Genetisk mottakelighet for skrantesyke hos norske hjortedyr
Mariella E. Güere Calderón konkluderer i sitt doktorgradsarbeid med at mange norske hjortedyr har en genetisk variant forbundet med høyere mottakelighet for den smittsomme og dødelige sykdommen skrantesyke (CWD).
– Målet var å beskrive faktorer av betydning for forekomst av skrantesyke hos norske hjortedyr, og undersøke i hvilken grad kunnskapen om skrantesyke i Nord-Amerika er overførbar for å forstå sykdommen slik den arter seg i Norge, sier Güere Calderón.
En viktig genetisk faktor for mottakelighet for prionsykdommer ligger i dyrets PRNP-gen, som koder for prionproteinet.
– Feilfolding og en opphopning av prioner anses å utløse prionsykdommen. Gitt at det normale prionproteinet er en aktiv aktør, fungerer variasjonen i PRNP som en sentral faktor for mottakelighet og utvikling av sykdommen.
Bukker mer utsatt enn simler
DNA fra norske hjortedyr ble brukt for å studere variasjon i prionprotein-genet samt å undersøke slektskap mellom individer blant smittede og ikke-smittede villrein fra Nordfjella. I tillegg ble all rein i den infiserte Nordfjella-bestanden studert for å identifisere mulige sammenhenger mellom sykdomsstatusen, alder og kjønn.
Resultatene viste at voksne bukker hadde større sannsynlighet for å teste positivt sammenlignet med voksne simler, og at denne sannsynligheten økte med alderen hos bukker. Det var ingen forskjell i grad av slektskap mellom CWD-positive og CWD-negative dyr, og det ble heller ikke funnet noen tilfeller av foreldre-avkom-relasjoner blant de positive CWD-dyra.
– Disse resultatene indikerte at skrante-syke hos norske reinsdyr er en smittsom sykdom med lignende risikofaktorer som skrantesyke i Nord-Amerika, sier Güere Calderón.
To genetiske varianter kan øke risikoen for sykdom
Videre studerte Güere Calderón variasjonen i prionproteingenet hos villrein fra Nordfjella. Analysene viste at reinsdyrene kodet for minst fem PRNP-varianter.
– To PRNP-varianter, kalt A og C, var betydelig mer utbredt blant dyrene som var smittet, enn blant de som ikke var smittet, og anses derfor å øke mottakeligheten for skrantesyke hos norske rein.
PRNP-variasjoner hos kronhjort i Europa ble også testet, og alle populasjonene vi testet, bar PRNP-varianten A. Fem andre hjortedyrarter i Storbritannia ble også analysert. Tre av dem hadde varianten A, og én hadde varianten C.
Forskjell på tamrein og villrein
Güere Calderón forklarer at norske rein, hjort, elg og rådyr sannsynligvis er de mest utsatte bestandene for den smittsomme skrantesyken som er påvist hos rein i Norge. DNA-prøver fra disse artene, som stammer fra forskjellige områder og subpopulasjoner i Norge, ble brukt for å beskrive PRNP-variasjoner i norske hjortedyr. Ved å sammenligne PRNP-variasjonen på tvers av de fire hjorte- dyrartene, så man at alle koder for variant A.
– Et viktig funn blant reinsdyr var at utbredelsen av PRNP-varianter er forskjellig hos villrein og tamrein. De mottakelige variantene A og C er mindre hyppige hos tamrein enn hos villrein.
Gir bedre forståelse av sykdommen
– Disse dataene utvider den nåværende kunnskapen om faktorer som er viktig for etablering og spredning av skrantesyke hos hjortedyr. Jeg mener de ulike mottakelighetsnivåene som tilskrives forskjellige PRNP-varianter, kan danne grunnlag for fremtidige risikovurderinger og forvaltningstiltak for å kontrollere denne alvorlige sykdommen, sier Güere Calderón.
Mariella Evelyn Güere Calderón forsvarte sin avhandling ”Genetic variation in Norwegian cervids –relevance to the occurrence of Chronic Wasting Disease (CWD)” fredag 22. oktober 2021 ved NMBU Veterinærhøgskolen, Institutt for prekliniske fag og patologi.
Hovedveileder: Knut Håkon Røed
Medveileder: Michael A. Tranulis, Jørn Våge