Mye på farten

Trond er oppvokst i Fauske. Veterinærutdannelsen tok han i Berlin. De siste 32 årene har han jobbet med Ørnes som utgangspunkt, og hatt den nordlige delen av Helgeland som sitt strøk. Arbeidsdagen er mildt sagt variert.

– Det er ofte litt jobbing på klinikken fra morgenen av, og så kjører jeg ut. Da jeg startet, var arbeidsdagen oftere fylt med produksjonsdyr enn hva den er i dag. Det er en dreining mot mer selskaps- og familiedyr, forteller han.

Som ellers i landet blir det stadig færre bønder. Men brukene på Helgeland blir også større, så dyreantallet er totalt sett ikke veldig mye lavere.

– En del av utfordringen i distriktet har blitt at vi kjører like mye, men vi har langt færre stopp enn tidligere. Vi bruker mye tid på å komme oss ut til produsentene, og transporten med bil, båt og ferje lønner seg dårlig rent økonomisk. Heldigvis finnes det en ordning som subsidierer denne kjøringa, den offentlige skyssrefusjonsordningen. Den er avgjørende for at vi kan holde på som vi gjør, forklarer han.

Skyssrefusjonsordningen er finansiert over landbruksbudsjettet og taksten fremforhandles av bondeorganisasjonene i jordbruksoppgjøret. Veterinærforeningen er ikke part i disse forhandlingene. Ordningen er ment for å jevne ut skysskostnadene til bøndene slik at egenandelen de betaler kan holdes lavere.

– Det er veterinærene som har foretatt reisen, som søker på vegne av foretaket de var på reise for. I dag er det enklere, for nå løser vi det digitalt, men jeg har brukt mye tid på skjemaer, og fått en del kjeft fordi noen tror pengene tilfaller meg, sier han lurt.

Samarbeid

Og det er nettopp slike ordninger som denne, PVF skal bidra til å ivareta.

– Vi skal representere produksjonsdyrveterinærene og deres interesser faglig og politisk, sier han.

Og gjennom sommeren som har gått har blant annet veterinærer, bønder, Veterinærforeningens folk og organiserte i landbrukets faglag ropt ut som særlig en sak: krisen i vaktordningen i Distrikts-Norge.

– Den krisa er høyst reell, og det er en sammensatt problemstilling, forklarer Trond.

– For det første tror jeg ikke de veterinærene som utdannes nå er interesserte i det samme kjøret som vi som begynner å bli godt voksne nå har holdt på med. Det har jeg stor respekt for, og det gjelder nok kanskje på flere områder i samfunnet generelt. I dag er også de fleste mer opptatt av å jobbe i team og føler en større trygghet når de kan være en del av et faglig miljø. De har erfaring med det i fra utdanningsinstitusjonene, i større grad enn det vi hadde, smiler han.

Ond sirkel

Men arbeidssituasjonen i seg selv forklarer selvfølgelig ikke alt.

– Det skal være mulig for en veterinær å tjene en normal årsinntekt mellom klokka åtte og fire på hverdager. Det er ikke mulig alle steder i dag. Vaktordningen skal ikke med i dette regnestykket. Og for å si det sånn, hvis det ikke er inntektsgrunnlag mellom åtte og fire på dagtid, så er det heller ikke mulig å tjene spesielt godt på å ha vakt. Vakta får du 1750 kroner for å ha, fra klokka fire om ettermiddagen til klokka åtte dagen etter. Uten oppdrag blir det ikke særlig til timelønn, sier han betenkt.

Trond beskriver et scenario fra en vestlandskommune tidligere i år.

– I en veletablert vaktordning med tre veterinærer blir næringsgrunnlaget for lite. Så slutter den ene. Belastningen blir for høy for de to som er igjen, og nestemann slutter. Den siste sitter igjen, og bestemmer seg for å kjøre gjennom lamminga for å kunne være der for sine kunder. Det ender i sykemelding, sier han.

– Utfordringen er gjerne like stor nært de større byene ettersom tettheten av dyreklinikker er større her. Smådyreierne kjører da gjerne til klinikken i byen med sine dyr. Med bare produksjonsdyrene igjen, og når de blir færre, blir det vanskelig å opprettholde vaktordningen. En av flere onde sirkler, med andre ord, sukker han.

Vaktbikkjer

Som mange av dere vet, er det kommunene som har ansvar for at den veterinære vaktordninga er oppe og går. Men det er slett ikke alle kommuner som er sitt ansvar bevisst. Det er ikke en gang alle kommuner som vet at de har ansvaret.

– Her må vi ofte inn med en porsjon voksenopplæring til kommunene. Innimellom kan det nok hende vi veterinærer gjør oss selv noen små bjørnetjenester. Her i kommunene er det for eksempel jeg som gjennom mange år har administrert vakta. Jeg har satt opp vaktlister, sendt til kommunen, de kvitterer og utbetaler slik de skal. Men jeg er opptatt av å påpeke at det er de som har ansvaret, og det må vi fortelle alle kommunene slik at de får opp øynene, påpeker han.

I tillegg til skyssgodtgjørelsen er det tre økonomiske aspekter Trond og PVF er opptatt av.

– Det vi får betalt for å ha vakt, er rett og slett for lite. Vaktgodgjørelsen må justeres opp. Det er også et administrasjonshonorar som deles mellom den som administrerer vakta, i vårt tilfelle meg, og kommunen Det tredje elementet er et stimuleringstilskudd som må omsøkes hvert år. Størrelsen på stimuleringstilskuddet varierer fra år til år og fra vaktområde til vaktområde. Noen områder får overhodet ikke noe tilskudd, mens andre næringssvake områder har fått opp til en million. Enkelte kommuner har trodd at dette har vært nok for å holde liv i vaktordningen. Men du lønner ikke tre veterinærer 356 dager i året med en million kroner, sier han.

Tredelt

Tredelt vakt er et minimum. Det er Trond fast bestemt på.

– To kan gå i nødsfall, en er drepen, sier han, som selv er del av en praksis hvor fire veterinærer deler på vaktordningen.

– Jeg har fantastiske kollegaer. Vi har til og med bakvakt for hverandre når vi er på vakt. I det tungkjørte distriktet vi opererer i, er det gull å kunne ringe og spørre bakvakta om vedkommende kan kjøre til nordenden hvis en selv er i sørenden av området. Svært ofte får man ja, og da stiller man lett opp når man selv er bakvakt, sier han. Noen steder løser man det med at veterinærer som jobber fast på for eksempel en smådyrklinikk til daglig, deltar i vakta.

– Det kan være folk som savner litt produksjonsdyrpraksis som bidrar, og ingenting er bedre enn det. Jeg er opptatt av at vi må være mange nok i samme lokalmiljø slik at det alltid er noen å spørre. Og så kommer vi ikke unna å presisere igjen at det økonomiske må på plass, sier han.

Kollegialt

Veterinærforeningen har også opprettet en fadderordning. Hver nyutdannet veterinær får en fadder de kan kontakte når som helst.

– Mange havner heldigvis sammen med så mange gode kollegaer at de aldri trenger å ringe fadderen. Det er det beste, smiler han.

For de fleste veterinærer, som bønder, er veldig glade i jobben sin. Problemstillingene er og ganske like. Lange dager og ei inntjening som ikke alltid samsvarer med tidsbruken. Men også varierte dager med biologiske og kliniske utfordringer som står i kø.

– Jeg trives godt når jeg kommer ut til bøndene. De er som kollegaer. Og ettersom jeg har kjørt her i en mannsalder, kjenner jeg mange veldig godt. Vi samarbeider godt, og på samme måte som bøndene er vi helt avhengige av å gjøre alt til rett tid. Får vi inn melding om ei ku med melkefeber eller børframfall, så slipper vi det vi har i henda, sier han.

Gjør noe

På en vanlig arbeidsdag kjører Trond 20-30 mil. Det meste han har kjørt på et døgn er 85 mil. Båtskyss, ferjer og ventetid på kaia gjør dagene enda lenger. Han tror kanskje færre og færre nyutdannede er tilstrekkelig forberedt på det som venter dem i mange praksisområder.

– Det er store kull som utdannes i dag. Kanskje får de litt lite praksis i studietiden. Og kanskje er de litt mer engstelige for å bomme. For 30 år siden var det ingen som trengte å bekymre seg for å bli hengt ut på sosiale medier hvis man tok feil avgjørelse. I akutte situasjoner er det uansett vi som veterinærer som har de beste forutsetningene for å løse medisinske problemstillinger, påpeker han.

At problemstillingen tas på alvor av de tillitsvalgte, skal praktikerne i alle fall ikke lure på.

– Vi har en årlig samling hvor vi diskuterer relevante problemstillinger. I år avholdes denne samtidig som representantskapsmøtet i november. Samlingen skal brukes til å diskutere hvordan veterinærkrisa skal løses og derigjennom garantere for vaktordningen i framtida, sier han.