Fisk har egenverdi

Torill Moseng

President, Den norske veterinærforening

Det nye året har allerede rukket å gi oss flere uker når utgave 1 av Norsk veterinærtidsskrift går i trykken. Mange av oss har nyttårsforsetter om å gjøre ting annerledes i 2020. Kanskje har like mange liten tro på å skape forandringer på årets siste dag, men legger heller planer for endring i året som kommer. Uansett hvordan man velger å utfordre det nye året, handler mye om å gripe mulighetene når de kommer.

Trender kommer og går og samfunnsforandringer som vedvarer har innvirkning på oss alle. Heldigvis kan vi både som enkeltpersoner og som gruppe være med å legge føringer for fremtiden i større eller mindre grad.

De seneste årene har vi sett en økning i interessen for ikke bare god dyrehelse men også god dyrevelferd, for alle dyr på land og i vann. Folk i alle aldre, alle samfunnslag, med ulike yrker og bakgrunn er opptatt av at dyr skal ha det godt. Dette gleder et veterinærhjerte som både ønsker og er forpliktet til å passe på at dyr i menneskers omsorg på land og til vanns har den beste velferden vi kan gi dem. Det er her det handler om å gripe momentet!

Vi veterinærer har nå støtte av både folk flest og av beslutningstakere, og ikke minst dyrevelferdsloven som sier at dyr har egenverdi uavhengig av gleden og nytten de har for sine eiere.

Da undertegnede var student, var det mest vekt på dyrehelse, smittsomme sykdommer og forebygging av disse. Dyrevelferd og forbyggende helsearbeid var mindre vektlagt enn om vi sammenligner dagens prioriteringer innenfor veterinærmedisin.

Det er derfor svært gledelig å se at ikke bare våre engasjerte studenter er opptatt av dyrs egenverdi. Gode veterinære kolleger i alle sektorer, og alle aldre arbeider kunnskapsbasert for å bedre dyrenes velferd, uavhengig av art og nytteverdi.

En grunnleggende forutsetning for å snakke om dyrs egenverdi er å se det enkelte individet. Her har dagens havbruksnæring en utfordring. Retorisk beskrives ikke fisken som individer, men som biomasse. Hvordan skal vi kunne ta vare på individets egenverdi når produksjonen reguleres ut fra antall tonn og ikke antall dyr? Her er retorikken viktig og vi mener den har stor betydning for synet på fiskens velferd.

Tiden er inne til å bevege oss vekk fra biomasse til å snakke om det faktiske dyret i oppdrett – som er fisken. Biomassen består av individer som hver og en har egenverdi og rett på god dyrevelferd. Det er ikke røkelaks og sushi som svømmer rundt i merdene, men levende individer.

Hvem ville snakket om et svinn på 15 tonn biomasse, hvis det dreide seg om 30 døde kuer? Heldigvis ingen.

Vi må snakke om fisken – som et individ og mange fisker er mange individer – ikke flere tonn biomasse.