Når er det nødvendig at dyr må lide?

I dyrevelferdsloven heter det at dyr skal beskyttes mot fare for «unødige påkjenninger eller belastninger», eller som det het i den tidligere dyrevernloven, at dyr ikke skulle utsettes for «unødig lidelse». Begrepet er svært upresist og gir et vidt tolkningsrom. Synet på hvilke lidelser og påkjenninger som er nødvendige, har også endret seg med tilfang av ny kunnskap og ikke minst etter sterkt engasjement fra ulike pressgrupper i samfunnet.

Landbruksdepartementet startet arbeidet med en egen dyrevernlov i 1924 etter initiativ fra veterinærdirektøren og påtrykk fra Den norske veterinærforening og dyrebeskyttelsen. Før loven ble vedtatt 1935 var dyremishandling omfattet av straffeloven fra 1842 med forbud mot «grov og ondskapsfull mishandling av kreaturer», det vil si hest, storfe og småfe. Rundt 1900 ble all mishandling av dyr forbudt. Vanskjøtsel av dyr var ikke uvanlig, og dyrevernaktivister fantes også på 1800-tallet. Henrik Wergeland må regnes blant dem, og i «Veslebrunens tale til Menneskeligheden» fra 1833, lar Wergeland Veslebrunen sette ord på menneskenes misbruk og vold mot dyr.

Da lovforslaget ble sendt på høring mellom departementene, møtte forslaget motstand i Justisdepartementet som mente at straffelovsparagrafen om dyremishandling var tilstrekkelig. Fiskeridepartementet var skeptisk til at loven skulle omfatte fisk og legge begrensninger på fiskeriene. Landbruksdepartementet beroliget fiskeridepartementet med at lidelser hos fisk ble påført ved bruk av vanlige fiskeredskap måtte anses som nødvendige og ikke ble rammet av loven. Også i Stortinget var det flere representanter som mente at en egen dyrevernlov var unødvendig, og begrunnet dette med at en slik lov ville være å undervurdere bønder og andre dyreeiere.

Etter andre verdenskrig skjedde det betydelige endringer i husdyrbruket med større besetninger og bruk av ny teknologi. Men de teknologiske nyvinningene var stort sett tatt i bruk for å øke effektiviteten og lette bondens arbeid og bare i liten grad for dyras beste. Boka «Animal Machines» fra 1964 av den britiske forfatteren Ruth Harrison, åpnet imidlertid øynene til mange. Boka var et sterkt oppgjør med fabrikkproduksjonen og måten husdyra ble behandlet på i moderne husdyrhold. Disse holdningene nådde også Norge, og i 1974 ble det vedtatt en ny lov som i større grad var tilpasset den nye virkeligheten i husdyrbruket. Loven ga fortsatt aksept for at dyr kunne utsettes for såkalt nødvendig lidelse. Loven innførte også krav om at det skulle tas hensyn til dyrs naturlige atferdsbehov. Da den nye dyrevelferdsloven ble vedtatt i 2009, ble det også stadfestet at dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de har for mennesker.

Stortinget har således med tiden gitt dyra betydelig beskyttelse, men det viser seg at i hverdagen er det ikke like lett å følge lovens gode intensjoner. I spenningen mellom praktisk husdyrbruk og havbruk og dyrevern gis næringsinteresser som regel fortrinn. I denne interessekonflikten har heller ikke veterinærmyndighetene og veterinærer generelt vært de fremste til å tale dyrenes sak. Lange tradisjoner med å støtte husdyr- og oppdrettsnæringens interesser og driftsformer har ofte veid tyngst også blant veterinærer. At det først i 2006 ble opprettet et professorat i dyrevelferd ved Norges veterinærhøgskole er et tydelig uttrykk for fagets lave prioritering. Men det er også mange veterinærer som i lang tid har hatt stort engasjement i dyrevernsaken.

Spørsmål vi må stille oss er om det i dag skal være tillatt og nødvendig å gi kuer elektrisk støt for et enklere renhold i båsfjøs, å holde dyr i bur, små båser og binger uten mulighet for å utøve naturlig atferd, å ta kalven fra mora umiddelbart etter fødsel når det for alle andre dyr understrekes viktigheten av at mordyr og avkom er sammen, å ha forsvarsløse beitedyr og rovdyr i samme område, å spyle oppdrettsfisk med varmt vann som er svært smertefullt og forårsaker stor dødelighet, for å bli kvitt lakselus eller å bruke rensefisk som lakselusbekjemper når nær alle dør underveis i produksjonen. Og det finnes flere eksempler på at det som aksepteres og ansees som nødvendig er i konflikt med veldokumentert kunnskap om god dyrevelferd, dyrs atferdsbehov og etiske standarder som vi helst vil tro er godt ivaretatt i vårt dyrehold.

I boka «Dyrehelsa i Norge – historien om veterinærvesenet» som nylig ble gitt ut på Kolofon forlag, gis det en omfattende gjennomgang av viktige dyrevernsaker og dyrevernarbeidet fra straffelovens forbud mot grov og ondskapsfull dyremishandling til dagens dyrevelferdslov hvor det heter at det skal tas hensyn til dyras naturlige behov og at dyr har egenverdi.