Dyrevelferd kan ikke graderes etter kart

Høsten er avlusningstid i norsk lakseoppdrett. Mens vi rydder hager og fyrer opp i peisen, settes millioner av laks gjennom et hardkjør av behandlinger mot lakselus. For mange av dem ender prosessen med lidelse og død. Tall fra næringens egne rapporter viser at dødeligheten ofte topper seg i perioder med intensiv avlusning. Veterinærinstituttet har gjentatte ganger slått fast at håndteringsrelaterte inngrep er en hovedårsak til høy dødelighet (1).

Dyrevelferd beskrives gjerne i krysningspunktet mellom tre perspektiver: biologisk funksjon og helse, dyrets egne opplevelser og følelser, og muligheten til å utøve naturlig adferd. Dette kan måles gjennom helsevurderinger, fysiologiske registreringer og adferdsobservasjoner. Ingen steder i faglitteraturen står det at dyrevelferden skal vurderes ulikt ut fra geografi. Likevel er det ikke uvanlig at geografisk plassering hensyntas når en omtaler høy eller lav dødelighet.

Miljø er ikke en unnskyldning

Det er lett å kjenne på avmakt over naturgitte forhold. Sjøtemperatur, anleggsstruktur, forekomst av smittsomme sykdommer, og geografiske ulikheter kan påvirke dødelighetstall og dårlig fiskevelferd. Men nettopp dette viser at noen produksjonsområder rett og slett er dårligere egnet for oppdrett enn andre. Når man velger å sette ut fisk i områder med høy risiko, velger man samtidig å potensielt utsette fisken for større lidelser. Naturgitte forhold kan gjøre oppdrett mer krevende, men det fritar ikke produsenten for ansvar, det bør snarere understreke behovet for å ta bedre valg.

De beste resultatene oppnås ofte nettopp der anleggene ligger i mer egnede områder med lavere smittepress og bedre miljøforhold. Dersom et område er så hardt belastet at høy dødelighet nærmest blir uunngåelig, er det en tydelig indikasjon på at det er selve produksjonsformen eller lokaliseringen som må endres, ikke at vi skal justere forventningene til fiskevelferden. I et slikt scenario kan det å flytte lokaliteter, samarbeide bedre med naboer eller satse på alternative produksjonsformer være ansvarlige valg.

Dyrevelferd er ikke en byrde, det er en nødvendighet

Det er bred enighet i forskningen om at fisk kan føle frykt, stress og smerte (2). Høy dødelighet er ikke en uunngåelig del av oppdrett, men et resultat av hvordan produksjonen drives. Et grunnleggende spørsmål er hvor grensen går for oss som samfunn: hvor mange dyr kan vi la dø før vi reagerer. Når det gjelder landdyr, er vi samstemte. Systematisk lidelse og høy dødelighet aksepteres ikke. Hvorfor gjelder andre regler for fisk?

Når vi anser en viss dødelighet som akseptabel i en del av landet, men ikke i en annen, flytter vi vurderingen av den etiske grensen fra fiskens beste til oppdretterens beste. I praksis lar vi økonomiske rammevilkår definere hva som er akseptabel lidelse. Det er en farlig utvikling.

I oppdrettsnæringen dør i dag én av fem fisk før slakting. Men det er mulig å gjøre noe med det. Anlegg som lykkes med biosikkerhet, lav håndteringsfrekvens og god planlegging, har jevnt over lavere dødelighet. Valg av lokalitet og produksjonsform er også styrbare beslutninger, og krever tilsvarende ansvar for konsekvensene.

Stortingsmeldingen om dyrevelferd som kom i 2024 inneholder en tydelig målsetning: dødeligheten skal ned mot fem prosent for alle fiskearter i akvakultur (3). Dette viser at regjeringen erkjenner at dagens nivå er uakseptabelt, og at vi som samfunn ikke kan leve med at én av fem fisk dør før slakting.

Risikostyring skal være en del av daglig drift. Det krever blant annet strategisk registrering og bruk av nøkkelindikatorer for velferd, ikke bare dødelighet, for å ta riktige beslutninger til riktig tid. Oppdretter må dokumentere utvikling i velferden til fisken, ha definerte terskelverdier for tiltak, og evaluere hvert tiltak for effekt og bivirkninger. Mattilsynets systemrevisjoner viser at mange oppdrettere har for dårlig oversikt over fiskevelferden i anleggene, og dermed ikke har godt nok grunnlag for å vurdere risiko eller iverksette tiltak som beskytter fisken mot unødige belastninger (4).

Forbrukeren forventer ansvar

Forbrukere har klare forventninger om at dyr skal behandles godt, uavhengig av art og produksjonsform. Den tilliten må næringen og myndighetene forvalte med ansvar. En laks som dør under en hardhendt avlusning, har opplevd den samme smerten uavhengig av om dette skjedde i nord eller sør.

Tall fra nyere meningsmålinger viser at oppdrettsnæringen allerede står overfor en tillitsutfordring. I 2025 svarte 14 prosent av nordmenn at de alltid eller ofte bekymrer seg for fiskevelferden når de kjøper laks, og hele 23 prosent sier at de lar være å kjøpe oppdrettslaks (5). Samme år svarte 87 prosent av befolkningen at oppdrettslaks bør få bedre vern enn i dag. Det er flere enn dem som svarte det samme om gris (74 prosent) og kylling (77 prosent) (5).

Internasjonalt ser vi det samme bildet. I en undersøkelse fra ni EU-land svarte 81 prosent at fisk bør vernes på lik linje med andre dyr vi spiser, mens 93 prosent ønsker å kjøpe fiskeprodukter med høyere velferdsnivå. Nesten en fjerdedel oppgir at de er villige til å betale betydelig mer for dette (6). De ni landene er Frankrike, Tyskland, Hellas, Tsjekkia, Italia, Polen, Spania, Sverige og Nederland. Flere av disse landene er viktige eksport- og konsummarkeder for norsk oppdrettslaks. I Tyskland viser undersøkelser at negative opplysninger om dårlig fiskevelferd svekker tilliten langt mer enn positive opplysninger styrker den. Etterspørselen kan falle når forbrukerne blir klar over utfordringene (7). Og den tilliten blir vanskelig å gjenopprette.

Hvis vi skal kunne fortsette å markedsføre norsk laks som et kvalitetsprodukt, må vi også kunne vise til en produksjon som ivaretar grunnleggende etiske hensyn. Dersom vi ikke hever standarden, risikerer norsk fiskeoppdrett å tape både legitimitet og markedsandeler.

Lovens intensjon og oppdrettsnæringens realiteter

Dyrevelferdsloven slår fast at dyr har egenverdi uavhengig av den nytten de måtte ha for mennesker, og at de skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger (8). Loven gjør ingen unntak for geografi eller produksjonsområde. Det betyr at en laks i Finnmark har det samme rettsvernet som en laks i Rogaland. Likevel omtales fiskevelferd i dag på en måte som åpner for store geografiske forskjeller i hva som anses som akseptabel dødelighet og velferd. Det skaper et misforhold mellom lovens intensjon og oppdrettsnæringens realiteter.

For både fisken og forbrukerne er det resultatene som teller. Tiltak for å bedre velferden har først verdi når de faktisk fører til lavere dødelighet og mindre lidelse. Næringen legger ned et stort arbeid på dette området, og det bør anerkjennes. Men innsatsen må samtidig følges av målbare forbedringer for å ha legitimitet. Det er på tide at vi slutter å behandle fiskevelferd som en variabel som kan justeres ut fra geografi eller økonomi. Dyrevelferd er universell. Den har ikke et postnummer.