Afrikansk svinepest er ikke en zoonose

Afrikansk svinepest (ASP) er en alvorlig, smittsom virussjukdom som er listeført som A-sjukdom i Norge og er meldepliktig i EU og til Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE). Blant pattedyr er det bare dyr i svinefamilien (Suidae) som regnes for å være mottakelig for infeksjon med ASP virus (ASPV). Infeksjonen er endemisk i Afrika sør for Sahara, og de naturlige vertene for ASPV er ville dyr i svinefamilien og flått i genus Ornithodoros. Virus kan formere seg i Ornithodoros, og både transovarial og transstadial overføring av virus i flåtten kan finne sted (1). ASPV smitter også effektivt direkte mellom dyr og trenger ikke flått for smitteoverføring. Det finnes i dag ingen effektiv og sikker vaksine mot afrikansk svinepest.

ASP hos tamsvin ble først beskrevet i 1921 fra Kenya der smitte fra ville svinearter til tamsvin ga nær 100 % dødelighet (2). I endemiske områder i Afrika opprettholdes utbredelsen først og fremst gjennom smittesykluser mellom Ornithodoros og ville afrikanske svin, særlig vortesvin (Phacochoerus africanus). Ville afrikanske svin utvikler vanligvis ikke klinisk sjukdom, men blir subkliniske persistente bærere av viruset. Ornithodoros flått kan forbli infisert i årevis.

Viruset kan være infektivt i uker eller måneder i kjøttprodukter som oppbevares kjølig, og i årevis i frossent kjøtt. Dette har betydning for potensiell spredning over store geografiske avstander gjennom menneskelig aktivitet. Både tamsvin og villsvin (Sus scrofa) er mottakelige for oronasal smitte med ASPV. Kadaver av infiserte villsvin og tamsvin kan være smittekilde i lang tid (3).

Smittesyklus kan epidemiologisk deles inn i fire, til dels overlappende, former (4):

• Sylvatisk smitte mellom Ornithodoros flått og ville svinedyr, spesielt vortesvin. Lite eller ingen klinisk sykdom. Særlig aktuelt i sørlige og østlige deler av Afrika.

• Smitte mellom Ornithodoros flått og tamsvin.

• Smitte mellom infiserte tamsvin (direkte eller indirekte)

• Smitte i villsvinpopulasjoner (Sus scrofa) som gjerne opprettholdes av smittefarlige villsvinkadaver, og med potensiell kontakt til tamsvin.

ASPV er et er et stort DNA-virus i virusfamilien Asfarviridae. Sammenligning av sekvensen for genet som koder for kapsidproteinet p72 er blitt brukt til å genotype virusisolater, og 24 genotyper av ASPV er blitt definert (5). ASPV er det eneste kjente DNA-viruset som har en vektorbåren smitte (arbovirus). Målcellene for virus er makrofager og monocytter, celletyper som spiller en nøkkelrolle i induksjon av medfødt immunrespons (6). Makrofager er celler som gjenkjenner og inaktiverer patogener, og en igangsetter av inflammatorisk responser.

Ved tre tilfeller har ASPV gitt opphav til sjukdomsutbrudd hos tamsvin utenfor Afrika, hvor sannsynlig primær introduksjonsvei var knyttet til skyllefôring av svin med infiserte matrester fra internasjonal trafikk (7, 8). Den første påvisningen utenfor det afrikanske kontinentet var i Lisboa, Portugal i 1957. Den andre i 1960 ble ASP spredt fra Afrika til Portugal, men denne gangen spredte sjukdommen seg også videre til Spania (1960), Frankrike (1967), Italia (1967, 1969, 1993), Malta (1978), Belgia (1985) og Nederland (1986). Afrikansk svinepest ble også spredt videre til flere land i Sør- og Mellom-Amerika fra 1970-tallet (Cuba, Brasil, Den Dominikanske Republikk og Haiti). Alle disse tilfellene skyldtes ASPV genotype I. Afrikansk svinepest ble utryddet fra alle disse landene gjennom systematisk bekjempelse, med unntak av den italienske øya Sardinia, hvor sjukdommen har vært endemisk siden 1978. Sjukdommen var endemisk over en lengre periode også i Spania og Portugal fram til midten av 1990-årene da begge land avsluttet vellykkede bekjempelsesprogram (3).

Tredje kjente transkontinental smitte av ASPV var i 2007 da genotype II virus ble introdusert til Georgia i Kaukasus. Denne introduksjonen har gitt opphav til et utbrudd som nå regnes som den mest alvorlige svinehelsehendelsen i moderne tid, og har gitt opphav til påvisninger på tamsvin og/eller villsvin i følgende land: Georgia (2007), Armenia (2007), Russland (2007), Aserbajdsjan (2008), Ukraina (2012), Hviterussland (2013), Litauen (2014), Latvia (2014), Estland (2014), Polen (2014), Moldova (2016), Tsjekkia (2017), Belgia (2018), Bulgaria (2018), Ungarn (2018), Romania (2018), Slovakia (2019), Serbia (2019), Kina (2018), Mongolia (2018), Nord-Korea (2018), Vietnam (2019), Laos (2019), Kambodsja (2019), Myanmar (2019), Øst-Timor (2019) og Filippinene (2019). Alvorligheten kan ikke understrekes nok, både ut ifra dyrehelse- og dyrevelferdsvurderinger, men også på grunn av konsekvenser for samfunnsøkonomi og matsikkerhet (særlig i affiserte asiatiske land).

Det er et stort mangfold av virus hos dyr. Økt menneskelig aktivitet kan gi større grensesnitt til ulike dyrearter, noe som igjen påvirker mulighet for overføring av smittestoff fra dyr til mennesket. Noen virusinfeksjoner kan krysse fra gris til mennesket enten direkte eller via vektorer, for eksempel influensa virus og japansk virusencefalitt. Faktorer hos virus som vevstropisme, smittevei og mulighet for adaptiv seleksjon av virus må være tilpasset det nye vertsdyret for at virus skal kunne etablere seg. Virus må også smitte tilstrekkelig effektivt mellom individer av den nye arten for å kunne opprettholde smitte i denne arten.

ASPVs økte utbredelse gir hyppigere eksponering av virus til mennesker enn tidligere. Men det er ikke tilstrekkelig å dele et geografisk område med smittede dyr for å få overføring. Mennesket har alltid levd i endemiske områder for ASPV uten at overføring til mennesket er registrert. Hos pattedyr er ASPV kun påvist i dyr i svinefamilien og regnes ikke blant infeksjoner hos gris som kan ha folkehelsemessig betydning (9). ASPV er et DNA-virus. Generelt er DNA-virus mye mer genetisk stabile enn RNA-virus. De fleste alvorlige virusinfeksjoner som i nyere tid er overført fra dyr til mennesket, som for eksempel HIV, Ebola, Influensa-virus, West Nile-virus og Zika-virus, er RNA- virus.

Afrikansk svinepestvirus er blant de aller mest alvorlige smittestoff som svin er mottakelig for, men det er ikke funnet å være et zoonotisk agens og risikoen for at det kan bli et zoonotisk agens vurderes som svært lav.