Christian Peter Bianco Boeck

Det var den 27 år gamle cand. med. Christian Peter Bianco Boeck^{# Christian Peter Bianco Boeck var født i Kongsberg og tok medisinsk embetseksamen i 1824. Han var gift med Elisabeth Collet, datter av amtsmann og statsråd Jonas Collet. Boeck var medlem av Det kongelig selskap for Norges Vel.} (1798–1877) som i 1825 fikk i oppdrag å gjøre seg kjent med aktuelle læresteder i utlandet. I løpet av en periode på nærmere tre år hadde han vært både i Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. I 1827 var Boeck forventet tilbake fra sine studier. Derfor foreslo regjeringen å bevilge 3000 spesidaler for perioden 1830 til 1833 til å opprette en veterinærskole. Forslaget ble nedstemt i Stortinget, som likevel bevilget 1300 spesidaler til leie av lokaler og lønninger. Boeck ble i 1828 utnevnt til lektor i veterinærmedisin ved Universitetet i Christiania.

På oppdrag fra Kirkedepartementet hadde Boeck i 1829 lagt fram en omfattende plan for en veterinærskole. Boeck mente at det skulle bygges en institusjon som kunne utdanne fullverdige dyrleger. Her skulle det undervises i «astronomisk og fysisk geografi, zoologi, botanik, fysik, kemi, anatomi, pathologisk anatomi, fysiologi, farmakologi og farmaci, almindelig og speciel therapi, klinik, kirurgi med operationer, fødselsvidenskab og beslagkunst, veterinær-medicinsk retslære og praktisk smeding». Det skulle bygges sykestall for 20 hester og tilsvarende enheter for storfe, småfe, svin og hunder. Smie og «beslagstald», rom for en anatomisk samling, en zoologisk og botanisk samling, disseksjonsrom og forelesningssal, apotek og bibliotek skulle også på plass. Studentene skulle bo på skolen, og boliger for fire, fem lærere og øvrig personell inngikk også i Boecks planer. Studietiden ble satt til tre år. Boeck mente det burde oppføres fem bygninger til en kostnad på 308 000 kroner^{# Kildene som omtaler «veterinærskolespørsmålet» har noen ganger omregnet spesidaler til kroner. I 1875 ble myntenheten «kroner» tatt i bruk. Da tilsvarte fire kroner én spesidaler.} . Boeck la også fram to alternative forslag, begge til lavere kostnader.

Boeck hadde allerede før sin utenlandsreise vært involvert i å finne en tomt for den planlagte veterinærskolen. Han mente at et område ved Akershus festning egnet seg godt. Dette området, kalt «veterinærtomten», kjøpte regjeringen allerede i 1826. Men både forsvaret og universitetet var involvert i tomtespørsmål i samme området. Det hersket derfor mye usikkerhet om hvordan dette arealet skulle benyttes. Boeck foreslo at ei tomt på Ankerløkken (området Ankertorvet-Gassverket) kunne være et egnet alternativ^{# I den nesten 120 år lange historien om Norges veterinærhøgskoles tilblivelse var plassering av skolen et tilbakevendende tema. Tore Sivertsen har i artikkelen «Hvordan havnet Veterinærhøgskolen på Adamstua?» i Norsk Veterinærhistorisk Selskaps årbok for 2020 omtalt de ulike tomtealternativer som siden 1826 hadde vært aktuelle for en veterinærhøgskole.} .

Kirkedepartementet mente at Boecks planer fra 1829 «var beregnet efter en for stor maalestok og med hensyn til en større elegants end rigets tarv krævede». Departementet la derfor fram et mer moderat forslag for veterinærskoleprosjekt i sitt budsjettforslag for perioden 1833 til 1836. Kostnadsrammen var på 113 000 spesidaler, fordelt over tre år. Men Stortingets budsjettkomité så ingen mulighet for å støtte departementets reduserte forslag, til tross for at komiteen «saa gjerne vilde bevilge noget til bygninger for denne indretning….». Stortinget mente dessuten at lokaler til en veterinærskole kunne leies og at en bevilgning på 1500 spesidaler var tilstrekkelig til å dekke den virksomhet veterinærlektor Boeck var ansvarlig for.

Den norske regjering anmodes om at lade oprette i Christiania en veterinair-skole.

Søren Georg Abel, 1818

For budsjettperioden 1833–1836 ville Kirkedepartementet på nytt legge fram et forslag til bygging av en veterinærskole, og ber Boeck om å foreslå en revidert plan. Departementet vil nå ha et mer hensiktsmessig forslag. Boeck opplevde nok en viss kritikk fra departementets side, og understreket at ingen har kunnet påvise noen feil i hans tidligere forslag. Boeck la nå fram et rimeligere prosjekt. Departementets forslag til Stortinget om å bevilge 4000 spesidaler årlig for budsjettperioden 1833–1836 til veterinærskoleprosjektet innebar likevel en reduksjon av Boecks framlagte planer. Men Stortinget lot seg fortsatt ikke overbevise. Som ved tidligere korsveier ble det også denne gangen kun bevilget midler til lønninger og drift av Boecks virksomhet.

Da Boeck i 1828 var kommet hjem fra sitt utenlandsopphold, hadde han leid lokaler til en anatomisk samling. Dette skulle være en forløper for veterinærskolen. Gulbrand Christensen fra Lier (personlige data ukjent), som i 1826 reiste til København for å bli dyrlege, ble assistent ved denne institusjonen. Boeck fikk i 1832 også etablert en midlertidig læreanstalt for hovslagere. Andreas Christian Knudsen fra Bergen (personlige data ukjent), som i 1826 påbegynte sitt studium i Stockholm, ble ansatt som lærer ved hovslagerskolen. Den anatomiske samlingen og hovslagerskolen var basen for Boecks virke som underviser i veterinærmedisin. Disse to institusjonene ble gjerne omtalt som «veterinærindretning» eller «veterinærinstitut». De midler Stortinget bevilget i 1833 gjaldt nettopp disse to innretningene, bevilgninger som ble videreført så lenge veterinærskolesaken stod på den politiske dagsorden. Hovslagerskolen ble nedlagt i 1842, mens den anatomiske samlingen ble overført til universitetet seks år senere.

I 1835 ble Boeck for tredje gang anmodet om å fremme et forslag til bygging av en veterinærskole. Kostnadene måtte ytterligere reduseres. Men nå ville ikke Boeck gjøre flere utredninger. Skulle det bygges en veterinærskole, var hans siste forslag et minimum. Boeck formulerer nå nærmest et forsvarsskrift der han mener at det ikke er hans skyld at landet fortsatt var uten en veterinærskole. Skulle noen mene at han har foreslått større utgifter enn nødvendig for å bygge en slik institusjon, «da ligger deri en aldeles direkte beskyldning, at jeg ei har forstaaet mig paa, hvad et veterinærinstitut nødvendigvis udfordrer». Boeck har nå gitt opp å få bygget en veterinærskole. Likevel, han foreslo å etablere et undervisningopplegg for menn som allerede hadde naturvitenskapelig utdannelse, blant andre medisinstudenter. For et slikt opplegg trengte man bare ei smie og en sykestall. For budsjettperioden 1836–1839 foreslo departementet derfor å bevilge 3000 spesidaler til å bygge et dyrehospital. Stortinget så heller ikke denne gangen med velvilje på regjeringens forslag. Budsjettkomiteen mente at å bygge en så omfattende «veterinærindretning» var «aldeles opgivet som uhensigtsmæssig med hensyn til landets tarv». Stortinget støttet Boecks og regjeringens forslag om å opprette et undervisningsopplegg for «mere videnskabelig dannede mænd». Men heller ikke denne gang ble det bevilget penger. Stortinget mente at nødvendige lokaler kunne skaffes til veie i de nye universitetsbygningene, alternativt leies andre steder.

Veterinærskolespørsmålet kom igjen på Stortingets dagsorden i 1839, men som tidligere var det kun midler til Boecks virksomhet som passerte nåløyet. Nå var Stortingets avslag også begrunnet med at slike bevilgninger måtte ses i sammenheng med det påtenkte «agerdyrkningsseminarium» som skulle opprettes i nærheten av Christiania. «Den høiere landbrugsskole paa Aas» åpnet sine dører for de første studentene i 1859 og fikk høgskolestatus, med navnet Norges landbrukshøgskole, i 1897.

Boeck ble i 1840 utnevnt til professor i fysiologi, komparativ anatomi og veterinærmedisin ved Universitetet i Christiania. Han hadde som nevnt en sentral rolle i den beskjedne virksomheten som var knyttet til smia, sykestallen og den anatomiske samlingen. Selv om veterinærskolesaken var politisk dø, forble Boeck en autoritet i veterinære spørsmål fram til sin død i 1877. Han hadde blant annet viktige oppgaver i bekjempelsen av saueskabben, som særlig herjet på Vestlandet store deler av 1800-tallet.

Hvorfor strandet veterinærskolesaken

Christian Peter Bianco Boeck var nok en skuffet mann da hans mange forsøk for å få på plass en veterinærskole ble forkastet av Stortinget. Et storting som til og med to ganger hadde henvendt seg til kongen for å understreke betydningen av at landet kunne utdanne sine egne veterinærer. Regjeringen var på hele 1820- og 1830-tallet positiv til å få bygget en veterinærskole, men Boecks forslag ble hver gang betydelig redusert før regjeringen la fram sine forslag for Stortinget. Det medisinske fakultet stilte seg alltid positiv til at det skulle opprettes et eget studium innen veterinærmedisinen.

I sin bok om «Træk av veterinærvæsenets historie i Norge» fra 1925 peker Halvor Horne (1866–1952) på at de økonomiske ressurser var svært begrenset på denne tiden. Boecks første forslag hadde en kostnadsramme på cirka 300 000 kroner og cirka 20 000 kroner til drift. Dette var et stort beløp sammenlignet med størrelsen på statsbudsjettene, som på 1830-tallet var på 10 til 12 millioner kroner. Dette var også en tid da bygging av slott, rikshospital og universitet krevde store ressurser. Myndighetenes viste dessuten liten interesse for landbrukssektoren. Husdyrholdet stod på et lavt utviklingstrinn, og veterinærenes arbeid hadde liten betydning for samfunnsøkonomien. Forebygging av smittsomme sykdommer eller alminnelig hygienisk arbeid var nærmest fraværende. Dyrlegenes noe «tarvelige sociale stilling» var heller ikke gunstig for veterinærskolesaken, slik Horne beskriver.

Jeg regner det som en Pligt at arbeide for en snarlig Oprettelse av en norsk Veterinærskole.

Ole Olsen Malm, 1889

Horne gir tydelig uttrykk for at Boecks skisser for bygging av en veterinærskole var lite realistiske. Ikke bare var planene for selve skolen for omfattende, men også tomta på Akershus festning var for dyr. Kanskje var Boecks storslagne planer en av de viktigste forklaringer på at Stortinget vendte tommelen ned. Horne oppsummerer sin oppfatning på denne måten: «Hvis nu Boeck hadde vist den resignation at fremkomme med et forslag som hadde ståt i nogenlunde rimelig forhold til den økonomiske situation og det virkelig tilstedeværende behov for dyrlæger og begynt småt og beskedent (her som andre steder), er det ikke umulig at saken hadde gåt i lås i 1830.»

Veterinærskolespørsmålet fram til århundreskiftet

Spørsmålet om opprettelsen av en veterinærskole ble også etter 1840 reist med jevne mellomrom. I 1844 uttalte en legekommisjon at det var ønskelig at det ble bevilget «de til en fuldstændig veterinærskoles oprettelse og aarlige vedligeholdelse nødvendige store summer». I 1851 foreslo regjeringen å opprette stipender til seks personer som skulle utdanne seg til dyrlege i utlandet, og igjen blir det understreket at mangelen på dyrleger best kunne avhjelpes ved å opprette en veterinærskole. Stortingets budsjettkomité var av samme oppfatning, men var også tydelig på at landet ennå ikke hadde ressurser til et slikt krafttak. Stipendordningen ble videreført både i 1854 og 1857, men senere avviklet på grunn laber interesse.

I 1859 kom det militære veterinærvesen igjen på banen. Forsvarsdepartementet hadde fått en utredning fra sjefene for artilleri- og kavaleribrigadene, samt generalkirurgen. De mente at det måtte etableres et opplegg for å utdanne veterinærer på norsk jord. Det medisinske fakultet var, som før, positive til forslaget. Fakultetet mente at en slik utdannelse kunne etableres ved universitetet. Indredepartementet, som nå var ansvarlig for veterinære saker, støttet forslaget. For å få klarhet i en rekke praktiske spørsmål foreslo departementet at en lege skulle gjøre seg kjent med veterinærskoler i andre land. Stortinget var nå, som før, negativ til veterinærskolespørsmålet. Å sende en lege til utlandet var i alle fall unødvendig all den tid professor Boeck var lærer i veterinærmedisin ved universitetet. Dessuten mente Stortingets budsjettkomité at det var høyst tvilsomt om det var grunnlag for å bygge en veterinærskole i landet. Dyretallet var lavt og veterinærene hadde usikre og dårlige vilkår: «Thi saalænge der ikke sættes større pris paa husdyrene, end tilfældet nu er i sin almindelighed, er det ikke at vente, at der kan være synderlig at tjene for dyrlægerne.» Etter komiteens oppfatning lot denne situasjonen seg ikke avhjelpe ved å bygge en veterinærskole.

Hvis nu Boeck hadde vist den resignation at fremkomme med et forslag som hadde ståt i forhold til den økonomiske situation, er det ikke umulig at veterinærskolesaken hadde gåt i lås i 1830.»

Halvor Horne, 1925

Siste halvdel av 1800-tallet var en vanskelig tid for veterinærene. De var få, og hadde dårlige økonomiske kår^{# Antall autoriserte veterinærer i 1850, 1860, 1870, 1880 og 1890 var henholdsvis 23, 59, 75, 78 og 118 (Horne 1925)}. I 1877 var det ingen norske veterinærstudenter verken i København eller i Stockholm, samtidig som ordningen med stipender ble avviklet på grunn av mangel på søkere. Men det var likevel en gryende forståelse for at landet trengte veterinær kompetanse. Ondartet lungesyke hos storfe var kommet til landet via importer fra Skottland og Nederland. Munn- og klovsyke var en permanent trussel, også fra våre naboland, og kvegpest og rabies var en konstant trussel fra kontinentet. Miltbrann og saueskabb gjorde betydelige innhogg i egen dyrebestand, og både storfetuberkulose og smittsom kalvekasting skulle snart kreve særlig oppmerksomhet. I 1866 ble landets første helhetlige husdyrlov vedtatt, og medisinalvesenet måtte til stadighet beskjeftige seg med veterinære spørsmål. Da Christian Peter Bianco Boeck døde i 1877, hadde landet mistet en autoritet innen veterinærmedisinen. Veterinærskolespørsmålet var kommet mer i bakgrunnen, men likevel ikke glemt. Temaet ble eksempelvis nevnt da departementet i 1877 ga økonomisk støtte til avlønning av amtsdyrlegene.

Professor i medisin ved universitetet, Ernst Ferdinand Lochmann (1820–1891), foreslo i 1881, fire år etter Boecks død, at det skulle opprettes et professorat i veterinærmedisin. Det medisinske fakultet mente at undervisningen burde knyttes til universitetet, og viste til «den i vor tid stadig voksende vekselvirkning mellem den almindelige patologi og veterinærmedicinen». Diskusjonen om å kombinere undervisningen i veterinærmedisin med landbrukssektoren pågikk fortsatt. Professor Lochmann var sterk motstander av en slik løsning. Medisinaldirektør Ludvig Wilhelm Dahl (1826–1890) så også behovet for en veterinærskole. Og det var Dahl som stod bak stipendet som kommunelegen i Nordre Odal, Ole Olsen Malm (1854–1917), fikk for å studere veterinærmedisin og veterinærskoler i utlandet. Malm utdannet seg til dyrlege i København i 1889, og hadde besøkt veterinærskoler både i Storbritannia, Belgia, Frankrike og Tyskland før han vendte hjem i 1890. Betingelsen for stipendet var at han skulle bistå ved opprettelsen av en veterinærskole, der han også skulle undervise.

Malm skulle fram til sin død i 1917 bli en drivende kraft i utviklingen av alle deler av Det sivile veterinærvesen. Fra sitt utenlandsopphold skriver han i 1889 til medisinaldirektør Dahl blant annet at «jeg regner det som en Pligt at arbeide for en snarlig Oprettelse av en norsk Veterinærskole». Men Malm var ikke bare opptatt av veterinærskolespørsmålet. Han ville også få på plass et offentlig veterinærvesen med et veterinær-patologisk laboratorium, en tidsaktuell lovgiving og et statelig feltapparat som bærebjelker. Og Ole Olsen Malm var aldri i tvil om at den framtidige veterinærskolen skulle stå på egne ben, og at den skulle bygges i Christiania.

En ny giv

På slutten av 1800-tallet fikk husdyrproduksjonen større betydning. Meieribruket var i rask utvikling og det foregikk også en lønnsom handel med dyr, særlig til Storbritannia, der Norge på grunn av mangelfull veterinær kompetanse kunne ha problemer med å oppfylle de britiske kravene. På grunn av faren for å få munn- og klovsyke til landet, ble det lagt restriksjoner på inntak av dyr fra Sverige, en upopulær avgjørelse i personalunionen. Under Ole Olsen Malms ledelse ble det sivile veterinærvesen etablert i 1890, og arbeidet med å bekjempe alvorlige sykdommer som for eksempel storfetuberkulose og miltbrann kom raskt i gang. Veterinærvesenet, omtalt av Malm som «vort Landbrugs Sundhedsvæsen», ble en synlig aktør i samfunnet der det veterinær-patologiske laboratorium, etablert i 1891, senere Veterinærinstituttet, var en viktig kunnskapsinstitusjon.

«Den parlamentariske landbrugs-kommission»^{# «Den parlamentariske landbrugskommmission» bestod av stortingsrepresentantene Wollert Konow (1847–1932), Hans Konerad Foosnæs (1846–1923) og Ole Teige (1858–1931), alle fra Venstre, og Eilert Gerhard Schanche (1859–1933) fra Moderate Venstre. I tillegg var direktøren ved Landbrukshøgskolen på Ås, Johan L. Hirsch (1843–1923) og styrer ved Mære landbruksskole, Johs. Okkenhaug (1857–1935), medlemmer.} ble i 1895 bedt av Stortinget om å vurdere et opplegg for undervisning i veterinærmedisin. Kommisjonen var på samme tid involvert i etableringen av Norges landbrukshøyskole på Ås, som startet opp i 1897. Kommisjonen, som uttrykte at «en egen veterinærskole er et saa nødvendigt led inden et lands økonomiske udvikling, at den ikke kan undværes…..», gikk løs på oppgaven. Veterinærdirektør Malm var knyttet til kommisjonen. Etter nærmere 60 år i tilnærmet glemsel var veterinærskolespørsmålet igjen kommet på den politiske dagsorden.

Den parlamentariske landbrukskommisjon la fram sitt forslag i desember 1899. Den mente at skolen, som nå omtales som «veterinærhøiskolen», skulle ligge i Christiania, men at fag som ikke var spesifikke for veterinærmedisinen kunne undervises ved Landbrukshøgskolen på Ås. Lærerkrefter fra Universitetet i Christiania burde også benyttes, ifølge kommisjonen. Både Hamar og Stavanger var blitt nevnt som mulige plasseringer, men dette ble sterkt frarådet av Malm. Christiania var det rette stedet for en veterinærhøgskole, både fordi tilgangen på pasienter var størst der og på grunn av nærheten til universitetet. Kommisjonen foreslo at studentene, i alle fall inntil videre, kunne følge undervisningen i fysiologi og farmakologi ved universitetet. Kostnadene ble beregnet til 940 000 kroner, og veterinærdirektøren mente det ikke var mulig å bygge en veterinærhøgskole til et lavere beløp. Regjeringen stilte seg imidlertid negativ til kommisjonens forslag. Det var økonomiske nedgangstider i landet. Departementet frasa seg også Oslo kommunes tilbud om en tomt på Frogner. «Veterinærtomten» ved Akershus festning, som Kirkedepartementet hadde kjøpt i 1826, ble av forrige Storting besluttet solgt.

Igjen ble veterinærskolespørsmålet lagt på is. Men saken begynte å røre på seg igjen allerede i 1908 da veterinærdirektør Malm ba om midler til å utvide det veterinær-patologiske laboratoriet, som befant seg i Grubbegata i det gamle Rikshospitalet. Det var behovet for å kunne ta i bruk den nye serumterapien hos husdyrene som var begrunnelsen for utvidelsen. Veterinærdirektøren fikk sine ønsker oppfylt. I 1914 stod det nye laboratoriet ferdig på Lindern, et område nord-øst for Adamstua i Oslo, nå under navnet «Veterinærinstituttet». Under denne prosessen mente representanten Bernt Holtsmark (1859–1941), fra Frisinnede Venstre, at en utvidelse av det veterinær-patologiske laboratoriet burde skje på et sted hvor det også kunne bygges en veterinærhøgskole. I budsjettforslaget for 1915–1916 foreslo Landbruksdepartementet at staten måtte sikre seg ytterligere areale på Lindern, der det var en døveskole. Stortinget støttet forslaget. Under planleggingen av det nye laboratoriet hadde Malm temmelig sikkert hatt en framtidig veterinærhøgskole i tankene. Malm ble selv i 1906 valgt inn på Stortinget, men gikk tilbake til stillingen som veterinærdirektør allerede etter ett år. At han hadde etterlatt seg sine synspunkter om veterinærhøgskolen i Stortingets korridorer er mer enn sannsynlig.

En tre-mannskomité, med professor Halvdan Holth^{# Halvdan Holth ble professor ved Veterinærinstituttet i 1914. Han var direktør ved samme institusjon fra 1917 til 1950.} (1880–1950) som formann og veterinærkaptein Johan T. Torgersen (1874–1923 -representant for Den norske veterinærforening) og arkitekt Bredo Greve (1871–1931) som medlemmer, fikk sommeren 1916 i oppdrag å reise til Stockholm og København for å studere forholdene ved veterinærskolene i våre naboland. Komiteen la fram sin foreløpige plan i juni 1917. Komiteen mente at veterinærhøgskolen skulle bygges som en selvstendig institusjon, uavhengig av Veterinærinstituttet og Landbrukshøgskolen. Studietiden skulle være fem år, med opptak av 10 til 12 studenter hvert år, og undervisningen i fysikk, kjemi, botanikk, zoologi, farmakologi og fysiologi skulle foregå ved universitet, ifølge komiteen.

En Høgskolekomité ble nå etablert, også denne med professor Halvdan Holth som formann^{# Øvrige medlemmer var: Godseier og stortingsrepresentant for Smaalenene fra 1900 til 1903, Kai Møller (1859–1940), veterinærkaptein og formann i Den norske veterinærforening, Johan T. Torgersen, (1874–1823), professor ved universitetet Sophus Torup (1860–1932), arkitekt Bredo Greve (1871–1931) og stortingsrepresentant og tidligere landbruksminister Bernt Holtsmark (1859–1941).} . Komiteen skulle komme med et forslag som rommet alle sider ved å etablere en veterinærhøgskole. Nå skjedde mye på kort tid. Statsminister og landbruksminister Gunnar Knudsen (1848–1928) orienterte en utålmodig landbrukskomité om at regjeringen allerede i 1918 hadde planer om å foreslå de første bevilgninger til den nye skolen.

Med bakgrunn i Høyskolekomiteens forslag, der blant annet forholdet til Veterinærinstituttet og universitetet, opptaksbetingelser, fagkrets, undervisning og eksamen, driftsbudsjett, bygningsbeskrivelse og utkast til lov om veterinærhøgskolen var beskrevet, la Gunnar Knudsens regjering 12. april 1918 fram proposisjonen «om oprettelse av en veterinærhøiskole» (St. prp. nr. 82 (1918). Tre måneder senere «bifalder» Stortinget Landbruksdepartementets forslag. Stortinget gir klarsignal til at regjeringen kan starte opp byggearbeidene, basert på de midler som står igjen fra salget av «veterinærtomten» ved Akershus festning. Tomta ble i 1916 solgt til skipsrederne Christoffer og Edvard Hannevig for 1 million kroner.

En trang fødsel

En byggekomite bestående av bygningssjef i Kristiania, Hans Jacob Sparre (1861–1932), som formann og med professor Halvdan Holth, veterinærkaptein Johan T. Torgersen og murmester F. G. Gundersen (1847–?) som medlemmer, ble opprettet i november 1919. Bredo Greve, som hadde vært medlem av Høgskolekomiteen, ble engasjert som arkitekt. Byggeperioden skulle bli preget av knappe ressurser og stor usikkerhet i beslutningsprosessen. Allerede i budsjettforslaget for 1921 sier departementet at «man har for øie muligheten av, at det offentlige av budsjettmæssige hensyn eller for å ha dette anlegg i reserve i tilfelde av stor arbeidsløshet eventuelt beslutter å innskrenke eller midlertidig helt avbryte byggearbeidet».

I perioden fram til 1926 ble det årlig bevilget fra 100 000 til 500 000 kroner til prosjektet. Det var klinikkene som hadde prioritet. Hovedbygget stod på vent. I årene som fulgte kom det ingen nye bevilgninger over statsbudsjettet. Men byggekomiteen hadde likevel midler til rådighet. Kostnadene var blitt lavere enn opprinnelig budsjettert. Det var prisnedgang, og en streik i 1924 førte til at byggearbeidene måtte stanse en periode. Dessuten, penger fra salget av «veterinærtomten» ved Akershus festning var fortsatt tilgjengelig. Dermed kunne byggearbeidene fortsette uten nye bevilgninger fra Stortinget. I statsbudsjettet for 1928 rapporterte departementet at klinikkene og hovedbygget på det nærmeste stod ferdig. Medisinske klinikk hadde prioritet, og det ble skaffet tilveie 150 000 kroner fra Pengelotteriet for å fullføre den siste delen av arbeidene ved klinikken. Den medisinske klinikken, med Lars Slagsvold^{# Lars Slagsvold var fra 1909 til 1917 amtsdyrlege i Trysil og Engerdal. Fra 1924 var han avdelingsleder ved Veterinærinstituttet. Han ble professor i indremedisin ved Veterinærhøgskolen i 1936. Lars Slagsvold var veterinærdirektør fra 1945 til 1957.} (1887–1959) som bestyrer, ble overlevert departementet i november 1929.

På budsjettet for 1930 hadde departementet fortsatt ingen midler til byggeprosjektet. Året etter, derimot, ble det bevilget et beskjedent beløp. Nå ble det også arbeidet med en ordning der overskuddet av totalisatorvirksomheten kunne brukes som finansieringskilde. Men dette var usikkert, og faren for at byggearbeidene skulle stoppe opp, var høyst reell. Veterinærdirektør Niels Thorshaug^{# Niels Thorshaug var amtsdyrlege i Løten fra 1903 til 1919 og statskonsulent i hesteavl fra 1919 til 1926. Han var veterinærdirektør fra 1926 til 1941.} (1875–1942) gir i budsjettproposisjonen for 1932 uttrykk for sin bekymring der han listet opp mange gode grunner til at byggearbeidene måtte fortsette. Blant annet skriver han at han har fått ganske sterke signaler fra veterinærskolen i København om at danskene forventer at Norge nå skal utdanne sine egne veterinærer. De trengte selv sine studieplasser. Til tross for fagfolkenes bekymringer, departementet bestemte nå at all byggevirksomhet skulle stanse. Landets finanser var så dårlige at verken statsmidler eller totalisatoroverskuddet kunne brukes. Byggekomiteen ble sagt opp, og i budsjettforslaget for 1933 sier departementet at «det kan fremdeles ikke se nogen utvei til for tiden å fortsette fullførelsen av denne høiskole....».

Til tross for negative beskjeder i 1933, kommer det helt motsatte beslutninger på neste års budsjett. Statsråd Five får overbevist Stortinget om å bevilge midler fra «Møllerfondet», og dermed kunne nye 550 000 kroner stilles til rådighet. Bruken av totalisatormidler og gjenstående beløp fra salget av «veterinærtomten» blir også klarert. I St. prp. nr. 30 (1933), som sikret de nødvendige midler for å gjenoppta byggearbeidene, ble argumentet om at den danske veterinærskolen ikke lengre kunne ta opp like mange norske studenter som før, nok brukt for alt det var verdt. En ny byggekomité ble etablert, og en komité, som skulle vurdere anbefalingene som Høgskolekomiteen fra 1917 hadde gitt, kom også i gang høsten 1933. Sistnevnte komité, også den ledet av professor Halvdan Holth^{# Øvrige medlemmer var: Professor Kristian Emil Schreiner (1874–1957), professor Per Tuff (1878–1966), Klinikkbestyrer Lars Slagsvold (1887–1959), stortingsmann Peter T. Gaustad (1978–1949) og distriktsdyrlege Ragnvald Bugge Næss (1885–1953).}, la fram sin rapport få måneder senere. Undervisningen i fysiologi måtte foregå ved veterinærhøgskolen, studietiden burde forlenges til 5,5 år, karaktersystemer og eksamensordning burde endres og den foreslåtte høyskoleloven burde først utformes etter at veterinærskolen hadde vært virksom i noen tid, ifølge komiteen.

Kildene jeg har hatt tilgang til sier lite om hvorfor situasjonen fra 1933 til 1934 endret seg så radikalt. Men at uformelle kontakter og personlige relasjoner mellom veterinærdirektøren og hans medsammensvorne (i første rekke Halvdan Holth og Lars Slagsvold) og politikerne var viktig, kan tas for gitt. Veterinærdirektør Niels Thorshaug hadde vært både ordfører i sin hjembygd og vararepresentant til Stortinget for Høyre for Hedmark. Han kjente politikkens spilleregler. At Håkon Five (1880–1944) (Venstre) kom inn som landbruksminister i Johan Ludwig Mowinckels (1870–1943) tredje regjering i 1933 må ha vært et lykketreff. Han var gårdbruker, agronom og økonom og hadde vært lærer ved Sem Landbruksskole. At Five var gift med datter til stortingsmannen Bernt Holtsmark^{# Bernt Holtsmark representerte Frisinnede Venstre på Stortinget i periodene 1903–1909 og 1916–1921. Han var landbruksminister fra 1910 til 1912. Sammen med sin bror grunnla han landbruksskolen på Sem i Asker.}, han som foreslo å sikre tomt til en veterinærhøgskole på Lindern da det nye veterinærinstituttet skulle bygges (se foran), var nok heller ingen ulempe for høgskolesaken. Five var også statsråden som, til tross for krisetider, skaffet midler i kampen mot de alvorlige dyresykdommene. I et foredrag Halvdan Holth holdt i Sverige i 1939 om bekjempelsen av smittsom kalvekasting omtalte han landbruksminister Håkon Five som en politiker som «alltid hadde vist stor forståelse for veterinære spørsmål». Det er nok derfor mer enn formaliteter som forklarer at Håkon Five og Niels Thorshaug kom på sokkel foran veterinærhøgskolens hovedbygning. Og begge ble med på flyttingen til Ås. Like naturlig var det at professor Halvdan Holth, som hadde stått sentralt i å utforme veterinærhøgskolen administrative rammer og undervisningsplaner, ble veterinærhøgskolens første rektor.

Den offisielle åpningen av Norges veterinærhøgskole forgikk 27. august 1936 i nærvær av Kong Haakon og en rekke selebre gjester fra inn- og utland. En lang og ofte smertefull prosess var kommet til veis ende. Og som professor emeritus Reidar Almås skriver i sin omtale av boka «Dyrehelsa i Norge – Veterinærvesenets historie», dette var slutten på avkoloniseringa av kunnskaps-Norge.