Undervisning

Eystein er en svært sentral person når det gjelder veterinær samfunnsmedisin. Han har undervist i dette fagområdet og skrevet lærebok om det. Han ser på det som et perspektivfag. I veterinærstudiet er det nå en tråd gjennom hele studiet og rommer detaljer som undervises i en rekke andre fag underveis i utdannelsen. Målet er at perspektivfaget skal være et redskap for å forstå kompleksiteten i det veterinære samfunnsansvaret og yrkesutøvelsen. Eystein har også arbeidet med utvikling av en spesialiseringsordning i veterinær samfunnsmedisin, men er litt i tvil om en der skal velge samme modell som i de kliniske fagene.

Ane er opptatt av læren om den veterinære profesjon som en rød tråd gjennom studiet, der veterinær samfunnsmedisin kommer inn som en del av denne tråden. Hun hevder at veterinær samfunnsmedisin er godt integrert i studiet nå. Ane sier at vi har en oppgave å formidle forståelse for at veterinærens horisont er større enn å bare behandle enkeltdyr i klinikken. Hun beskriver et godt samarbeid med Mattilsynet om undervisning. Veldig mange av studentene skal jobbe i Mattilsynet, og det ser ut som en trend i tiden at flere ønsker seg jobb der. NMBUs veterinærkandidater er relevante i samfunnet. Som yrkesgruppe skal vi ha forståelse for matsystemet. Vi må ha kapasitet og kompetanse til å se samfunnets sammenhenger og utfordringer. Ane mener at man bør kunne bli spesialist i veterinær samfunnsmedisin: enten gjennom en europeisk modell ala Veterinary Public Health med epidemiologi eller en retning mot mattrygghet.

Mattilsynet og dets departementer

På bakgrunn av et EU med store problemer på mat- og dyrehelseområdene på 1980- og -90-tallet, der situasjonen bedret seg etter at det overordnede ansvaret ble overført fra EUs direktorat for landbruk hvor landbrukslobbyen hadde stor innflytelse, til direktoratet for helse og mattrygghet, ønsket vi å utfordre kollegaene på hvordan de ser på den norske forvaltningsmodellen: At Mattilsynet ble lagt administrativt under landbruksnæringens departement (LMD).

Eystein poengterer at det var et paradoks å legge det administrative ansvaret for Mattilsynet under Landbruksdepartementet med den erfaringen man hadde fra EU. Det var gode grunner for heller å legge det under Helsedepartementet. Men i dag mener han at det skal veldig mye til å endre på dette. Det kan være viktig at veterinær sykdomskontroll er underlagt et departement som kjenner dyresykdommene og næringen, selv om det kan forekomme habilitetsproblemer når det gjelder dyrevelferd. Ane påpeker at hun kjenner til at dyrevelferd kan være en habilitetsutfordring kontra dyreproduksjon, men mener det ikke utgjør et generelt problem.

Ole-Herman mener at plasseringen av Mattilsynet under LMD er en fornuftig kobling, og dette departementet overlater faget til Mattilsynet. Det er jo også slik at Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Nærings- og fiskeridepartementet er medeiere av Mattilsynet, og det er tett styring fra alle tre departementer, sier Ole-Herman. Karen Johanne mener også at det er et godt samarbeid om departementenes forvaltning på matområdet, men poengterer at relasjonen til miljømyndighetene kunne vært langt bedre. Miljøsakene må komme mer fram. Bærekraft har et viktig miljømessig aspekt, sier Karen Johanne. Stig Atle mener at Mattilsynet under HOD fort kunne kommet i skyggen i dette store departementet hvor direkte helse- og sykehussaker naturlig nok dominerer.

Eivind, Roar og Jorun er alle enige om at det viktigste er at det er folk med faglig kompetanse i forvaltningen for å kunne ta de riktige avgjørelsene. Det betyr at det er naturlig at LMD administrativt er tett på Mattilsynet. Da fikk vi parkert og avgjort den saken.

Andre aspekter rundt forvaltningen av veterinære oppgaver

Eystein var med da Institutt for næringsmiddelhygiene var sentralt bindeledd for de kommunale næringsmiddelkontrollene sammen med Veterinærhygienisk forening, hvor han også var mangeårig styremedlem og redaktør for tidsskriftet Forum som foreningen utgav. Eystein mislikte at de kommunale næringsmiddelkontrollene/-tilsynene med sine laboratorieaktiviteter forsvant i forbindelse med opprettelsen av Mattilsynet. Nasjonal kompetanse innen mat- og vannanalyser ble med dette kraftig svekket. Ansvaret for tilsyn med mat ble overført til det nye Mattilsynet, mens kommunal veterinærkompetanse innen miljørettet helsevern i stor grad ble borte, sier Eystein. I dag har kun noen svært få kommuner veterinærkompetanse innen miljørettet helsevern.

Eystein markerte seg tydelig og med faglig tyngde imot de internasjonale handelsavtalene som Norge etter hvert undertegnet på 1990-tallet. Med diverse kompenserende tiltak i avtalene og et EU som etter hvert fikk bedre kontroll på problemene på mat- og dyrehelseområdene, roet situasjonen seg. Han mener at en god porsjon flaks ligger til grunn for unngåelse av store skandaler.

Når det gjelder endringer på veien mot Mattilsynet og bortfallet av kommunale næringsmiddeltilsyn med miljørettet helsevern og laboratorier, svarer Ane at infrastrukturen jo er blitt annerledes i dag. Det er viktig å opprettholde vaktdekning i hele landet, men levebrødet til veterinærene må gjerne være kommunal rådgivning og andre tilleggsoppgaver for å fylle en hel stilling for veterinæren, mener Ane. Kommunene må rigge seg, og de har ansvar for å ha nødvendig kompetanse, sier Ane.

Beredskap er viktig, og den starter i kommunene, poengterer både Eystein og Karen Johanne. Derfor er det essensielt at kommunene har nødvendig kompetanse i miljøsaker som vannforsyning, avløp og renovasjon og så videre. Her må noe gjøres. Hendelser, kriser og skandaler er dessverre nyttige, sier Karen Johanne. Da skjer det ting, og det læres.

Ole-Herman forteller at i Mattilsynet jobber det veterinærer som daglig må ta stilling til faglige problemstillinger som berører feltet veterinær samfunnsmedisin. Det er viktig å synliggjøre den viktige samfunnsoppgaven som veterinærene i Mattilsynet har, og behovet for kontinuerlig, faglig oppdatering av Mattilsynets veterinærkorps er stort. Ole-Herman poengterer at det er vesentlig å erkjenne at veterinærer i forskning og akademia har en annen rolle, som å dykke dypt i problemstillingene, enn en veterinær i Mattilsynet, men behovet for faglig oppdatering er uansett vesentlig for å kunne ta gode beslutninger.

All forvaltning på veterinære områder skulle vært styrt av folk som forstår veterinær samfunnsmedisin, mener Eivind. I dag velges politisk akseptable ledere, og fagkunnskapen blir mindre viktig, sier han. Kompetanse er viktig, og det må være en faglig basis i bunn.

Synliggjøring av foreningen og veterinærfaget – breddekunnskap og samarbeid

Ole-Herman mener at Foreningen for veterinær samfunnsmedisin bør bli mer synlig også for veterinærstudentene, og gjerne tidlig i studiet.

Karen Johanne er opptatt av kommunikasjon og mener at å kunne vise frem til samfunnet hva folk i forvaltning og forskning driver med, er blitt veldig viktig. Samfunnet endrer seg, og det veterinære selvbildet må tilpasses, sier Karen Johanne. Hun ser på velstandsøkningen - fra lite mat til overflod i hennes tid som veterinær. Hun nevner dilemmaer som at rundt 60 % av all maten vår er importert og skal kontrolleres hos produsent uten overprøving i Norge, og regelverket rundt smittestoffer og fremmedstoffer i maten som hun mener hele tiden er bakpå og egentlig utgått på dato ved implementering. Hun nevner dyrevelferd, hvor veterinærene bør våge å komme tydeligere fram og delta i samfunnsdebatten. Dyrevelferd er ikke en eksakt vitenskap, men basert på verdier, og Roar poengterer at dyrevelferd må diskuteres på en balansert måte.

Veterinærer må delta aktivt i samfunnsdebatten og fremvise betydningen av den brede biologiske kompetansen vi har, blir poengtert av flere vi snakket med. Karen Johanne påpeker at det er økende behov for å tenke mer tverrfaglig. Veterinærer er dømt til samarbeid, sier Jorun. Vi må diskutere roller og endringer i matsystemene. Veterinærer er litt overalt og involvert bredt i samfunnet, påpeker Jorun. Veterinærene har det brede grunnlaget for helhetlig forståelse og et helt annet ståsted enn legene med lite biologikunnskaper, sier Karen Johanne. Kommunikasjonen vår må fremheve det som viktig, fortsetter hun, og nevner Akvaveterinærenes forenings kommunikasjonsplattform som god. Forståelse av sammenhenger er viktig og på vei tilbake, sier Karen Johanne. Hun nevner spesielt viktigheten av kontakt mellom matmyndigheter og miljøforvaltningen.

Begrepet Én helse omfatter mennesker, dyr og miljø. Innholdet i dette begrepet har vært velkjent og naturlig for norske veterinærer i sitt arbeid i lang tid, selv om man ikke har brukt denne betegnelsen, sier både Eystein og Karen Johanne. Én helse er ledetråden, sier Roar. Eystein mener at veterinærenes bånd til Én helse ble kuttet ved nedleggelsen av de kommunale næringsmiddeltilsynene som inkluderte miljøets helse, og med opprettelsen av Mattilsynet uten særlig miljøtilknytning.

Stig Atle deltok i arbeidet med å utarbeide matloven (vedtatt 2003) og påpeker at denne legger grunnlaget for arbeidet videre for veterinærer i hele verdikjeden. Også han fremhever viktigheten av tverrfaglighet når en skal løse samfunnsoppgaver der veterinærkompetanse er involvert. En viktig oppgave er å sikre trygg mat, og matlovens formålsparagraf beskriver nettopp det og videre at den skal fremme god plante- og dyrehelse og ivareta hensynet til aktørene i produksjonskjeden. Stig Atle hevder at matloven har en god beskrivelse av hva veterinær samfunnsmedisin er, og det er nok av oppgaver innen matforvaltningen og tilsyn. Trygg mat for mennesker er det primære, og så dyrehelse og -velferd. Disse oppgavene er omfattende og krever at vi har dyktige veterinærer til å utføre dem. Veterinærer har også mye å tilføre innen miljørettet helsevern, men å påstå at veterinærer skal bruke sin kompetanse innen dette området i stedet for å arbeide i Mattilsynet, blir en avsporing, ifølge Stig Atle.

Jorun sier at veterinærmedisin ofte kan være politikk, og veterinær samfunnsmedisin er nær politikken. Hun nevner som eksempel arbeidet med vitenskapelig kvantitativ risikovurdering av Gyrodactylus salaris i Tana i Finnmark på 1990-2000-tallet hvor det tegnet til å bli sterke fronter, men å invitere bredt inn til utvalget som arbeidet med saken, virket avvæpnende for uenigheter og fiendskap.

Eivind poengterer at samarbeid mellom næring, akademia og forvaltning er veldig viktig. Han likte ikke at veterinær næring og forvaltning med opprettelsen av Mattilsynet ikke lenger skulle kunne «snakke sammen» og løse problemer innen et klart rollemønster. Utryddelsen av storfesykdommen BVD på 1990-tallet, noe enkelte andre land trodde ikke var mulig, mente han nettopp var et godt eksempel på et fornuftig samarbeid mellom næring og forvaltning. Som veterinærdirektør i Statens dyrehelsetilsyn hadde Eivind som en viktig oppgave å styrke den formelle forvaltningskompetansen hos distriktsveterinæren for å etablere distriktsveterinærene over i en likeverdig forvaltningsposisjon i Mattilsynet. Noen distriktsveterinærer uttrykte at kunnskapen de hadde ikke ble verdsatt og ønsket ikke å være med lenger, sier han. Men nå kommer litt av det tidligere tilbake: privatpraktiserende blir igjen brukt noe til offentlige oppgaver.

Roar forteller om idealsituasjonen hjemme i Verdal hvor distriktsveterinæren satt sammen med praktiserende dyrleger som kom inn med rapporter og problemstillinger som de kunne overlate til det offentlige. Ved slik tett kontakt ble smittsom sykdom oppdaget tidlig og kunne få god oppfølging, slik det skjedde ved utbrudd av mædi. Samlokalisering kan være tingen.

Men samlokaliseringen av veterinærmiljøet med landbruksmiljøet på Ås hadde Roar liten sans for. Det opplevdes feil å flytte veterinærfaget bort fra det medisinske miljøet i Oslo. Roar var langt fra alene om å mene dette, som også innebar over 20 år med mye faglig kapasitet på Adamstua bundet i flytteplaner.

Roar og Eivind utfordrer styret i Forening for veterinær samfunnsmedisin til å ta opp med myndighetene hvordan veterinærer bør styrke samfunnsutviklingen. Det er viktig å ha veterinærer med samfunnsinteresse. Husk at dyrene er viktigste faktor for spredning av sykdom, avslutter de.

Dersom du som leser dette ikke er medlem i Forening for veterinær samfunnsmedisin, og har blitt nysgjerrig på foreningen, er du hjertelig velkommen til å lese mer om oss her Forening for veterinær samfunnsmedisin - Den norske veterinærforening