Innledning

Øyelysing er en undersøkelse av øyne for å oppdage arvelige øyelidelser hos hund, og dermed unngå at hunder i avl fører disse videre. Undersøkelsen utføreres av veterinær med autorisasjon som øyelyser. I Norge blir øyelysere autorisert av Den norske veterinærforening. Ved MOA ses to eller flere anomalier i øynene (1). MOA omfatter mikroftalmi, mikrofaki, katarakt, lentikonus, persisterende hyperplastisk tunica vasculosa lentis (PHTVL)/ persisterende hyperplastisk primær vitreus (PHPV), persisterende pupillmembran (PPM), iris hypoplasi, posterior segment kolobom og retinal dysplasi.

Flere valper i samme kull kan ha lignende anomalier. Det er beskrevet arvelighet eller antatt arvelighet hos følgende raser: akita inu, cavalier king charles spaniel, doberman, puddel, old english sheepdog, portugisisk vannhund, australsk shepherd og golden retriever (3-11). Artikkelen beskriver noen av de ulike anomaliene som inngår i MOA og undersøkelse av et mellompuddelkull der en av hundene i kullet presenteres som en kasuistikk.

Mikroftalmi

Mikroftalmi er en utviklingsanomali hvor øyeeplet er unormalt lite. Mikroftalmi kan oppstå tidlig i embryogenesen ved underutvikling av optisk vesikkel, eller senere ved unormal vekst av denne (2). Optisk vesikkel utvikles av en utposning på neuro-ektoderm. Hos hund skjer dette mellom dag 15 og 17 i drektigheten (12). Når mikroftalmi oppstår i denne tidlige fasen, blir øyelokksåpningene mindre enn normalt, da størrelsen på åpningene avhenger av optisk vesikkels kontakt med overflateektoderm under utviklingen. Ofte foreligger andre okulære anomalier i tillegg, som for eksempel persisterende pupillmembran, katarakt, retinal dysplasi og persisterende hyaloid arterie (2). Mikroftalmi kan også oppstå ved at optisk fissur lukkes senere enn normalt. Øyelokksåpningene vil da få normal størrelse.

Materiale og metoder

Bakgrunnen for denne artikkelen var funn av katarakt og mikroftalmi hos en mellompuddel ved cirka 10 måneders alder. Det ble anbefalt øyelysing av alle hundene i kullet som besto av 3 hannhunder og 3 tisper.

To av hundene, 1 tispe og 1 hannhund, ble undersøkt og behandlet ved AniCura Dyresykehus Stjørdal ved henholdsvis 10 og 11 måneders alder. De 4 andre hundene ble undersøkt da de var mellom 9 og 12 måneder av autoriserte øyelysere andre steder i Norge og Finland. Resultatet fra undersøkelsene ble hentet fra dog web. Dog web er Norsk Kennel Klubs (NKK) database hvor alle kan søke opp slektskap og offisielle helsedata til hunder registrert i NKK (21). Det ble også gjort søk på kullets slektninger. Valpene er satt opp tilfeldig og anonymisert i en numerisk tabell (Tabell 2).

Det ble brukt spaltelampe (SL14 spaltelampe, Kowa, USA) både før og etter dilatasjon med tropikamid 5 mg/ml øyedråper (Mydriacyl^® Alcon, Novartis Company, USA). Forandringer i adnexa og fremre segment ble registrert. Deretter ble retina og synsnerve undersøkt ved hjelp av indirekte oftalmoskop (Omega 200, Heine, Tyskland). Det ble foretatt ultralydundersøkelse av øynene med en lineær 11 MHz probe (11L) med ultralydgel (Aquasonic 100, Parker Laboratories, USA) som koblingsmedium. Det ble brukt en Logiq P6 ultralydmaskin (GE Healthcare, Illinois, USA).

Kasuistikk – kullet samlet

Hos dette kullet ble det funnet mikroftalmi, mikrofaki, katarakt, lenticonus, PHTVL/ PHPV og PPM. Det var 1 hannhund og 1 tispe uten forandringer. Hos 3 av hundene var det bilaterale forandringer og unilateral forandring hos 1 (Tabell 2).

Det var 2 hannhunder og 2 tisper med forandringer. To av hundene ble diagnostisert med mikroftalmi, bilateralt hos 1 hannhund og unilateralt hos 1 tispe. Mikrofaki ble diagnostisert på 4 av hundene; bilateralt hos 3 og unilateralt hos 1 hund. Alle øyne med mikrofaki hadde også katarakt. Kataraktene besto i uttalte kortikale forandringer, med størst tetthet i bakre cortex, hvorav to av valpene hadde total katarakt. Ved total katarakt er fortetningene i hele linsen.

To av hundene hadde PHTVL/PHPV grad 2 (pigment og fibrøst belegg på bakre linsekapsel), 1 bilateralt og 1 unilateralt. To av hundene hadde PPM iris-iris bilateralt. Den ene av disse hadde i tillegg PPM iris-linse unilateralt.

Én hund hadde lenticonus på begge øyne uten tegn til PHTVL/PHPV. To av hundene var uten anmerkning på selve øyet, 1 av disse hadde distichiasis (feilstilte hår på øyelokkene) som ikke har noen relevans for denne artikkelen. Distichiasis er antatt arvelig for flere raser, blant annet hos puddel, men er ikke en del av MOA (12).

Kullets mor hadde to år tidligere et kull på 6 valper med en annen hannhund. Kun 1 av hundene fra det første kullet hadde blitt øyelyst, og denne var uten anmerkninger. Kullets mor var øyelyst 3 ganger uten anmerkninger og hadde vært i fin form under hele drektigheten. Kullets far var øyelyst 3 ganger, eneste anmerkning var distichiasis. Det er ikke registrert MOA på andre slektninger i de søk som er gjort i forbindelse med artikkelen.

Kasuistikk - hund nr 2 (Tabell 2)

Undersøkelse

Generell klinisk undersøkelse viste ingen avvik. Øyeundersøkelsen viste intermitterende, roterende nystagmus på begge øyne, og det var tydelig mikroftalmi og blinkhinnefremfall på begge øyne. Øyelokkene ble vurdert som normalt store selv om bulbus var liten.

Palpebralrefleksen var normal på begge øyne. Truerespons ble vurdert som noe nedsatt på høyre øye og normal på venstre øye. Synsevnen ble vurdert ved å se om hunden fulgte bomullsdott som falt, individuelt på begge øyne. Denne var normal. Det var også normal direkte og indirekte pupillrefleks på begge øyne. Dazzle refleks (blunking med øyelokket når det rettes et sterkt lys mot øyet) var normal for begge øyne.

Intraokulært trykk (IOP) ble målt med Tono-Pen® XL applanasjons tonometer (Reichert Technologies, Depew, New York, USA). IOP ble i begge øyne målt til 18 mmHg. Hunden hadde bilateral total katarakt. Hos denne hunden var det mindre fortetninger i periferien av linsen og en del lys kom gjennom. Dette forklarer at hunden hadde intakt truerespons på det ene øyet.

Kanten av linsene kunne ses gjennom en dilatert pupill. Kanten av linsen og iris danner en halvmåne ved mikrofaki. Denne åpningen kalles «aphakic crescent» (halvmåne uten linse) (Figur 1). «Aphakic crescent» kan ses ved linseluksasjon eller mikrofaki. Zonula zinni kunne ses i «aphakic crescent» hos denne hunden og dybden på fremre øyekammer var normal. Det var ingen tegn til vitreusprolaps i fremre øyekammer og det var heller ingen tegn til iridodenese (skjelvinger i iris) som ofte ses ved linseluksasjon. Dette var forenelig med mikrofaki og ikke linseluksasjon. I venstre øye var det en PPM-streng som gikk fra iris til iris.

På grunn av katarakten var det vanskelig å få overblikk over hele retina, men normal retina kunne skimtes perifert.

På grunn av roterende nystagmus på begge øyne ble det gjort en full nevrologisk undersøkelse. Eneste avvik var nedsatt truerespons på høyre øye. Roterende nystagmus, eller søkende nystagmus, er beskrevet i sammenheng med mikroftalmi, og indikerer at de visuelle nervebanene ikke er fullt utviklet (22). Da den nevrologiske undersøkelsen ellers var normal, ble det derfor antatt at dette hadde sammenheng med de andre øyeforandringene, og ikke var et eget nevrologisk problem.

Ultralyd av øynene ble utført for å undersøke linse, vitreus og netthinne, da det ikke var mulig å se gjennom linsen. Undersøkelsen viste at høyre bulbus hadde en AP-akse på 14,6 mm og venstre øye på 15,0 mm (Figur 2). AP-akse på bulbus korrelerer med rasestørrelse og kroppsvekt. Normal AP-akse på bulbus hos en mellomstor rase er 21 mm (23). Ultralydundersøkelse av øynene til kullsøster som klinisk hadde normal størrelse på øynene, viste en AP-akse på 19 mm bilateralt. Sammenlignet med kullsøster var bulbi på hunden svært små og var derfor forenelig med mikroftalmi.

Linsene hadde normal posisjon, og det var hyperekkogene områder posteriort i linsene (Figur 2). Linsens AP-akse var 5,5 mm og 5,4 mm for henholdsvis høyre og venstre linse. Bredden på linsen var 7,7 mm og 8,5 mm for henholdsvis høyre og venstre linse. Normal AP-akse på linse hos hund er 7,1-7,7 mm, og normal bredde på linse er 10,6-10,9 mm (24).

Funnene var derfor forenlig med mikroftalmi og mikrofaki, og retinaløsning ble utelukket.

Elektroretinogram (ERG) er en undersøkelse som måler elektrisk respons av ulike celler i retina inkludert fotoreseptorene med elektroder. ERG ble vurdert, men ikke ansett som nødvendig da deler av retina kunne ses ved oftalmoskopi og syn kunne testes klinisk.

Preanestetiske hematologiske og biokjemiske blodundersøkelser ble utført, uten klinisk signifikante avvik fra referanseintervallene for normale hunder.

Behandling. Kataraktkirurgi prosedyre

Phacoemulsifikasjon er standard prosedyre ved kataraktoperasjoner på dyr og mennesker (Figur 3). Det benyttes et håndstykke hvor enden vibrerer på en gitt frekvens og dermed knuser katarakten i små biter (25). Det lages først ett eller to små snitt i cornea, avhengig av operasjonsteknikk. Deretter lages en sirkulær åpning i fremre linsekapsel (capsulorhexis). Linsekjernen og harde deler av cortex knuses med en kombinasjon av phacoemulsifikasjon (inn/ut vibrering) og «torsional emulsifikation» (side til sidevibrering) og suges fortløpende ut under prosedyren. Etterpå suges gjenværende mykere deler av cortex ut ved hjelp av aspirasjon og irrigasjon. Linsekapselen bevares, og den kunstige linsen fikseres inne i denne. Åpningen i fremre linsekapsel forblir åpen.

Kunstige intraokulære linser (IOL) består av en linse (optikk) i fleksibel akryl med sidestøtter som kalles haptikk (Figur 4). Haptikken holder linsen på plass inne i linsekapselen.

På grunn av mikrofaki hos denne hunden ble standard IOL for store. IOL ble tilpasset linsekapselen ut fra ultralydmålingene, ved at haptikken ble klippet til i begge ender. IOL passet da i kapselen, og optikken ble sentrert i åpningen i fremre linsekapsel (Figur 5).

Diskusjon

I dette kullet var det multiple okulære forandringer hos 4 av 6 kullsøsken. MOA er antatt arvelig ifølge retnings-linjene til ECVO (1), men kan også skyldes teratogen påvirkning. Eksempler på dette er sykdom, forgiftning eller bruk av medisiner under drektigheten (2).

Det var ingen registrerte tilfeller av MOA hos kullets slektninger. Oversikten over slektninger var ikke fullstendig, da avlslinjene hovedsakelig var i USA og Nederland, noe som vanskeliggjorde tilgangen til materialet.

Hunden beskrevet i kasuistikken hadde blant annet mikroftalmi, men ikke tilsvarende små øyelokksåpninger. Hvis malformasjonen startet tidlig ved dannelsen av den optiske vesikkelen, ville det forventes proporsjonalt små øyelokksåpninger. Optisk vesikkel dannes dag 15-17 i drektigheten hos hund (26). Ved mikroftalmi som oppstår senere på grunn av forsinket lukking av optisk fissur, ses ofte at øyelokksåpningen ikke er redusert så mye i størrelse som bulbus. Normal lukking av optisk fissur på hund er cirka dag 30 (26). Ut fra dette ville en eventuell teratogen påvirkning ha vært mellom dag 20-30. Ifølge oppdretter, hadde tispa ikke vist tegn til sykdom eller fått noen medisiner under drektigheten.

Alle hundene i kullet hadde normal størrelse på øyelokkene. To hadde mikroftalmi.

For sikrere å kunne vurdere arveligheten, måtte samme tispe og hannhund pares på nytt. Dette var ikke ønskelig for oppdretter og etisk problematisk. Det er ikke anbefalt å bruke hunder med MOA i avl (27).

Katarakt kan klassifiseres på mange ulike måter, for eksempel etiologi, tidspunkt for utvikling, lokalisasjon i linsen og utbredelse i linsen (20). Katarakter kan være arvelige eller primær eller sekundær til annen sykdom. Arvelige katarakter kan igjen deles inn i kongenitale katarakter med eller uten andre okulære malformasjoner og utviklingskatarakter (28).

Når det er andre anomalier i øyet, er ofte kongenital katarakt assosiert med dette.

Utviklingskatarakt er arvelig, men ikke tilstede ved fødselen. Utviklingskatarakt oppstår primært i cortex, kjernen er sjeldent involvert. Denne type katarakt er også beskrevet hos puddel (28, 29).

Ved en kongenital katarakt skal forandringene være tilstede 6-8 uker etter fødsel. Valpene i dette kullet ble ikke undersøkt så tidlig. Man kan derfor ikke med sikkerhet fastslå hvorvidt katarakten var kongenital i dette tilfellet, men da det var andre anomalier i øynene med katarakt, er det sannsynlig at kataraktutviklingen har vært en naturlig konsekvens av misdannelsene som var tilstede ved fødsel. Ifølge eier virket det som hunden så bra som valp, og de hadde merket at hunden gradvis fikk dårligere syn. Det må derfor antas at katarakten gradvis har utviklet seg til totalkatarakt i løpet av hundens første leveår.

Ultralydundersøkelsen av linsen viste mest fortetninger i bakre cortex og ikke i kjernen. To av de andre hundene i kullet hadde også kortikal katarakt i bakre cortex.

Kataraktene som ble beskrevet hos hundene i kullet kan forveksles med utviklingskatarakt, men samlet sett vurderes medfødte misdannelser som mer sannsynlige årsaker til kataraktutvikling hos disse hundene.

De norske avlsanbefalingene sier at hunder med medfødt katarakt ikke skal brukes i avl (30). Hunder med arvelig utviklingskatarakt anbefales heller ikke brukt i avl. Unntak er hunder med fremre Y-sømskatarakt, som kan brukes i avl hvis de ellers representerer gode avlsdyr. Da anbefales paring med hund fri for tilsvarende katarakt. Etter anbefalingene fra European College of Veterinary Ophthalmologists kan man bruke søsken av hunder med katarakt i avl så fremt disse er fri for katarakt (27). Hvis kullsøsken skal brukes, anbefales øyelysing før avl.

Kataraktkirurgi er avansert mikrokirurgi hvor det kreves spesialkompetanse og utstyr. Det er også viktig at det vurderes ulike kriterier for at resultatet skal bli best mulig. For å vurdere når kataraktkirurgi er indisert, er klassifiseringen med utbredelse i linsen mest aktuell, da dette korrelerer med syn. «Incipient cataract» er små fortetninger i linsen som ikke affiserer synet. Umoden katarakt beskriver diffuse forandringer, men refleksjon fra tapetum er synlig. Synet er affisert i varierende grad. Moden katarakt beskriver en tett linse uten noen refleksjon fra tapetum. Synet er sterkt affisert. Ved overmoden katarakt er også linsen helt tett og innholdet er mer flytende, og det er ingen refleksjon fra fundus. Ved mydriasis kan deler av perifer fundus ofte ses rundt linsen som har skrumpet. Linseproteinene har begynt å løse seg opp og siver ut av linsekapselen. Linseproteinene er ukjente for resten av øyet. Dette resulterer i linseindusert uveitt (LIU) (31).

Katarakt på hund opereres når de er umodne, modne eller overmodne. Klinisk erfaring viser at hunder med umoden katarakt uten tegn til linseindusert uveitt har den høyeste suksessraten. Det er også sammenheng mellom netthinneløsning og vitreous forandringer ved overmodne katarakter.

Postoperativ behandling er omfattende og krever en motivert eier som kan behandle hunden med medisiner topikalt og systemisk med nedtrapping over 2 måneder. De fleste vil trenge topikal behandling 2 ganger daglig livet ut (Personlig meddelelse. Hege Jøntvedt, veterinær og autorisert øyelyser, AniCura Dyresykehus Stjørdal). En håndterbar hund er derfor en viktig forutsetning for et godt resultat.

Prognosen på eldre hunder blir gradvis dårligere med alder da linsen blir hardere jo eldre hunden blir. Hardere linser krever mer arbeid med å knuse linsen. Mer arbeid inne i øyet gir mer irritasjon og dermed potensielt en dårligere prognose enn på en yngre hund. Unntak her er diabeteskatarakt. Disse sveller (trekker inn vann) og er derfor ikke like harde.

Tilstedeværelse av andre unormale tilstander i øynene må også vurderes. I løpet av de første månedene med diabetes mellitus utvikler mange av hundene katarakt. Disse hundene er gode kandidater for kataraktkirurgi. Hvis katarakten er moden eller overmoden kan ikke fundus undersøkes direkte. Her er det indisert med elektroretinografi (ERG) for å vurdere netthinnefunksjonen.

For hunder med katarakt som ikke er egnet for kirurgi, finnes ingen medisiner som bremser kataraktutviklingen. Hunder som ikke opereres trenger normalt monitorering. Linseindusert uveitt er vanlig ved rask utvikling av katarakt, moden og overmoden katarakt, og kan trenge medisinering for å dempe uveitten.

Sammendrag

Øyelidelsen multiple okulære anomalier (MOA) er en samlebetegnelse på flere medfødte- eller utviklings- anomalier i øynene hos samme individ. Eksempler på defekter som inngår i MOA er mikroftalmi, mikro-faki, kongenital katarakt, lenticonus, persisterende hyperplastisk tunica vasculosa lentis (PHTVL)/persisterende hyperplastisk primær vitreus (PHPV) og persisterende pupill-membran (PPM). I et kull på 6 mellompuddelvalper hadde 4 av valpene ulike kombinasjoner av disse, og det gis en beskrivelse av dette. Andre defekter som inngår i MOA er iris hypoplasi, posterior segment kolobom og retinal dysplasi.

Videre presenteres en kasuistikk av en av valpene i kullet som gradvis hadde utviklet katarakt sekundært til anomaliene. Det ble gjort en øyeundersøkelse, inkludert ultralyd av øyne, og hunden ble operert for katarakt på begge øyne. Det gis en gjennomgang av kataraktkirurgi (phacoemulsifikasjon). Resultatet ble tilfredsstillende og prognosen for hundens syn er god.

Summary

MULTIPLE OCULAR ANOMALIES AND CATARACT IN MEDIUM POODLE. Multiple Ocular Anomalies (MOA) are multiple congenital or developmental anomalies in the eyes of the same individual. Examples of defects included in MOA are microphthalmia, microphakia, congenital cataract, lenticonus, persistent hyperplastic tunica vasculosa lentis (PHTVL)/persistent hyperplastic primary vitreous (PHPV) and persistent pupillary membrane (PPM). In a litter of 6 medium poodle puppies, 4 of the puppies had different combinations of these, and a description of this is given. Other defects included in MOA are iris hypoplasia, posterior segment coloboma and retinal dysplasia. One of the puppies in the litter who had developed total cataract probably associated with the anomalies is more thorough presented. An eye examination, including ultrasound investigation of the eyes, was performed. The dog had cataract surgery on both eyes. A description of cataract surgery (phacoprocedure) is given. The result was satisfying and the prognosis for vision was good.

Etterskrift

Forfatterne ønsker å rette en takk til 1. amanuensis Tobias Revold, 1. amanuensis Ernst Otto Ropstad og professor Stein Istre Thoresen, NMBU Veterinærhøgskolen og Institutt for sports-og familiedyrmedisin for bistand og med utarbeidelse av artikkelen.

Forfatterne ønsker også å rette en takk til Sari Jalomäki, Malmin Elänklinikka Apex, Finland, Eva Heldal Monsen og Vigdis Brekke Kaas, AniCura Dyresykehuset Bergen A/S og oppdretter av kullet Ann-Mari Virtannen som har bidratt med informasjon om det kullet som er beskrevet i denne artikkelen.