Forekomst av miltbrann i Norge

Miltbrann er en alvorlig zoonose som vi trolig har hatt lenge her i landet. Sykdommen er enzootisk hos dyr i de fleste asiatiske og afrikanske land, i flere områder i østlige Europa, Australia og Amerika. Den 5. landeplage, som beskrives i Bibelen, var trolig miltbrann. Fra slutten av 1800-tallet og i tiårene som fulgte var Bergensområdet særlig hardt rammet av sykdommen. I den nylig utkommede boka «Dyrehelsa i Norge - Veterinærvesenets historie» omtales utbrudd av miltbrann i Bergensområdet før første verdenskrig. Mye tydet på at utbruddene hadde sammenheng med kornimport fra Svartehavsområdet. Omfanget av kornimporten og tidlige årsberetninger fra «Det civile veterinærvæsen» gir gode grunner for en slik antagelse.

Av årsberetninger fra «Det civile veterinærvæsen» framgår at miltbrann ikke bare forekom i Søndre Bergenhus. I 1896 ble det meldt om «farsotmæssige udbrud» i Akershus amt. I 1899, 1906, 1908, 1913 og 1914 hadde Bratsberg amt flest rapporterte tilfeller på landsbasis. Flere områder i Sør-Norge meldte enkelte år om mange, ofte sporadiske miltbrannstilfeller hos både folk og dyr. Noen utbrudd fikk betydelige lokal spredning gjennom smitteoverføring på grunn av uforsvarlig håndtering av kadaver og slakteavfall, slik det skjedde under miltbrannepidemien i Eiker sommeren 1937. Her hadde gode sommertemperaturer, mye insekter og dyr på utmarksbeite også betydning for smittespredningen.

Figuren under viser rapportert forekomst av miltbrann i Norge fra 1886 til 1996. Flest tilfeller er rapportert i 1906. Da ble det rapportert 686 tilfeller hos hest, storfe og sau. Det ble registrert en kraftig nedgang før første verdenskrig, litt økning etter krigen og senere, med noen unntaksår, en sammenhengende nedgang. Etter 1960 varierte antall tilfeller mellom null og seks i året. Det siste kjente tilfellet hos husdyr i Norge var fra 1993. I perioden 1889–1937 ble det til sammen rapportert omkring 13 000 tilfeller av miltbrann hos husdyr i landet derav 80 % hos storfe. I samme periode var det hos menneske rapportert 109 tilfeller, hvorav 12 døde.

Søndre Bergenhus amt var særlig hardt rammet av miltbrann. I 1886 døde 27 av 51 «kreaturer» på Stend Landbruksskole av sykdommen. Den danskfødte veterinæren Peter Ivar Nielsen ble i 1878 ansatt som «kommunedyrlæge» i Bergen. Fra 1891 ble han også «statsdyrlæge for det Vestenfjeldske» med miltbrannkontroll som sentral oppgave. Han klarte ved hjelp av mikroskop og dyrking å skille mellom miltbrannbakterien og bråsottbakterien. Bråsottbakterien ble kalt Nielsens basill. Et intervju med Bergens Tidende i 1935 gir noen inntrykk av Nielsen første oppgaver: «Til å begynne med måtte jeg fly byen rundt og snuse etter miltbrannssykt kjøtt og det kunne hende at jeg fant skrotter av miltbrannsdøde dyr i slakterens vinduer.» Nielsen sier at bøndene var forståelsesfulle, men de handlende var ikke alltid like blide. Og han tilføyer: «Det er rart med det som kan fåes billig.»

Hvorfor Bergensområdet

Fra midten av 1800-tallet var Bergen den klart største importbyen for korn til Norge. Etter råd fra amtsdyrlæge Lekven fikk statsdyrlæge Tillier (som i 1902 etterfulgte Nielsen som statsdyrlege) mistanke om at smitten til Bergen kom med avfallsmel av korn importert fra Svartehavsområdet. Melet, som bestod av frø, støv og sand, ble solgt billig til bøndene som gjødsel, men ble også brukt som fôr og strø.

Omkring midten av 1800-tallet ble svartjordbeltet i Ukraina knyttet til verdensmarkedet gjennom jernbaneutbygging. Samtidig ble korntollen opphevet i Europa. Ved overgang til dampskip i 1880-årene ble det lettere å passere de trange Bosporos- og Gibraltar-stredene, og tallet på skip med kornlast fra Svartehavet til Bergen økte kraftig. Etter hvert kom korn importert til Bergen, Stavanger og Østlandet nesten utelukkende fra Svartehavsområdet. Da første verdenskrig brøt løs, stanset importen. Svartehavskornet ble i stor grad erstattet av korn fra Amerika. Kornimport fra Svartehavet ble forsøkt gjenopptatt i 1923, men da miltbrannutbruddene tok seg opp igjen, sluttet Vaksdal Mølle å selge avfallsmel av tvilsom kvalitet. Avfallsmelet ble kastet på sjøen, og sykdommen forsvant nesten fullstendig hos kundene. Vaksdal Mølle var i begynnelsen av 1900-tallet Nordens største handelsmølle.

Figuren under viser tallet på skipsanløp til Bergen og Norge fra russiske Svartehavshavner. Den har klare likhetstrekk med miltbrannfiguren: Oppgang på slutten av 1800-tallet, en topp tidlig på 1900-tallet og markert nedgang i perioden fram mot første verdenskrig. Nedgangen i årene før krigsutbruddet kan ifølge veterinærvesenets årsrapporter delvis skyldes veterinærenes advarsler mot å bruke kraftfôr fra Svartehavsområdet.

Flere smitteveier

Selv om svartehavsrug og avfallsmel tidlig kom i søkelyset, var smitteveiene lenge omdiskutert. Det lot seg for eksempel ikke gjøre å stadfeste mistanken til avfallsmelet gjennom bakteriedyrking. I «Beretning om veterinærvæsenet i Norge for året 1891» skrives følgende: «Næsten alle dyrlæger der har med miltbrand at bestille er tilbøielige til at antage, at smitten er tilstede i foderet, særlig affald af udenlandske russiske foderstoffe, og da som oftest rugaffald;således opptræder miltbrand undertiden straks etter fodring med rugavffald på steder, hvor dette foderstof aldrig har vært brukt ført.» Det tilføyes i samme beretning: «Ikke sjeldent opptræder sykdommen, uden at det endog kan formodes hvorfra smitstoffet skriver sig. På enkelte steder er sykdommen stationær og kommer igjen år efter år, således f. eks i Søndre Bergenhus og Stavanger amter.»

På et møte om miltbrann og avfallsmel arrangert av Vestenfjeldske dyrlægeforening i 1924 opplyste Ivar Nielsen at han «var kommet til den anskuelse at en stor del tilfeller skrev sig fra infiserte marker». Amtsdyrlæge Lekven mente derimot på samme møte at smitten som regel kom med avfallsmel. Han hadde gjennomført smitteforsøk, og så tidlig som i 1897 rapporterte han at to av tre sauer døde av miltbrann etter fôring med mistenkelig melavfall. Tillier konkluderte med at «gamle Lekvens teori» trolig var riktig etter at miltbrannstilfellene i Bergensområdet avtok «voldsomt» da kornimporten fra Svartehavsland ble stanset. Da denne importen ble forsøkt gjenopptatt i 1923, økte forekomsten av miltbrann. Når avfallsmelet igjen ble tatt ut av fôrseddelen, skjedde en markert nedgang. At de fleste påvisningene skjedde under innefôring forsterket ytterligere mistanken til avfallsmelet.

Rapportering og diagnostikk

I ettertid er det grunn til å stille spørsmål om antall registrerte miltbranntilfeller var riktig. I deler av landet var det uvanlig å melde fra til veterinær før det var mistanke om mer enn ett tilfelle i besetningen. Veterinærdirektør og mikrobiologi-professor Olav Sandvik skriver i Veterinærinstituttets jubileumsbok fra 1991 at det må antas at den sterke stigningen i antall påviste tilfeller av miltbrann på slutten av 1800-tallet delvis kan skyldes bedre overvåkning, flere dyrleger, bedre rapportering og bedre diagnostikk. En tilsvarende forklaring antydes i flere årsrapporter fra veterinærvesenet, selv om korn fra Svartehavet går igjen som hovedforklaring. Et sirkulære fra 19. juni 1912 førte trolig til hyppigere bruk av bakteriologisk miltbranndiagnostikk med sikrere, og kanskje færre verifiserte diagnoser. Nedgangen i antall rapporterte tilfeller startet imidlertid allerede fra 1906. Bedre overvåkning, flere dyrleger, bedre diagnostikk og bedre rapportering kan derfor ikke forklare den kraftige nedgangen etter 1906.

Konklusjon og sluttkommentar

Observasjoner i felt, årsrapporter, smitteforsøk, samsvar mellom tall for kornimport og miltbrann, sammen med lavere nivå etter «svartehavsepoken» peker mot importert kraftfôr/avfallsmel fra Svartehavsområdet som viktigste årsak til primærsmitte i tiden fram til første verdenskrig. Selv om uhygienisk smittehåndtering har ført til sekundærtilfeller og videre smittespredning, er det mye som tyder på at «næsten alle dyrlæger der har med miltbrann at bestille» var på riktig spor da de 1891 rapporterte til veterinærvesenet om avfallsmelet som årsak til miltbrannutbrudd. Og reduksjonen i miltbrannforekomsten som skjedde etter 1906 kan best forklares ved mindre bruk av svartehavskorn.

Miltbrannbakterien er neppe utryddet fra norsk jord, men faren for en ny «landeplage», slik som for mer enn 100 år siden er ubetydelig. Folk i Bergensdistriktet kan kanskje håpe at stadsfysikus i Bergen fortsatt har rett i sin vurdering fra 1844. Sunnhetstilstanden i Bergen var da forholdsvis god. Han satte det i forbindelse med «den store regnmengde som næsten bestandig falder» og som sammen med «sterke Vinde» nærmest jaget bort både avfall og smittestoffer fra byen.