Trygg overgang, sterkere beredskap

Overgangen fra student til yrkesaktiv veterinær er alltid krevende, men kanskje spesielt for dem som skal ut i produksjonsdyrpraksis. Overgangen mellom fellesskapet på veterinærstudiet til livet alene i praksisbilen på vakt kan være brå og ansvaret stort. Samtidig er det nettopp disse veterinærene som utgjør ryggraden i den norske veterinærberedskapen. Skal vi sikre god dyrevelferd, trygg matproduksjon og beredskap i hele landet, må vi sørge for at overgangen til et liv i veterinærpraksis er god, trygg og bærekraftig.

Mentorordningen, utviklet av Veterinærforeningen, har vist seg å være et effektivt virkemiddel her. Gjennom erfarne kolleger som deler faglig innsikt, praktisk støtte og trygghet i rollen, får nyutdannede en mykere start i arbeidslivet. De får hjelp til å håndtere de første vaktene, de vanskelige vurderingene og det ansvaret som følger med å være alene ute i felt. Slik bygges trygghet, trivsel og faglig kvalitet − og vi legger grunnlaget for en mer robust veterinærtjeneste i distriktene.

Derfor var det svært gledelig at vi i høst fikk overrekke rapporten fra mentorprosjektet til landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen og forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland på Veterinærhøgskolen. Begge statsrådene uttrykte tydelig anerkjennelse for resultatene og pekte på ordningen som et viktig tiltak for å sikre veterinærdekning i distriktene. Det var et konstruktivt møte som viste at myndighetene ser verdien av å støtte nyutdannede veterinærer i denne avgjørende fasen.

Likevel var det vanskelig å finne igjen denne forståelsen da årets statsbudsjett ble lagt fram. Midlene til veterinærdekning og beredskap står i realiteten stille, til tross for økende behov. Mange kommuner rapporterer om krevende vaktbelastning og ubesatte stillinger. Skal vi opprettholde en nasjonal veterinærberedskap, må tiltak som mentorordningen få varig finansiering og prioritet. Beredskap kan ikke baseres på idealisme alene − den må bygges på struktur, faglig støtte og forutsigbare rammer.

Veterinærforeningen har lenge pekt på at beredskap skapes i hverdagen − gjennom mennesker som trives, som får støtte, og som blir værende i yrket. Derfor handler dette ikke bare om rekruttering, men om å ta vare på dem som allerede har valgt yrket. Mentorordningen er et uttrykk for nettopp det: et faglig og kollegialt fellesskap som hjelper unge veterinærer til å finne trygghet og stolthet i rollen som produksjonsdyrveterinær.

Og midt i dette arbeidet har vi også hatt en annen særlig gledelig begivenhet: Professor emeritus Trygve Poppe er tildelt Akademikerprisen i år! Prisen er en stor anerkjennelse av en veterinær som gjennom flere tiår har preget norsk havbruksnæring, undervisningen i fiskehelse og den offentlige samtalen om faglig integritet og akademisk ytringsfrihet. Poppe har stått støtt for kunnskap, dyrevelferd og uavhengighet − og inspirert generasjoner av studenter og kolleger til å gjøre det samme.

At en av våre egne hedres på denne måten, minner oss om hva faget vårt handler om: kunnskap, ansvar og fellesskap. Det er grunnmuren for en levende profesjon − og for veterinærberedskapen i hele landet.