Hjernemark

Elaphostrongylus rangiferi, E. cervi og E. alces er nematoder og parasitter med henholdsvis rein, hjort og elg som endevert. Hjortevilt skiller ut førstestadiumslarver i avføring. Disse larvene er svært hardføre, tåler frysing og kan overleve ute fra en beitesesong til neste. Alle de tre hjernemarkartene kan bruke en rekke ulike snegler som mellomvert. Larvene infiserer sneglene og utvikles der til tredjestadiumslarver som kan infisere sine endeverter (rein, hjort og elg), men også sau og geit kan få i seg snegler med infektive larver på beite. Larvene penetrerer løpeveggen og vandrer via blodkar til lever, lunger og sentralnervesystemet. I sentralnervesystemet fører vandringene til skader og betennelsesreaksjon rundt spinalnerver, i ryggmarg, ryggmargshinner, hjerne og hjernehinner. Hos endeverten vil larvene utvikle seg til kjønnsmodne individer, som i stor grad vandrer til skjelettmuskulaturen der de slår seg ned parvis (hunn og hann) på muskelfascier og i intermuskulært bindevev. Hunnen produserer egg som transporteres via blodbanene til lungene hvor eggene klekkes, og førstestadiumslarvene tar seg ut i alveolene. Larvene hostes opp, svelges og skilles ut med avføringen. Hunner av E. rangiferi kan bli opptil 7 cm lange. Estimert livslengde hos voksne parasitter er opptil tre år.

Elaphostrongylus rangiferi og E. cervi kan utvikles til voksne individer i geit og sau, men fullfører ikke livssyklusen og smitter ikke videre (1).

Elaphostrongylus rangiferi (reinens hjernemark) er rapportert fra nordlige Fennoskandia, Russland og Newfoundland (Canada). Elaphostrongylus cervi (hjortens hjernemark) er vidt utbredt i Eurasia, og parasitten er blitt importert med smittede hjortedyr til New Zealand. Elaphostrongylus alces (elgens hjernemark) er rapportert fra Norge, Sverige, Finland og Polen. Elaphostrongylus-artene er ikke strikt vertsspesifikke. En studie fra Polen viser at både E. cervi og E. alces kan fullføre livssyklusen hos elg, hjort og rådyr og at samtidige infeksjoner med begge Elaphostrongylus-artene ikke er uvanlig. Den samme studien viste høy forekomst av E. cervi hos rådyr. Det er også kjent at E. alces kan smitte reinsdyr. Det er rapportert om elafostrongylose (E. cervi) hos ei geit i Sveits (2001) og Italia (2025).

Sykdomsutvikling, kliniske tegn og diagnose

Hjernemark kan opptre som akutt og subakutt til kronisk sjukdom hos sau og geit. I områder med betydelig sambeite med hjort eller rein, kan hjernemark være et alvorlig dyrehelse- og dyrevelferdsproblem. Både lam, kje og voksne dyr kan rammes, og kliniske tegn opptrer sensommer, høst og vinter. Alvorlighetsgraden av infeksjonen er smittedoseavhengig. I mange tilfeller vil smittede dyr være uten allmennpåkjenning og ha god matlyst, men nematodenes vandringer i sentralnervesystemet vil medføre skade slik at dyra blir ustøe og svake i bakparten og dermed får problemer med å reise seg, utøve beiteadferd, og komme til fôr og vann på innefôring. Dersom nematodene når fram til hjernen, vil de kunne være årsak til alvorlig meningitt og encefalitt med allmennpåkjenning. Hos enkelte individer oppstår intens kløe. Larver fra elgens hjernemark, E. alces, har liten evne til å forårsake skade og regnes å ha liten eller ingen betydning for småfe.

Mistanke om hjernemark kan kun bekreftes ved patologisk undersøkelse med påvisning av nematoder, skader etter nematodenes vandringer og betennelsesreaksjonen de utløser i hjerne, ryggmarg og meninger. Elafostrongylose kan ikke påvises ved hjelp av serologiske tester, og per i dag finnes det ikke en tilgjengelig PCR-metode for diagnostiske undersøkelser.

Innsendt prøvemateriale

Inklusjonskriteriet for å delta i prosjektet «Hjernemark hos sau og geit», var at veterinær mistenkte hjernemark på grunn av kliniske tegn. De vanligste kliniske tegnene var ustøhet og svakhet i bakparten, som ofte utviklet seg til parese, slik at dyra ikke kunne reise seg (Figur 1 og 2). Disse dyra var i mange tilfeller opplyst å ha normal matlyst eller at de var allment uten anmerkning utover parese. I noen få tilfeller ble det opplyst at dyra virket blinde eller hadde kløe. Dyr som ble innlemmet i prosjektet, ble avlivet medikamentelt.

Fra august 2020 til mars 2023 mottok Veterinærinstituttet hode og ryggrad (Figur 3) fra 46 småfe fra sju fylker: Innlandet, Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms. Innsendingene fordelte seg på materiale fra 18 sauer og 28 geiter. Materialet fra to av geitene var uegnet for undersøkelse på grunn av kadaverøse forandringer.

Patologisk undersøkelse

Hodene ble kløyvd og begge hjernehalvdelene tatt ut. Den forlengede marg (fra en halvdel) ble undersøkt for skrapesjuke dersom dyret var eldre enn 18 måneder. Bakteriologisk undersøkelse ble foretatt av den forlengede marg. Ryggraden, som oftest var oppdelt i tre deler, ble delt på langs til side for ryggmargen slik at denne kunne tas ut så hel som mulig. De to hjernehalvdelene og ryggmargen (Figur 4) ble formalinfiksert.

Innsiden av kraniet, hjerne, ryggvirvler, ryggmargskanal og ryggmarg ble inspisert for patologiske forandringer som frakturer, blødninger, abscesser og tilstedeværelse av nematoder under dura i kraniet og på ryggmargen. Fra hjernen ble det framstilt hematoksylin eosin-fargede histologiske preparater fra fem nivåer (kranialt - kaudalt), og fra ryggmargen ble det framstilt histologiske preparater av 9-12 tverrsnitt fra henholdsvis hals-, bryst- og lendemarg.

Resultater og diskusjon

Mistanken om elafostrongylose hos både sau og geit var i de fleste tilfellene basert på svakhet og lammelse i bakparten, men også mere uspesifikke sentralnervøse tegn. Disse observasjonene er i overensstemmelse med hva som ble sett hos lam og kje eksperimentelt infisert med E. rangiferi (2).

Makropatologiske forandringer

Elaphostrongylus sp. ble påvist ved makroundersøkelse av ryggmarg hos to geiter fra samme besetning. Nematodene var 15-20 mm lange, mørke og trådtynne og lå subduralt på ryggmargen (Figur 5). Elaphostrongylus nematoder kan artsbestemmes på grunnlag av morfologiske forskjeller hos voksne hanner. En av nematodene ble undersøkt på seksjon for parasittologi og artsbestemt til E. rangiferi (Figur 5).

Hos flere dyr var det ødem eller svak til moderat hyperemi i meninger på hjerne og ryggmarg. Ved tilskjæring av formalinfiksert ryggmarg (3-4 mm tykke tverrsnitt) for framstilling av histologiske preparater, ble det hos noen dyr påvist i 1-2 mm store, brunlig misfargede flekker i hvit substans.

Histopatologiske forandringer

Det ble påvist to hovedtyper av histopatologiske forandringer i hjerne og ryggmarg henholdsvis traumatisk betingede skader etter nematodenes vandringer og betennelsesreaksjoner.

Fortrinnsvis i ryggmargen, men også i hjernen, var det traumatiske skader etter nematodenes vandringer hovedsakelig i hvit substans (Figur 6). Antall lesjoner per tverrsnitt av ryggmargen varierte fra 1 til 20. I tilknytning til skadene ble det påvist svulne aksoner, få små blødninger og ingen, eller sparsom betennelsesreaksjon. Slike forandringer er karakteristiske for elafostrongylose. Diagnosen elafostrongylose ble kun brukt i tilfeller hvor det ble påvist tverrsnitt av nematode(r) (Figur 7 og 8) i parenkym og/eller subduralt/subaraknoidalt.

Nematoder, larvestadier eller voksne individer, ble påvist hos 17 av 26 geiter og 6 av 18 sauer. De fleste nematodene var intakte og hadde vært i live da geita eller sauen ble avlivet. Det var også enkelte tilfeller hvor nematoden var i oppløsning og hadde utløst en granulomatøs betennelsesreaksjon i vevet.

Artsbestemmelse av Elaphostrongylus spp. lar seg ikke gjøre i histologiske preparater. Ut fra kunnskap om det var rein eller hjort som var dominerende hjortevilt i beiteområdene, ble henholdsvis E. rangiferi og E. cervi antatt å være årsak til påviste lesjoner i hjerne og ryggmarg. Den andre hovedtypen av histopatologiske forandringer i hjerne og ryggmarg var betennelsesreaksjon i meninger og perivaskulært i parenkymet. I meningene i hjernen ble det påvist infiltrasjon av hovedsakelig lymfocytter og varierende forekomst av makrofager og eosinofile granulocytter. Infiltrasjon av betennelsesceller var mest framtredende i sulci og perivaskulært i parenkymet (Figur 9 og 10). I ryggmargen var det betennelsesreaksjon i meningene, rundt spinalnerver og perivaskulært og i bindevevssepta i parenkymet.

Forandringer karakteristisk for elafostrongylose, ble brukt om tilfeller der det ble påvist traumatiske skader etter nematodenes vandringer uten påvisning av nematode. Slike forandringer ble påvist hos 5 av 26 geiter og 3 av 18 sauer.

Totalt ble det funnet elafostrongylose eller forandringer forenlig med elafostrongylose hos 22 av 26 geiter (85 %) og 9 av 18 sauer (50 %).

Oppsummering og konklusjon

Det ble påvist hjernemark eller forandringer karakteristisk for hjernemark hos 9 av 18 (50 %) undersøkte sauer og hos 22 av 26 (85 %) undersøkte geiter. Elafostrongylose er en sykdom som i mange tilfelle innebærer store dyrevelferdsproblemer og økonomisk tap for dyreeier. Prosjektet viser at kunnskap om kliniske tegn ved elafostrongylose og lokale beiteforhold, gjør at veterinærer og dyreeiere ofte stiller korrekt diagnose.

I områder uten kjente påvisninger av hjernemark og ved nye eller uklare sykdomstegn i en besetning, kan Veterinærinstituttet ved undersøkelse av hjerne og ryggmarg oppklare om hjernemark kan være årsaken eller en av årsakene til problemene i flokken. Listeriose og meningoencefalitter med ukjent årsak var differensialdiagnoser hos sau, mens hos geit ble cerebrokortikal nekrose og purulent myelitt påvist som årsak til sentralnervøse tegn.

Etterskrift

Forfatterne ønsker å takke småfebønder og praktiserende veterinærer som har bidratt til prosjektet. En spesiell takk til Kathrin H. Aslaksby og andre som sendte oss bilder og film av geiter og sauer med mistanke om hjernemark. En stor takk går også til laboratoriepersonalet, særlig Ingunn Ruud og Jon V. Hagelin, som har stått for saging av ryggrad, og til de som har framstilt de histologiske preparatene som er helt nødvendige for å stille diagnosen hjernemark. Takk til Grim Rømo og Helsetjenesten for sau, Animalia som bidro til oppstart av prosjektet og innsamling av materiale.

Eier dekket veterinærkostnadene i forbindelse med avliving og prøveuttak. Innsending og undersøkelse av prøvene fra sau ble finansiert av Helsetjenesten for sau, Animalia. Øvrige kostnader ble dekket av Veterinærinstituttet.