Litt historikk

De første fiskehelsetjenestene på 1970-tallet ble utført av distriktsveterinærer i kombistillinger. De drev privat næring ved siden av en offentlig forvaltningstjeneste. Den offentlige delen innebar håndheving av dyrevernlov og smitteregelverk, det siste med hjemmel i husdyrloven og fiskesjukdomsloven. I 1971-72 sendte Landbruksdepartementet ved Veterinærdirektøren en instruks til alle distriktsveterinærer om aktivt å betjene havbruket ved å bekjempe fiskesjukdom. Hjemmelen var den nevnte fiskesjukdomsloven fra 1968.

I de tidligere nevnte 30 år har jeg unnlatt å kritisere havbruksnæringa offentlig. Jeg hadde jobb i havbruket i 7 år på 1980-90-tallet. Den gang var det lite søkelys på fiskens velferd. Uttrykket dyrevelferd var ikke blitt vanlig, men daværende dyrevernlov gjaldt også for fisk. Veterinærenes største «synder» var forskrivning av:

1) Store mengder medisinfôr med antibakterielle midler som ble lite metabolisert og førte til resistens-utvikling og skadelige utslipp i det marine miljøet.

2) kjemiske avlusingsmidler (nervegifter) som førte til miljøforurensing.

Kategori 1) ble avløst av effektive vaksiner i 1993 og kategori 2) ble forbudt.

Havbruksnæringa kjempet videre mot lakselus og virussjukdommer. Parasittmiddelet Slice (Ivermectin) skulle ikke føre til resistens. Det gjorde nok det likevel.

Anleggsvolumene ble større og større. Store konsern tok over. De fleste lokale oppdrettsselskapene solgte seg ut på 1990- og 2000-tallet. De klarte ikke å stå imot konjunktursvingningene, les: markedsutfordringer, prissvingninger og biologiske utfordringer.

Fra 1994 forelå EØS-avtalen og ny organisering av det offentlige veterinærvesen. Vi fikk Statens dyrehelsetilsyn. Tilsyn av drift, dyrehelse og dyrevelferd ble distriktsveterinærenes arbeidsoppgaver. Dette gjaldt også fiskeoppdrett. Dokumentasjon av helse og velferd ble stikkord. Distriktsveterinæren ble blant annet sekretær og inspektør i distriktets offentlige dyrevernnemnd. Distriktsveterinæren skulle organisere tilsyn av landdyr, selskapsdyr og oppdrettsfisk. Den sistnevnte gruppen ble tilsynsmessig stemoderlig behandlet. Velferdskriteriene for fisk var dårlig definert. Dødelighet i antall og prosent var et utgangspunkt, men hvordan hadde fisken det i fangenskap med stor tetthet? Var velferdskriteriene for landdyr (pattedyr) og fjørfe relevant for fisk?

Kan fisk over hodet holdes innestengt uten å bryte dyrevelferdskriteriene?
Den britiske Brambellkommisjonens dyrevelferdskriterier av 1965 gjaldt landdyr. Fem friheter skulle definere god dyrevelferd (3). Er de relevante for fisk i fangenskap? Den følgende vurdering er min:

1. Frihet fra sult og tørst - delvis relevant

2. Frihet fra mistrivsel, inkludert godt miljø og trygghet - relevant

3. Frihet fra smerte, skade og sjukdom - svært relevant

4. Frihet til å utøve normal atferd - relevant

5. Frihet fra frykt og stress - relevant

Det moderne begrepet dyrevelferd er ennå videre enn Brambells fem friheter. Begrepet definerer dyrs egenverdi og forutsetter at dyr i fangenskap skal kunne leve komfortabelt, være omgitt av pleie og omsorg.

Når fisk under behandling oppfører seg panikkaktig uten å kunne rømme, og dessuten dør i stort antall, så er min påstand: Svært dårlig dyrevelferd.

Hvorfor er det ingen intern kritikk av drifts- og behandlingsmetoder i havbruksnæringen? I mange små kystsamfunn er oppdrettsselskapene hjørnesteinsbedrifter. Lokalt ansatte har gode vilkår og god økonomi. Lokalsamfunnet tilgodesees jevnlig med støtte til kulturelle, idrettslige og andre formål. Dette er et mønster som finnes i flere lokale industrisamfunn. Kloke industriledere ser verdien av å rekruttere lokale lærlinger og støtte lokalsamfunnet fortløpende. Resultatet er lojale medarbeidere og få kritiske utspill.

Hvorfor kritiserte jeg ikke oppdrettsnæringens tilnærming til dyrevelferd? På bakgrunn av egen erfaring har jeg kommet til følgende konklusjon: Når en fiskehelseveterinærs samvittighetsdilemma fører til at man unnlater å kritisere næringens holdning til dyrevelferd, har det bakgrunn i en personlig konflikt mellom lojalitet til oppdragsgiver og veterinærens faglige integritet. Jeg tror veterinærer som har oppdrag for, eller er ansatt i dagens oppdretts-/havbruksnæring, lever med de samme dilemmaer som jeg gjorde for 30 til 50 år siden.