Alt er vann?…

Kronikøren går høyt ut på banen og starter med å beskrive sivilisasjonens vugge i Egypt, den greske filosof Thales og betydningen av verdens store elver for utviklingen av moderne sivilisasjoner. Herfra er veien kort til å slå fast at: «laksen med sin uslåelige evne til å omdanne fôr til høykvalitets protein, bærer håp om å bli verdens mest bærekraftige matproduksjon». ….. norsk oppdrettsnærings største problem er ikke vannmangel eller skattepolitikk, men kontroll over vannet.

Dette er store ord, og en drøfting av realitetene kan være på sin plass.

Vi kan være enig med Gillund i at laksen har stor evne til å omdanne fôr til kvalitetsprotein, og at en vekst i næringen bør kombineres med redusert dødelighet heller enn raskere vekst hos individet.

Laksen beskrives som «en seks kilos kraftpakke»; en beskrivelse som passer godt på den ville laksen, men vi tror at villaksen ville få problemer med den håndtering og behandling som dagens oppdrettslaks utsettes for.

Å bli verdens mest bærekraftige matproduksjon er ambisiøst, ikke minst siden dagens lakseoppdrett totalt sett trolig har en lang vei å gå frem til dette målet. Å bruke vegetabiler produsert på den andre siden av jordkloden for å gi dette til et rovdyr som bare fordøyer 70 prosent av fôret er et krevende fysiologisk og miljømessig utgangspunkt. Det er positivt at bruken av antibiotika er under kontroll, men det er ikke problemfritt at fiskeskit sammen med kjemikalier og medikamenter slippes ut i sjøen uten rensing, og at dødeligheten, og dermed også matsvinnet, er for høy.

Et årlig forbruk av flere titalls millioner rensefisk, der de aller fleste dør eller forsvinner i løpet av produksjonen, bidrar heller ikke til utvikling i retning av bærekraftmålet. Norsk oppdrett av laks kan etter vårt syn derfor vanskelig redde en «verden i klima- og matkrise», men er snarere en i perioder lønnsom produksjon for de som har råd til å betale.

Vi tror likevel det er mulig å drive bærekraftig fiskeoppdrett:

De av oss som har noe av vår åndelige ballast fra søndagsskolen husker en hendelse ved Genesaretsjøen der Jesus mettet 5000 i ørkenen med to fisker og fem brød (2). Fiskene som ble servert var trolig niltilapia (Tilapia niloticus); her snakker vi om bærekraft på mirakelnivå! De gamle egyptere drev oppdrett av tilapia i dammer langs Nilen allerede 500 år før Kristi fødsel ifølge «historiens far» Herodot (cirka 484–425 f.Kr.).

For de fleste av oss er Egypt kjent for sine pyramider, biblioteket i Alexandria, Farao og Kleopatra, men ikke som fiskeoppdrettsnasjon. Faktum er imidlertid at Egypt produserer mer enn 2,2 millioner tonn oppdrettsfisk, hvorav 1,7 millioner tonn tilapia. Egypt er nå Afrikas største oppdrettsnasjon, nummer seks i verden og dessuten verdens tredje største tilapiaprodusent (3). Til sammenlikning er norsk lakseoppdrett «bare» 1,5 millioner tonn.

Fiskeoppdrett i Egypt har flere utfordringer, men vi ser ikke bort fra at kortreist tilapiaproduksjon basert på lokalt vegetabilsk fôr i Afrika og andre steder kan være mer bærekraftig enn norsk lakseoppdrett.

Vi tror en smule ydmykhet omkring geografi, historie og fakta kan være på sin plass.

I et sammensurium av sivilisasjoners fødsel, store filosofer og vannets fortreffelighet, kokes det hele ned til at det er manglende kontroll med vannet som er den største trusselen mot norsk oppdrettsnæring og bærekraftig matproduksjon – i en verden i klima- og matkrise.

Ja, vann er viktig, men jammen er det mye spikersuppe også!