Minneord om Lars M. Navelsaker

Lars M. Navelsaker, som kjørte privatpraksis i Gausdal i nesten 30 år, døde 15. november 2021, i en alder av 55 år.

Fredag 7. august 2020 starta arbeidsdagen som vanlig, med vaktmøte på telefonen. Vi fordelte besøk, skravla om løst og fast, og ønska god ferie. Lars skulle ha to etterlengtede uker, som den siste av oss den sommeren. Vi hadde bestemt oss for å klare oss uten vikar ett år, og det gikk så fint. Det var en travel vår og forsommer, til tross for at pandemien satte resten av samfunnet på vent. Det er ikke så ofte vi treffes, vi som er ute og kjører, men nettopp derfor er terskelen for å ta en telefon desto lavere. Gjennom sommeren hadde vi hatt mang en god samtale om jobb, familie, løst og fast. Ja, selve livet. Vi snakket om det meste, og kjente hverandre på godt og vondt. Samme kveld sendte Lars en melding om at han var innom legevakta. Det ble flere samtaler gjennom helga og den kommende uka. Lars hadde noen symptomer på sykdom, men mest sannsynlig var det helt ufarlig. Dessverre viste videre undersøkelser at diagnosen slett ikke var noe hyggelig, Lars var blitt kreftpasient. Han valgte å være åpen om diagnosen, og det har vi satt stor pris på. Dette siste året har han holdt oss løpende oppdatert om undersøkelser, behandlinger og planen videre. For det var det som kjennetegnet Lars, han hadde alltid en plan.

I nesten 30 år har Lars kjørt veterinærpraksis i bygda. Gjennom alle disse årene har han hele tiden vært genuint opptatt av faget sitt, og delte stadig kunnskap og erfaringer med oss andre. Vi har alle opplevd Lars sine vinger som nyutdannede veterinærer. Gjestfriheten hos Lars og familien har alltid vært stor. Mang en blivende veterinær har fått være med å kjøre praksis, både dag og natt har han gladelig hatt med seg studenter som trengte praksis, og tilbudt både kost og losji for å kunne være med når vakttelefonen ringte. Om man gikk tom for noe i bilen i løpet av ei hektisk helg, var det bare å svinge innom i Vestre for å fylle opp lageret. Kom man på riktig tid, var det gjerne dekket bord og en god prat før man kjørte videre. Lars kunne diskutere fag til det uendelige, og satte oss stadig på prøve med bilder, filmer og historier fra praksis. Han hadde en enorm arbeidskapasitet, og spurte stadig om vi trengte hjelp når han visste det var hektiske vakter. Helt til det siste har Lars engasjert seg i praksisen, spesielt i vaktsaken. Han klarte ikke være med på møtene, men ville vi skulle ringe og oppdatere han hele vegen. Et enestående engasjement, både for faget og for landbruket.

Lars var en stor trygghet å ha i veterinærfamilien vår. Han viste omsorg og omtanke for oss, både som kolleger og venner. Hans omsorg for de rundt seg, kom ofte fram i alle samtalene våre på kontoret.

Ved siden av veterinærfaget var det familien og jakta som var hans store lidenskaper. Stoltheten over døtrene Sigrid og Inga kom stadig fram i våre samtaler om løst og fast. I oktober kom vesle Sonja, det første, etterlengtede barnebarnet. Lars gledet seg stort over den voksende magen, og formidlet raskt til oss han han hadde blitt bestepaps.

Hver høst var det jakt som stod i fokus. Oppskyting var alltid unnagjort i god tid, hundetrening likeså. Lange turer, både til ski og fots, var prioritert hele året. Postkassa på Vardkampen ble besøkt flere hundre ganger, og skiene var ofte med i praksisbilen i tilfelle det ble tid til en tur. Vi har lært at 25. september er som helligdag å regne, da starter jakta.

Veterinærpraksisen ruller videre, men den er en stor mann fattigere. Lars vil bli savnet, både av oss og i fjøsene rundt om. Mang en finurlig løsning i fjøsene rundt om er Lars sitt verk. De store støvlene og de lange frakkene har blitt støvete det siste året, hver gang vi skifter i ei smittesluse går tankene til han som har egen knagg. Den med navn, som vi andre ikke når opp til. Han ville nemlig ikke at vi litt mindre lange skulle møkke til den nederste delen av frakken.

Hele det siste året har vi hatt et håp om at han igjen skulle ta i bruk støvlene, selv om prognosene ikke var gode. Vi er takknemlige for tiden vi fikk sammen, og tar med oss minnene fra han som har gått av vakt for siste gang.

Takk for alt.

Line Bredli-Kraemer, Annie Haavemoen og Ida Rakel Findalen
Gausdal Veterinærkontor