Virkningsmekanisme

Nervefibre (aksoner) i de perifere nervene blir klassifisert ut fra størrelse og myelinisering, og har spesialiserte funksjoner. De perifere nervene kan bestå av enkeltaksoner eller flere aksoner i samme nervetråd, og kan være både myeliniserte og ikke-myeliniserte. I myeliniserte nerver danner Schwannske celler flere lag myelin rundt hvert akson. Myelinet fører til redusert indre motstand i aksonet og redusert tap av Na⁺-ioner ut av aksonet. Dette gjør at nerveimpulsen når lengre før den dør ut. Aksoner som ikke er dekket av en myelinskjede har ionekanaler langs hele aksonet for en god nok distribusjon av aksjonspotensialet. Aksoner som er dekket av myelin har kun ionekanaler ved de ranvierske knuter, det vil si i området mellom myelinskjedene (4).

Nervesignaler blir sendt som resultat av aksjonspotensialer, som er en rask endring av den elektriske gradienten over cellemembranen. Hvert aksjonspotensial begynner med et hvilepotensial som er negativt (5). Dette endres raskt til et positivt membranpotensial, som igjen går tilbake til et negativt potensial når depolariseringen er over, det vil si når nerveimpulsen er sendt.

Ved depolariseringen skjer en rask innstrømming av Na⁺-ioner fra ekstracellulærvæsken gjennom selektive natriumkanaler i cellemembranen. Mot slutten av aksjonspotensialet vil Na⁺-kanalene lukke seg samtidig som kaliumkanaler i cellemembranen åpner seg og K⁺-ioner strømmer ut av cellene, og repolariserer cellene mot hvilepotensialet. Lokalanestetika virker på depolariseringen ved at virkestoffet binder seg til lipoproteiner og Na⁺-kanaler i cellemembranen. Dette medfører at kanalene ikke åpner seg like raskt, eller ikke i det hele tatt, og hindrer depolariseringen (6).

Lokalanestesi kan i utgangspunktet blokkere alle typer nerver (4). Det vil si at både sensoriske nerver, som vi i utgangspunktet ønsker å bedøve, og motoriske nerver, som vi i utgangspunktet ikke ønsker å bedøve, vil kunne blokkeres. Det som skiller nervenes mottakelighet for lokalanestetika, ligger i nervens størrelse og myeliniseringsgrad (4). I store perifere nervebunter ligger de motoriske nervene mer perifert i nervebunten enn de sensoriske, og vil derfor eksponeres for lokalanestesi først. Dermed påvirkes den motoriske funksjonen før den sensoriske. Distalt i ekstremitetene er det imidlertid lite muskulatur, og tidlig desensibilisering av motoriske nervefibre vil ikke være noe problem her.

I praksis vil bortfall av nervefunksjon som følge av perineuralanestesi skje i følgende rekkefølge: smerte, varme, berøring, dyp berøring og til slutt den motoriske funksjonen (4). De sensoriske nerveender i ledd finnes i synovialmembranen og i subchondralt vev. Diffusjon av anestesimiddel litt inn i synovialmembranen er derfor viktig for at ønsket effekt skal oppnås.

Valg av lokalanestetika

Valget av anestesimiddel avhenger av hvor potent middelet er, tid før virkningen inntreffer, varighet av anestesien og lokalirriterende bivirkninger. Dette er egenskaper som avhenger av dose, injeksjonssted, med eller uten tilsatt vasokonstriktor og pH i lokalanestesimiddelet (7).

Lidokain HCl var lenge det mest brukte legemiddelet til lednings- og intraartikulær analgesi. Det har vist seg at lidokain har en vevsirriterende effekt som i enkelte tilfeller kan medføre inflammasjonsreaksjoner og halthet ved bruk i de distale ledd i ekstremitetene (8). Ved perineural administrasjon har lidokain en virketid på 30-45 minutter (9). Etter at mepivakain HCl kom på markedet har bruken av lidokain gått sterkt tilbake. Mepivakain virker raskere og skaper mindre vevsreaksjon enn lidokain (3). Mepivakain har en virketid på cirka 55 minutter når det blir injisert i midtre carpus (10), perineuralt har det en virketid på 90-120 minutter (9). I enkelte tilfeller kan det virke opp til 3 timer, noe som gjør preparatet velegnet og det mest brukte til mer tidkrevende halthetsundersøkelser. Analgesi ved bruk av mepivakain inntreffer raskt ved perineural eller intraartikulær administrasjon. Den første evalueringen etter perineural infiltrasjon bør derfor skje allerede etter 3-5 minutter på grunn av diffusjon distalt langs nervene og blodkarene i ekstremitetene (11). Anatomisk kunnskap i området vi ønsker anestesert og medikamentets egenskaper er avgjørende for en riktig tolkning av effekten av injeksjonene.

Enkelte klinikere har observert at det kan ta opptil 10 minutter før det oppnås effekt av en perineural analgesi. Dette blir forklart med at anestesimiddelet har blitt deponert utenfor fascien som ligger rundt nervene (11). Ved manglende effekt vil det derfor være hensiktsmessig å vente 15-20 minutter før neste steg i undersøkelsen blir tatt, slik at det ikke råder tvil om hvilken av anestesiene som har fungert. Evaluering av hudfølsomhet i området gjeldende nerve innerverer, vil gi en indikasjon på om anestesien har effekt før hesten blir mønstret.

Hovledd

Hovleddet injiseres på belastet bein. Motsatt bein løftes slik at hesten tar full støtte på beinet som skal anesteseres. En 0,8*40 mm kanyle settes inn vertikalt og litt medialt i den dorsale delen av leddkapselen til hovleddet, like proksimalt for kronranden, 0,5-1,5 cm lateralt for midtlinjen (Figur 1). 4-6 mL anestesimiddel injiseres. Det vil vanligvis komme leddvæske spontant, men en god indikasjon på at kanylen er plassert riktig er også at injeksjonen går lett og medikamentet kommer i retur når sprøyten blir tatt av kanylen.

Når hovleddet bedøves, bedøves også hovsenebeinsbursaen (13), hovsenebeinet (14), tåregionen av sålen (15) og hos de fleste hester deler av den dype bøyesena inne i hoven (16). Når større mengder anestesimiddel (~10 mL) blir deponert i hovleddet vil også ballepartiet bli bedøvet som ved en kodenerveanestesi (17). En mulig forklaring på hvorfor alle disse strukturene involveres, kan være at de subsynoviale nervene som innerverer hovsenebeinet og kollateralligamentene til hovsenebeinet, samt palmardigitalnervene som ligger nær den palmare utposningen av hovleddet, desensibiliseres som følge av diffusjon (13, 17). Det vil derfor være nyttig å foreta første evaluering allerede etter 2-3 minutter.

Kronledd

Kronleddet er lettest tilgjengelig på den dorsale overflate av falangen på belastet bein. Leddspalten palperes ved å identifisere eminensen for innfestingen av det laterale kollateralligamentet for kronleddet, distolateralt på kronbeinet. Kanylen (0,8*40 mm) skal peke medialt inn under strekkesena cirka 1,5 cm distalt for eminensen for innfestingen av kollateralligamentet (Figur 2). Leddkapselen ligger cirka 1,5 cm under hudoverflaten. 5-10 mL anestesimiddel injiseres.

Kodeledd

Kodeleddet er lettest tilgjengelig i den proksimale/laterale utposningen av kodens leddkapsel. Denne begrenses av griffelbeinet proksimalt, den dype bøyesena palmart/plantart, pipa kranialt og det laterale proksimale kollaterale sesamoidligamentet distalt. Utposningen gjøres lettere tilgjengelig på løftet bein med lett fleksjon av kodeleddet. Ved å legge et lett trykk med tommelfingeren like distalt for hodet av griffelbeinet vil leddkapselen lettere visualiseres. Kanylen (0,8*40 mm) bør peke litt distalt (Figur 3). Leddkapselen ligger mellom 0,5-1,3 cm under huden, og leddvæske er lett tilgjengelig for aspirasjon. 5-12 mL anestesimiddel injiseres.

Carpus

Midtre karpalledd kommuniserer ikke med proksimale karpalledd, derfor må dette bedøves separat. Midtre karpalledd kommuniserer med distale karpalledd, noe det må tas hensyn til ved positiv respons på leddanestesi av midtre karpalledd. Passiv diffusjon av anestesimiddelet til proksimale innfesting av gaffelbåndet og karpaltunellen skjer etter kort tid da disse strukturene ligger nær hverandre anatomisk (19, 20). Dette må tas med i vurderingen av respons. Injeksjon skjer med løftet bein og flektert ledd (Figur 4).

Proksimale karpalledd lokaliseres ved palpasjon av distale del av radius og proksimale del av radiokarpalbeinet lateralt for sena til M. exstensor carpi radialis. Kanylen (0,8*40 mm) settes 90 grader på huden der leddspalten er lokalisert. Leddkapselen ligger om lag 1,3 cm under huden. Midtre karpalledd lokaliseres ved palpasjon av distale del av radiokarpalbeinet og proksimale del av tredje karpalbein (C3) lateralt for sena til M. exstensor carpi radialis. Kanylen settes 90 grader på hudoverflaten der leddspalten er lokalisert. Leddkapselen ligger om lag 1,3 cm under huden. 5 mL anestesimiddel injiseres for hver avdeling.

Distale glideledd i hasen (tarsometa- tarsalleddet)

Artrocentese av distale glideledd i has blir foretatt over hodet av laterale griffelbein, på den plantarolaterale overflaten av hasen (Figur 5). Denne delen av griffelbeinet lateralt for den overfladiske bøyesena kan palperes. Kanylen (0,8*40 mm) skal ha retning dorsomedialt og litt distalt, leddvæske vil enkelte ganger komme spontant. Injeksjonen kan utføres både på belastet og løftet bein. Injeksjonen skal gå lett, men om det begynner å gå tungt etter noen milliliter, vil økt trykk kunne medføre akkumulasjon av anestesimiddel subkutant (21). Det er viktig å være oppmerksom på at passiv diffusjon av anestesimiddel kan desensibilisere N. metatarsale dorsalis og plantaris, og dermed desensibiliere proximale innfesting av gaffelbåndet 3-5 mL anestesimiddel injiseres.

Midtre glideledd i hasen (intertarsalleddet)

Artrocentesen skjer på den distomediale overflaten av haseleddet (Figur 6). Injeksjonen utføres på belastet bein midt mellom den plantare og den dorsale overflaten av distale tarsus. Ved å ta utgangspunkt i distale talus på medialsiden, er det mulig å kjenne en mindre prominerende eminens på Os tarsi centrale like distalt og plantart. Injeksjonsstedet ligger 1,3 cm distalt for denne eminensen og leddkapselen ligger 1,5-2,5 cm under huden. Injeksjonen skal gå lett og uten dannelse av subkutant ødem. Det vil ved riktig plassering av kanylen (0,8*40 mm) være mulig å aspirere noe av medikamentet etter injeksjon. 3-5 mL anestesimiddel injiseres.’

Tibiotarsalledd

Tibiotarsalledd er av de enkleste å injisere. Det er kort avstand inn til leddkapsel (cirka 1,3 cm). Leddet kan injiseres på begge sider av Vena saphena ved den distale delen av den mediale malleolen av tibia. Kanylen (0,8*40 mm) bør ha en laterokaudal retning. 10-20 mL anestesimiddel injiseres.

Bakkne

Bakkneet består av tre avdelinger: det laterale og mediale femorotibialleddet og femoropatellarleddet. Sistnevnte er den største av de tre avdelingene og kommuniserer med det mediale femorotibialleddet hos 65 % av hestene, men kommuniserer sjeldent med den laterale avdelingen (22). Undersøkelser med injeksjon av lateks og kontrast viser diffusjon av lokalanestesi mellom de ulike avdelingene i bakkneet (23). Anestesi av en bestemt avdeling vil derfor også kunne medføre anestesi av de to andre avdelingene.

Injeksjon utføres på belastet bein. Kanylen (1,2*40 mm, kan være nødvendig med 1,3*75 mm for femoropatellarleddet) settes 45 grader oppover i fordypningen mellom mediale og midtre patellarligament, 2 cm distalt for apeks av patella. Før kanylen er på plass må den forsere en relativt tykk fettpute som kan skape problemer. Det er derfor viktig at kanylen er lang nok på store hester.

Den laterale avdelingen av femorotibialleddet er lettest tilgjengelig like kaudalt for M. extensor digitalis longus som ligger kaudalt for det laterale patellarligamentet og kranialt for det laterale kollateralligamentet, like over den proksimale kanten av tibia. Avstanden inn til leddkapsel er cirka 2,5 cm. Injeksjonen skjer på belastet bein, og kanylen settes i medial retning 90° på huden. Leddvæske kan i enkelte tilfeller aspireres. Den mediale avdelingen av femorotibialleddet injiseres mellom mediale kollateralligament og mediale patellarligament like over proksimale del av tibia. Avstanden inn til leddkapsel er omtrent 2 cm. Injeksjon skjer på belastet bein, og kanylen settes 90° på huden i lateral retning. Leddvæske kan i enkelte tilfeller aspireres. 10-20 mL anestesimiddel injiseres.

Hovsenebeinsbursa

Før injeksjonen utføres er det nødvendig å markere hovsenebeinet med en tusj/tapebit lateralt på hoven 1 cm distalt for kronranden, midt mellom den mest dorsale og den mest palmare/plantare del av kronranden. Hovsenebeinsbursaen nås ved å sette en spinalkanyle (cirka 90 mm) like proksimalt for kronranden midt mellom ballene i ballepartiet, med retning det markerte punktet på lateralsiden (Figur 7). Hoven plasseres på en hovstøtte slik at koden flekteres lett. Når kanylen har nådd bein, vil røntgen eller ultralyd være nyttig for å bekrefte at den ligger på plass (Figur 8). Ved injeksjon skal det være liten motstand. Det er sjelden at aspirasjon gir synovial væske.

Det er også beskrevet en teknikk hvor injeksjonen blir utført fra den laterale overflaten av beinet, like proksimalt for kanten til kollateralbrusken. Kanylen har retning over den dorsoabaksiale overflaten til den dype bøyesena tilnærmet 45° i forhold til horisontalplanet, til den når den proksimolaterale delen av hovsenebeinet. Målet med denne metoden er å unngå penetrasjon av den dype bøyesena (24). En positiv respons på anestesien indikerer at haltheten sitter i hovsenebeinsområdet (14), såleområdet i tåa (24) eller i de distale deler av den dype bøyesena (25, 26). Anestesi av hovsenebeinsbursaen desensibiliserer ikke hovleddet i særlig grad i motsetning til desensibilisering av hovsenebeinsområdet ved hovleddsanestesi (25, 27). 2-4 mL anestesimiddel injiseres.

Bøyesenenes distale seneskjede

Det finnes flere tilgjengelige utposninger på den distale seneskjede når den er distendert. En hard og øm fylning er tegn på patologi. Ved lett fleksjon av kodeleddet palperes proksimale avgrensning av annularligamentet. Injeksjonen skjer om lag 2,5 cm proksimalt for proksimale avgrensning av laterale kodesenebeinet. Kanylen (0,9*40 mm) settes mellom den overfladiske bøyesena og den laterale greina av gaffelbåndet (Figur 9).

Smerter fra tå og helregion, hovledd og hovsenebeinsområde påvirkes vesentlig av anestesi av den distale seneskjede (28). Anestesi av den distale seneskjeden bedøver derfor også den overfladiske og dype bøyesene, de rette og skrå distale sesamoidligamentene, annularligamentet ved kodeleddet og den dype bøyesena inne i hoven. 8-10 mL anestesimiddel injiseres.

Carpaltunell

Carpaltunellen nås proksimalt for carpus. Anestesien utføres på løftet og flektert bein, og kanylen (0,9*40 mm) settes i en vinkel på cirka 60° i mellomrommet mellom senene til M. ulnaris lateralis og M. extensordigitalis lateralis om lag 1,5 cm distalt for den distale fysen til radius. Denne palperes lettest palmart på distale radius like kranialt for den dype bøyesena (Figur 10).

En positiv respons på anestesi av karpaltunellen bør alltid tolkes i lys av kliniske tegn som intermitterende halthet, distensjon av karpaltunellen, ofte positiv fleksjonstest av carpus, og andre diagnostiske funn (røntgen, ultralyd). Grunnen til dette er karpaltunellens beliggenhet i forhold til N. palmaris lateralis og medialis og til leddavdelingene i carpus (29). 10-15 mL anestesimiddel injiseres.

Den proksimale seneskjeden til hasens dype bøyesene

Denne seneskjeden strekker seg fra cirka 5 cm proksimalt for den laterale malleolen av tibia til øvre 1/3 av metatarsus og beskytter sena over sustenaculum tali på calcaneus. Det kraftige tarsale retinakelet begrenser utposningen på seneskjeden medialt, mens calcaneus begrenser den lateralt. Proksimal distensjon av seneskjeden vil ses lateralt og medialt i fordypningen mellom sena til calcaneus og kaudale tibia. Det er ikke beskrevet noen landemerker for injeksjonsstedet. Det vil derfor være naturlig å injisere kanylen (0,9*40 mm) i den mest distenderte delen av seneskjeden. 5-10 mL anestesimiddel injiseres.

Kodenerveanestesi

Ved kodenerveanestesi palperes N. digitalis palmaris/plantaris lateralis og medialis like proksimalt for annularligamentet på hver side av kodeleddet (Figur 11). Nerven ligger tett sammen med arterie og vene (vene-arterie-nerve i dorso-palmar/plantar retning).

Huden løftes lett slik at anestesimiddelet kan deponeres subkutant. Kanylen (0,6*25 mm) føres inn på tvers av nerven, og lokalanestetikum deponeres samtidig som den trekkes sakte tilbake for å unngå deponering intravasalt.

Kodenerveanestesi benyttes for å lokalisere smerte fra og med kodeleddet og distalt. Da N. metacarpale/metatarsale medialis og lateralis innerverer deler av kodeleddet dorsalt, vil ikke kodeleddet kunne anesteseres i sin helhet ved denne metoden (30). 2-5 mL anestesimiddel injiseres for hver palmar-/plantarnerve.

Lav palmar/plantar firepunktsblokk

N. metacarpale/metatarsale lateralis og medialis anesteseres på nivå med den distale delen av laterale og mediale griffelbein. Kanylen (0,8*40 mm) føres inn til knokkel, der anestetikumet deponeres.

På grunn av fare for penetrasjon av den distale seneskjeden, anesteseres N. palmaris/plantaris medialis og lateralis noe mer proksimalt. Disse nervene ligger medialt og lateralt i gropen mellom gaffelbåndet og den dype bøyesena. Nervene anesteseres på løftet bein. Ved lett fleksjon av koden føres kanylen mellom gaffelbåndet og den dype bøyesena, slik at spissen kan palperes gjennom huden på motsatt side. Her deponeres lokalanestetikum, før kanylen trekkes tilbake til lateralsiden hvor ytterligere lokalanestetikum deponeres før den fjernes.

Lav palmar/plantar firepunktsblokk brukes til å lokalisere smerte/halthet fra og med kodeleddet og ned (Figur 12). Den overfladiske og dype bøyesena vil også være bedøvet fra injeksjonsstedet og distalt (30). 2-5 mL anestesimiddel injiseres for hver palmar-/plantarnerve, 1 mL for hver palmar metakarpalnerve/plantar metatarsalnerve.

Høy palmar firepunktsblokk

Ved en høy palmar firepunktsblokk bedøves N. palmaris lateralis og medialis og N. metacarpale lateralis og medialis like distalt for karpometakarpalleddet (Figur 13). Palmarnervene ligger i nedsenkningen mellom den dype bøyesena og gaffelbåndet. Injeksjonen utføres på belastet bein. Kanylen (0,8*40 mm) føres kraniolateralt og kraniomedialt gjennom den tykke fascien og palmart for vene og arterie, mot den laterale og mediale overflaten av den dype bøyesena. 2-5 mL lokalanestesimiddel deponeres nær overflaten av den dype bøyesena. Om det tidligere er lagt en lav palmar blokade, vil N. palmaris lateralis og medialis i tillegg bedøve bøyesenene.

N. metacarpale lateralis og medialis bedøves like distalt for karpometakarpalleddet på løftet bein. Nervene ligger mellom den palmare overflaten av pipa og den aksiale overflaten av laterale og mediale griffelbein. Disse innerverer det laterale og mediale interosseusligamentet samt gaffelbåndsutspringet (31, 32). Infiltrasjon av nervene utføres på løftet bein der 2-5 mL lokalanestesimiddel deponeres mellom pipa, gaffelbåndsutspringet og griffelbeina.

Høy palmar firepunkts nerveblokk blir ofte benyttet som det neste steget i en halthetsutredning der lav palmar firepunktsblokk ikke har fjernet smerten. Når huden er desensibilisert på den palmare overflaten under carpus, indikerer dette at prosedyren er korrekt utført.

Høy plantar sekspunktsblokk

Perineuralanestesi av N. plantaris medialis og lateralis, N. plantaris profundus lateralis og medialis og N. plantaris dorsalis lateralis og medialis like distalt for distale glideledd (tarsometatarsalleddet) gir en total analgesi i metatarsalområdet (Figur 14).

N. plantaris lateralis profundus lateralis og medialis anesteseres ved at kanylen (0,8*40 mm) settes inn cirka 1 cm distalt for distale glideledd, like medialt (aksialt) for laterale og mediale griffelbein, til spissen når inn til pipa. 2-5 ml lokalanestetikum deponeres i dette området. Injeksjonen utføres lettest på løftet bein.

N. plantaris medialis og lateralis ligger like ved den dorsale overflaten av den dype bøyesena. Den anesteseres ved at kanylen (0,6*25 mm) føres gjennom den tykke fascien som dekker det plantare aspektet av tarsometatarsalområdet. Subkutan deponering av 2-3 ml lokalanestesi dorsomedialt og dorsolateralt på pipa vil anestesere N. plantaris dorsalis lateralis og medialis (Kanyle 0,6*25 mm).

Halthetsundersøkelse

Ved smerte vil kroppen unngå å belaste et skadet område. Det er derfor viktig å foreta en nøye vurdering hvorvidt mangel på smerte vil kunne føre til ytterligere forverring av en skade. Der symptomene er av en slik art at det kan være mistanke om fraktur eller omfattende ledd-, sene- eller ligamentskader er reduksjon av smertefølelse kontraindisert. I slike tilfeller er det optimalt å immobilisere skadet område (ved fraktur med spesialskinne) for å hindre at hesten tar full støtte på beinet, før hesten transporteres forsiktig til klinikk for videre undersøkelse. Vurdering av eutanasi på stedet vil selvsagt være et moment ved alvorlige skader, og beror på en dyrevelferdsmessig vurdering.

Ofte er det vanskelig kun ved klinisk undersøkelse å lokalisere hvor smerten kommer fra. I slike tilfeller kan diagnostiske injeksjoner med et lokalanestetikum være nyttig. Hos sportshester som presenteres med haltheter sannsynligvis relatert til ledd eller andre synoviale strukturer, kan leddanestesi være et indisert diagnostisk hjelpemiddel. En effektiv leddanestesi indikerer at intrasynovial behandling med et antiinflammatorisk middel vil være indisert. Enkelte veterinærer velger å behandle intraartikulært samtidig som anestesien blir utført, og unngår dermed en artrocentese nummer to med forøket blødningsrisiko. Selv om denne praksisen er relativt vanlig finnes det lite eller ingen informasjon om hvordan anestesimidler og antiinflammatoriske midler påvirker hverandre (29).

Ved perineuralanestesi er en systematisk tilnærming viktig, ved å starte distalt og undersøke små definerte regioner i proksimal retning. Etter at perineuralanestesien har sluttet å virke, kan både intrasynovial anestesi og infiltrasjonsanestesi (punktblokade) benyttes videre i findiagnostikken. I hvilken rekkefølge man velger å benytte de diagnostiske metodene, kommer an på funn man har etter den kliniske undersøkelsen og en eventuell fleksjonstest.

Vurdering av halthet ved å observere hestens bevegelsesmønster vil alltid være subjektiv. Erfaring og inngående anatomisk kunnskap danner basis for en korrekt diagnose. Alle typer diagnostiske injeksjoner etterfølger en nøye undersøkelse som også kaninnbefatte mønstring med bøyeprøver, longering, eller se hest under rytter eller i løpsfartpå travbane. Når anestesien har begynt å virke må hesten mønstres på nytt for å vurdere effekten av anestesien. Det har i de senere år kommet flere metoder for objektiv halthetsvurdering på markedet. De fleste er basert på sensorer som festes til hesten og registrerer abnormaliteter i hestens bevegelsesmønster. Dette er et hjelpemiddel som sammen med diagnostiske injeksjoner kan vise seg nyttig i kasus der den tradisjonelle halthetsdiagnostikk alene ikke fører til et tilfredsstillende resultat.

Komplikasjoner

Diagnostiske injeksjoner er mye brukt i halthetsdiagnostikk hos hest, men det er viktig å ha gode rutiner for å unngå komplikasjoner. De vanligste komplikasjonene ved arthrocentese er septisk artritt, reaktiv synovitt, hemartrose eller at kanylen brekker.

Septisk artritt

Septisk artritt er sjelden forekommende etter leddanestesi da det ikke deponeres medikamenter som i vesentlig grad nedsetter den naturlige synoviale forsvarsmekanismen. Skulle det likevel introduseres bakterier i en slik mengde at leddet ikke klarer å forhindre kolonisering, vil det utvikle seg en kraftig inflammasjonsreaksjon etter noen dager. Pasienten får da varierende grad av de klassiske inflammasjonssymptomene: varme, fylning i ledd, feber og halthet. Ved mistanke om septisk artritt tas prøve av leddvæsken for mikrobiologisk dyrkning, cytologisk undersøkelse og proteinanalyse. En tåkete og uklar leddvæske vil styrke mistanken. Undersøkelse av leddvæsken fra et septisk ledd viser en økning i antallet leukocytter (>5,0*10⁹/L) med et nøytrofilt bilde og totalprotein >25 g/L (33).

Behandling på tidlig stadium vil være avgjørende for et godt resultat. Skylling av leddet enten stående eller ved artroskopi med store mengder sterilt fysiologisk saltvann for å fjerne bakterier, inflammasjonsprodukter og devitalisert vev er like viktig som antibiotikabehandling. Systemisk bredspektret antibiotikabehandling bør startes umiddelbart, og justeres etter svar fra dyrkningsprøve. Det henvises til Terapianbefalingene om bruk av antibakterielle midler til hest (34) for nærmere beskrivelse av diagnostikk og behandling ved septisk artritt.

Reaktiv synovitt

Reaktiv synovitt («joint flare») er en aseptisk inflammasjonsreaksjon på et preparat injisert intraartikulært (35). Reaksjonen viser seg vanligvis få timer etter injeksjon og kan vare opptil 4-6 uker (36). Det kan være vanskelig å skille reaktiv synovitt fra en septisk artritt da symptomene er relativt like både i klinisk og cytologisk (35). Hemartrose er blødning i ledd enten som følge av artrocentese eller traume. Tilstanden gir akutt halthet og moderat hevelse i leddet. Ubehandlet kan dette føre til synovitt og osteoarthrose (37). Diagnose og behandling vil være aspirasjon av så mye blod som mulig fra leddet.