Mattilsynet tillater at lekfolk anesteserer isbjørn på egenhånd

Norsk Polarinstitutt søkte 01.02.2019 (FOTS id 19335) om tillatelse til å utføre et dyreforsøk på Svalbard. Forsøket innebærer at isbjørn immobiliseres medikamentelt fra helikopter med Zoletil forte vet. for merking og prøvetaking. Mattilsynet region sør og vest, avdeling nasjonale oppgaver, godkjente forsøket 14.03.2019 men satte som vilkår at veterinær skal være til stede under immobiliseringen.

Norsk Polarinstitutt påklaget vedtaket 02.04.2019 og begrunnet klagen med at «Our scientific staff are highly trained and have extensive experience with all of the handling/drugging procedures conducted. Ethical treatment and safety of the bears is not enhanced by the presence of a veterinary [sic].»

Mattilsynet, seksjon for dyrevelferd, tok klagen til følge 30.09.2019 (sak 2019/29896): «Hovedkontoret endrer førsteinstansens vedtak datert 31. januar 2019 slik at det ikke stilles vilkår om at veterinær skal være til stede når dyrene immobiliseres medikamentelt.»

Begrunnelsen fra Norsk Polarinstitutt er en påstand uten rot i virkeligheten, men Mattilsynets hovedkontor tok den helt ukritisk til følge. Fakta i saken er at de som utfører immobiliseringen av isbjørn, er lekfolk uten noen form for kompetanse i medisin, kirurgi eller anestesiologi. Her har Mattilsynet underkjent kompetansen til en hel profesjon og jeg har vanskelig for å se at DNV kan akseptere en slik degradering av norske veterinærer.

Her er noen åpenbare kontroll-spørsmål som Mattilsynets hoved-kontor burde ha stilt:

• Brukes injeksjonspiler som minimaliserer risikoen for vevsskader?

• Kan de som utøver immobiliseringen utføre akuttmedisin og har de med nødvendige medikamenter? Har de med nødvendig kirurgisk utstyr og kan de utføre enkel kirurgi?

• Har de som utøver immobiliseringen med seg oksygen (tube eller konsentrator) for å behandle hypoksemi? Har de med seg tuber/bag og kan de intubere ved behov?

• Administreres et analgetikum for å motvirke smerte som følge av piltrauma, biopsier og øremerking?

Svaret på samtlige spørsmål er nei. De som skal utøve immobiliseringen på egenhånd, oppfyller dermed ikke kravet i regelverket som Mattilsynets hovedkontor viser til i vedtaksbrevet: «Veterinæren kan overlate til kompetente medhjelpere å utføre den medikamentelle immobiliseringen dersom det er forsvarlig». Det burde dermed være åpenbart for alle at medhjelperne ikke er kompetente og at virksomheten ikke er forsvarlig.

På Mattilsynets nettsider er det postet informasjon med følgende tittel «Faktaartikkel. Veterinærene har ansvaret for at dyr immobiliseres forsvarlig». Artikkelen er publisert 22.03.2017, sist endret 22.03.2019 og avlest 04.11.2019. I artikkelen står det at:

«Veterinæren skal være til stede når vilt immobiliseres medikamentelt

• dersom Mattilsynet krever det i vedtak om godkjenning av forsøk med dyr

• dersom Legemiddelverket krever det i vedtak om godkjenningsfritak etter legemiddelforskriften

• selv om myndighetene ikke krever det, dersom veterinæren selv bestemmer at han eller hun skal være til stede for å sikre forsvarlig dyrevelferd og trygg håndtering av legemidlet.»

Her er Mattilsynet uenig med seg selv: Av første kulepunkt fremgår det at veterinæren skal være tilstede «dersom Mattilsynet krever det i vedtak om godkjenning av forsøk med dyr». Et slikt krav ble satt da isbjørnforsøket ble godkjent, men Mattilsynets hoved-kontor endret dette vedtaket slik at det likevel ikke stilles vilkår om veterinær tilstedeværelse.

Det heter videre i faktaartikkelen at «Veterinæren kan overlate til andre å utføre den medikamentelle immobiliseringen dersom det er forsvarlig. Det faglige ansvaret for å sikre at dyrene immobiliseres forsvarlig, kan derimot ikke overlates til andre. Veterinæren har dette ansvaret uansett hvordan arbeidet organiseres, også når dyrene immobiliseres i forbindelse med forsøk og forvaltningsmerking. Veterinæren må selv vurdere om og på hvilke vilkår det er forsvarlig å la andre utføre immobiliseringen.»

Mattilsynets hovedkontor mener åpenbart at anestesi av isbjørn uten veterinær tilstedeværelse er forsvarlig og stiller ingen krav til kompetanse hos de lekfolk som skal utøve immobiliseringen på egenhånd. Denne vurderingen overlates utelukkende til veterinæren som har forskrevet medikamentene.

Mattilsynets hovedkontor synes å være rammet av et kollektivt hukommelsestap:

• I forarbeidene til Dyrehelse-personelloven heter det at «Departementet er av den oppfatning at veterinærer trenger spesiell opplæring, særlig i anestesiologi, før de gis tillatelse til å utføre immobilisering av dyr». Her er altså kravet til kompetanse økt idet selv veterinærer trenger spesiell opplæring for å kunne utøve denne virksomheten.

• Av forarbeidene fremgår det også at det kan gjøres unntak (fra kravet om veterinær tilstedeværelse) «i spesielle tilfeller og etter spesiell tillatelse under forutsetning av at søkeren kan dokumentere tilstrekkelig kunnskap og ferdighet til at immobiliseringen kan utføres på en forsvarlig måte». Jeg leser dette som at Departementet (eller Mattilsynet) etter søknad kan gjøre unntak i enkeltsaker og at det ikke er opp til den enkelte veterinær å vurdere forsvarligheten.

• I 2007 behandlet Mattilsynet en sak (2007/71404) om en veterinær som drev en helsestasjon for dyr der to veterinærassistenter, hvorav den ene var autorisert som dyrepleier, blant annet utførte vaksinasjoner og ID-merking av kjæledyr uten veterinær tilstedeværelse. Mattilsynets regionkontor konkluderte med at veterinærens «praksis med å la dyrepleier/veterinærassistent på egen hånd foreta vurdering av dyrs helsetilstand, vurdere helseforebyggende tiltak, utføre vaksinasjoner, sette inn microchip, ta ut blodprøve og iverksette adrenalinbehandling ved sjokkutvikling til å være i strid med Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell § 18» og anførte videre at «Ingen andre enn veterinær kan fullt ut vurdere utvikling og behandling av for eksempel sjokkutvikling under/etter vaksineinjeksjoner. Det er derfor en selvfølgelighet at veterinær må være tilstede eller i umiddelbar nærhet til dyret (min utheving).» Regionkontoret fattet følgende vedtak: «Veterinær NN ilegges en advarsel for overtredelse av lovens bestemmelser i forbindelse med virksomheten som ansvarlig veterinær ved helsestasjonen XX» (mine anonymiseringer). Regionkontorets vedtak ble påklaget men Mattilsynets hovedkontor opprettholdt vedtaket og anførte samtidig at «De delegerte oppgavene innebærer til dels stor risiko for skader på dyr, og forsvarlighetskravet tilsier dermed at ansvarlig veterinær må befinne seg i umiddelbar nærhet til der hvor oppgavene utføres (min utheving)».

I 2007 mente altså Mattilsynet at vaksinasjon av antatt friske hunder uten veterinær tilstedeværelse, utført av autorisert dyrepleier, var uforsvarlig, lovstridig og en stor risiko for dyret. Nå mener samme myndighet at det er helt forsvarlig at inkompetente lekfolk på egenhånd iverksetter totalanestesi av isbjørner med ukjent helsestatus og at verken etisk behandling av eller sikkerheten for dyret blir bedre av at en veterinær er tilstede. I førstnevnte sak var det Mattilsynet som vurderte forsvarligheten mens det i sistnevnte sak foreligger en total ansvarsfraskrivelse fra samme myndighet.

Zoletil forte vet. er reseptbelagt og forskrivende veterinær er ansvarlig for bruken av preparatet. Dersom denne veterinæren ikke er tilstede der immobiliseringen foregår, tilligger det vedkommende et meget stort ansvar. Veterinæren må forsikre seg om at utøverne er kompetente og vedkommende er pliktig til å gi medhjelperne tilstrekkelig instruksjon. Det inkluderer blant annet at de er opplært i å utføre akuttmedisinske tiltak og at de medbringer nødvendige medikamenter og utstyr. Ved bruk av medikamenter til immobilisering som skaffes på spesielt godkjenningsfritak, stiller Statens legemiddelverk som krav at forskrivende veterinær er fysisk tilstede der immobiliseringen skjer. Zoletil forte vet er imidlertid et registrert preparat i Norge og dette kravet blir dermed ikke gjort gjeldende.

Lekfolks legemiddelbruk til isbjørn handler imidlertid ikke bare om sikkerheten for dyret. Det handler i like stor grad om forsvarlig legemiddelhåndtering, om sikkerheten for de som utøver virksomheten og ansvaret til veterinæren som har forskrevet preparatene. Zoletil forte vet. består av like deler tiletamin og zolazepam. Tiletamin, et dissosiativt anestetikum, er en potent analog til ketamin. Ketamin misbrukes i stort omfang og er kjent som «Special K» i rusmiddelmiljøer. Forløperen til tiletamin og ketamin, fensyklidin (kjent som «PCP» og «Angel Dust»), ble totalforbudt av WHO på grunn av omfattende misbruk. Det foreligger en rekke rapporter om misbruk av tiletamin-zolazepam og det er et illegalt marked for disse medikamentene. Det illevarslende faktum er at angjeldende preparater (Zoletil, Zoletil forte og Telazol) nærmest er «designet» for misbruk: de kommer i pulverform slik at de kan sniffes, røkes, blandes i mat eller løses i vann til ønsket konsentrasjon for injeksjon. Tiletamin gir tilsvarende alvorlige bivirkninger som ketamin, men disse avdempes av komponenten zolazepam, en benzodiazepin-agonist. Tiletamin ble oppført på den svenske narkotikalisten i 2017 men står foreløpig ikke på den tilsvarende listen i Norge. Anbefalt dose av tiletamin-zolazepam til isbjørn ligger på 8 mg/kg. Det vil si at en isbjørn på 150 kg skal ha 1200 mg. Denne mengden Zoletil forte vet. kan løses i 5 ml (1 pil) selv ved lave temperaturer. Injeksjon på mennesker (ved et uhell) med 1200 mg tiletamin-zolazepam vil være dødelig ut fra rapporter om personer som har begått selvmord med disse medikamentene.

Mattilsynets hovedkontor er fullstendig inkompetent i denne saken og har unnlatt å rådføre seg med Norges ledende ekspertise på medikamentell immobilisering. Etter en usedvanlig slett saksbehandling, gjemmer Mattilsynets hovedkontor seg bak forvaltningsloven, med henvisning til at «vedtaket er endelig og kan ikke påklages».

Slik isbjørnsaken nå står, blir det interessant å se hvilken norsk veterinær som vil stå ansvarlig for virksomheten til Norsk Polarinstitutt.

Note: Jeg har fått innsyn i begge sakene som omtales i innlegget (2019/29896 og 2007/71404). Lesere som ønsker å se dokumentasjonen, kan selv be Mattilsynet om innsyn med referanse til de aktuelle saksnumrene (postmottak@mattilsynet.no) eller henvende seg til meg (jmarnemo@online.no).