (5), og er den vanligste årsaken til bruk av antibiotika i disse besetningene. Staphylococcus aureus er den bakterien som oftest forårsaker mastitt, og data fra TINE Jurhelsestatistikk viser at det kun er 2,3 % av S. aureus isolatene som er resistente overfor penicillin (6). Men det finnes også resistensmønstre hos andre mastittbakterier som gir mer grunn til bekymring, blant annet en viss andel E. coli som er resistente mot amoksicillinklavulansyre. For å opprettholde den gunstige situasjonen med en svært høy andel penicillinfølsomme S. aureus og for å holde godt øye med eventuell annen resistensutvikling når det gjelder behandling av mastitt, må diagnostikk være grunnlaget for valg av behandling. I liten notis skrevet av Liv Sølverød i Tine SA, Mastittlaboratoriet i Molde, i NVT nr. 6 (7) fanget i så henseende vår oppmerksomhet. Fra og med i sommer har laboratoriet gjort det enda enklere å ta speneprøver og få dem analysert. Nå ligger det prøveesker i alle melkerom over hele landet, og mangel på prøvetakingsutstyr er ingen unnskyldning for å skulke unna prøvetakingen som er anbefalt ved alle mastittbehandlinger og av celletallskyr før avsining.

Vår oppfordring går til alle veterinærer som forskriver antibiotika; ta prøver og la resultatet veilede deg i utformingen av behandlingen du forskriver. Øvelse gjør mester - jo flere prøver du tar og jo flere prøvesvar du vurderer – jo bedre og mer ansvarlig blir du i kampen mot antibiotikaresistens.