Bedre dyrevelferd er nødvendig i oppdrettsnæringen

To helsetopper i store oppdrettsselskaper, Solveig M. R. Nygaard og Bjørn Gillund, responderer på mitt debattinnlegg om dyrevelferd i Veterinærtidsskriftet (1, 2) og innlegg på høstkonferansen til Akvaveterinærenes forening. Det er bra. Det er også bra at de ikke er fornøyde med dagens helsetilstand og at de arbeider for å forbedre situasjonen. Deres respons følger et velkjent og forutsigbart mønster som også inneholder klassisk hersketeknikk som diskreditering og at jeg tar på meg rollen som «sannhetsvitne».

«Endringsblindhet» eller «Shifting Baseline syndrome» er ikke noe som bare rammer oppdrettsnæringen. Det ville forundre meg mye om ikke endringsblindhet rammer flere enn meg selv. Gjennom et langt liv i diagnostisk virksomhet har jeg etter hvert blitt smertelig klar over at det vi tidligere karakteriserte som patologiske forandringer nå blir beskrevet som «normalfunn» og at vi stilltiende aksepterer dette og at skyhøy dødelighet på rensefisk karakteriseres som akseptabel.

Selvfølgelig er jeg klar over at det arbeides med utredninger og forbedringer innen fiskevelferd (og det skulle da bare mangle!). Jeg er også veldig klar over at enkeltanlegg har lav dødelighet og god dyrevelferd. Det er verdt å merke seg at det er stor etisk refleksjon og kunnskap om praktisk dyrevelferd blant de som arbeider «på merdkanten», men som ofte kommer i knip mellom egen etisk refleksjon og selskapets langsiktige og økonomiske ambisjoner. Dette dilemmaet er forbilledlig presentert i en fersk publikasjon: «Minding the gaps in fish welfare.» (3).

Det er bra og positivt at man ser forbedringer, men det er da relevant å spørre: «Hvor i all verden blir det av resultatene?». Dødeligheten i næringen går ikke ned, til tross for alle forsikringer om at nå går det bedre.

Nygaard og Gillund påstår at mitt faktagrunnlag er selektivt når jeg viser til at laksefisk ikke tåler varmt vann og at det er lite å lære fra en referanse fra 2008 (4). Jeg vil hevde at dette er skivebom. Det er godt dokumentert at fisken blir stresset i forbindelse med håndtering og behandling (5, 6). Som fiskehelseveterinærer vet de svært godt at gjellene er et meget effektivt varmevekslingsorgan og transportveien for blod fra gjeller til hjerte er svært kort. Oppvarmet blod fra gjellene transporteres til hjertet via koronararterien i løpet av få sekunder, og ikke minst når fisken er stresset på grunn av behandlingen. Faktum er at dødeligheten under termisk behandling kan være høy og det ultimate spørsmålet er naturligvis: «Hva er det pasienten dør av?» Det er trist å konstatere at man reflekterer så lite over så relevant kunnskap.

Innlegget til Nygaard og Gillund avsluttes med at de håper jeg vil fortsette mitt engasjement for bedre fiskevelferd i oppdrettsnæringen. Ja, det vil jeg selvfølgelig. Samtidig beklager jeg sterkt at jeg som veterinær ikke har vært en sterkere stemme for å tale dyrevelferdens sak. Det koster alltid mye å «lage bråk» selv om man etisk og moralsk er forpliktet til dette. Det er viktig å holde trykket oppe og å påpeke kritikkverdige forhold og jeg oppfyller ikke mine faglige og etiske forpliktelser som veterinær hvis jeg ikke påpeker dette. Jeg har undervist studenter i fiskehelse og fiskevelferd i tre tiår og erkjenner at jeg ikke har gjort på langt nær nok for å påpeke vårt ansvar som dyrenes talspersoner. Kanskje har dette sammenheng med at veterinærene i et historisk perspektiv ikke har vært de flinkeste til å være ambassadører for god dyrevelferd og for egen del at kombinasjonen feltundervisning og kritiske innlegg mot næringen viste seg vanskelig å forene.

Det er beroligende å høre at det går så bra, men jeg har blitt beroliget årlig i minst ti år og fått høre at: «nå har vi problemene under kontroll» og velger derfor å opprettholde mine synspunkter om manglende dyrevelferd. Det som virkelig skjer ute på merdkanten er at det dør like mye fisk nå som før og at kardiomyopatisyndrom (CMS) og behandlingsdødelighet fortsatt er de viktigste tapsårsaker på stor fisk. Tallenes tale er krystallklar og samsvarer dårlig med det som formidles fra næringen. Det er å håpe at jeg tar feil og at det virkelig er slik at dyrevelferden blir bedre. Inntil så er bevist velger jeg å opprettholde mine synspunkter om manglende dyrevelferd i norsk oppdrettsnæring og å gi uttrykk for det.