Hva vil framtiden bringe?
President, Den norske veterinærforening
Dette er siste leder før Representantskapsmøtet 24. november. Sentralstyret har, tradisjonen tro, jobbet med foreningens handlingsplan for de kommende to årene. I denne finner man foreningens overordnede målbilde, satsingsområder og noe om hvilken arbeidsmetodikk vi tenker å følge for å nå disse målene sammen.
Vi tenker å oppnå synlighet gjennom en effektiv og målrettet kommunikasjon der vi prøver å bake beredskap, bærekraft og en-helse inn i alle budskap. For å få til dette er vi avhengige av å bruke alle foreningens ulike organisasjonsledd i kommunikasjonsarbeidet. For å få fram bredden i det veterinære samfunnsoppdraget mener jeg det er viktig at vi bruker hele organisasjonen på en enda bedre måte enn i dag. Dette er lagarbeid mer enn et «one man show».
Vi har valgt oss fem satsingsområder. Først av disse er medlemmenes lønns-, inntekts- og arbeidsvilkår. Det er min mening at det er helt nødvendig at en fagforening har full oppmerksomhet på dette og at tilstrekkelige ressurser alltid kanaliseres hit. Slik satsing er også i tråd med driverundersøkelsen som ble gjennomført i 2020 så her er jeg sikker på at vi har støtte i store medlemsgrupper.
Veterinærstudentenes vilkår, den veterinære identiteten og rekruttering til yrket er satsingsområde nummer to. Det er avgjørende at en relativt liten yrkesgruppe som veterinærer klarer å bygge og opprettholde en felles identitet. Felles identitet gir samhold, fellesskapsfølelse, styrke og kraft. Den gjør at vi fremsnakker hverandre, at vi verdsetter vårt fellesskap som noe mer enn oss selv og at vi tar hverandre i forsvar ved motgang. Det er lett å undervurdere betydningen av fellesskap, men all erfaring viser at «den står svakest som står alene», helt uavhengig av hva Ibsen måtte mene.
Vi må få sikret tilstrekkelig veterinærdekning både på dagtid og kveld/natt og helg. Her blir det spennende å se resultatet av den departementsnedsatte arbeidsgruppen, og det kommer til å bli hardt, men givende, arbeid å følge opp resultatene av denne. Hvis vi skal lykkes mener jeg imidlertid det er helt nødvendig at argumentasjonen vår har et vidsyn som klarer å se ut over oss selv og enkeltkunders behov. Vi må få de store veterinære samfunnsoppdragene enda bedre frem enn i dag og vise at veterinærene, i tillegg til å gi nødvendig helsehjelp til dyr, også er avgjørende for beredskap og for forbyggende helsearbeid både hos dyr og folk. Vi må vi få fram at veterinærforetakene er en del av den grunnleggende infrastrukturen i kommunene og at store deler av næringsgrunnlaget i mange kommuner er helt avhengig av en fungerende veterinærtjeneste. Vi må også vise at veterinærforetakene i seg selv representerer et ikke ubetydelig antall arbeidsplasser, ofte distriktsarbeidsplasser, ikke bare for veterinærer, men også for andre yrkesgrupper. Slik argumentasjon er viktig for politikere, og vi må hjelpe dem til å forstå disse sammenhengene.
Hvis Veterinærforeningen skal ha gjennomslagskraft, er det avgjørende med høy organisasjonsgrad. Alle veterinærer bør være medlem i Veterinærforeningen, også de som kanskje er uenige med oss i enkeltsaker. Derfor er arbeid med å rekruttere og beholde flest mulig medlemmer konkret tatt med i handlingsplanen. Her er det flere helt konkrete forslag som spenner fra systematisering og oppfølging ved eventuelle utmeldinger til etablering av en CV-database, økt synliggjøring av kommersielle medlemsfordeler og vervekampanjer.
Til sist skal vi aldri glemme at veterinærene er dyrenes advokater.
Vi taler for de som ikke har en stemme. Det ligger i ryggmargen og det skal vi aldri glemme.