Sommer og vakt
Visepresident Den norske veterinærforening
Det er helt spesielt å ha vakta, det er til å ta og føle på. Lurer på om en kan se selve vakta, som en dis. Kanskje høres den ut som de ti første sekundene av hiten Blinding Lights. Følelsen av at det har gått i ett sett i flere timer og plutselig er alle oppdrag utført og det blir helt stille, men det henger igjen en stemning. Jeg forstår, det er nå vakta er hvilende.
Livet på vakt er spennende og givende, stressende og tilfredsstillende. Du jobber deg nedover lista, får unna dagspraksisen, og oppnår en slags kontroll utover ettermiddagen. I slitsomme stunder tenker du at det hadde vært godt om det ble litt roligere, i stille stunder skulle du hatt ei kalving. En forutsetning for at alt dette blir en romantisk litt kul historie, er at du faktisk går av vakt på et tidspunkt.
Vi mennesker har godt av perioder der tempoet går opp og stressnivået økes. Motsatt har vi direkte vondt av lengre perioder med kronisk stress. Det betyr at etter ei hektisk vakthelg – som regel langhelg en weekendtur verdig – må tempoet ned for å hente seg inn igjen. Som sagt, vi må få gå av vakt på et tidspunkt.
Veterinærforeningen har i årevis vært krystallklar på at den kliniske veterinærvakta bør minimum være tre til firedelt. Dette har vært hovedbudskapet i kommunikasjonen opp mot myndigheter og andre veien til vaktdeltakere som avtaler vakt med kommunene. Dette lar seg løse når næringsgrunnlaget er til stede og lysene i grendene er på. Dager med fart og moro i praksis og arbeidshelger en gang i måneden blir til vakt nesten hele tida, søknader om stimuleringstilskudd og slitsomme samtaler med kommunen.
I NVT 5/2013 «Historien om distriktsveterinærene og veien frem til dagens vaktordning» kom forfatterne med noen spådommer til slutt. Fremtidens veterinærer vil stille større krav til fritid og struktur i arbeidslivet enn generasjonene før oss, mente forfatterne. Kanskje er det nå i ferd med å skje snaue ti år etter at de skrev det. Det er mange teorier og Veterinærforeningens arbeid med veterinære ordninger og fremtidens vakt må kartlegge dette og foreslå konkrete løsninger for politikere og beslutningstakere. En av løsningene er å bruke vår brede biologiske bakgrunn og spørre kommunene hva vi kan vi gjøre for dem når vi ikke kjører praksis.
Det går mot sommer og litt fri for dyrlegen som har vært igjennom en intens periode med lamming og ammekukalving. For å få seg noen uker fri, må enten vikarer inn eller vaktfrekvensen økes for å få gitt kollegaen fri. Mange løser nok dette med en kombinasjon, og litt roligere praksis sørger for at vaktkabalen går opp. Bortimot alle veterinærstudenter med lisens har skaffet seg sommerjobb og en undersøkelse fra veterinærstudentenes forening viser at en stor andel av studentene ønsker å delta i vakt ved endt studium.
God sommer og god vakt!