Flått – utbredelse

Det er registrert rundt 900 flåttarter på verdensbasis. Her i landet er det påvist 10-12 arter, hvorav skogflåtten Ixodes ricinus er viktigst når det gjelder smitteoverføring til folk og fe (Tabell 1). Imidlertid kommer trekkfugl med millioner av flått til Norge hvert år, inklusive «nye» flått-arter og «nye» smittestoff. Hvor mange av disse importerte flåttene som får fotfeste her i landet er ukjent. Trenden i Nord-Europa er at utbredelsen og tettheten av I. ricinus øker, samt at de etablerer seg høyere til fjells. Dette skyldes i hovedsak klimaendringer og økt tilgang på vertsdyr. En undersøkelse fra Sverige tyder på at vegetasjonsperioden må være lengre enn 160 dager for at flåtten I. ricinus skal kunne etablere seg.

Her i landet observeres det flått (når jeg snakker om flått, mener jeg skogflåtten) i sentrale deler av Østlandet, i fjellområder og helt nord til Finnmark. Dette er sporadiske observasjoner. Selv i fjellbygda Oppdal påvises det nærmest årlig flått på kjæledyr. Det er i hovedsak voksne hunnflått som blir påvist utenom kjente flåttområder. De kan ha kommet dit som larver eller nymfer, transportert av dyr eller fugler, og så overlevd til voksent stadium. Om de da kan gjennomføre neste del av livssyklusen er et åpent spørsmål. Som en kuriositet kan det nevnes at i Oppdal kommune ved inngangen til Dovrefjell er det satt opp et skilt som advarer mot tre farer, nemlig moskus, hoggorm og flått.

Det er heller ikke noe nytt at det observeres flått andre plasser enn langs kysten av Sør-Norge. Blant annet ble det observert flått på hund i Vesterålen på 80-tallet og for ikke å snakke om Brønnøysund, hvor det har vært påvist flått i snart hundre år. For at vi skal bruke begrepet stedbunden flått kreves det i utgangspunktet at alle tre flåttstadiene (larve, nymfe og voksent stadium) skal kunne påvises minst to år på rad, noe som kan være et svært tidkrevende arbeid. Påvisning av flåttlarver kan spesielt ta tid, da disse forekommer i små 1-2 m store flekker ute i terrenget. Hunnflåtten legger nemlig mellom 1000-2000 egg og larvene som klekkes kryper ikke langt, og danner såkalte «larvebol». De øvrige flåttstadiene (nymfe, voksen) er mer jevnt fordelt i terrenget, der hvor det finnes vertsdyr. Prosjektet «Flått i nord» som ble avsluttet for et par år siden, konkluderte med at nordgrensa for stedbunden flått her i landet er på nordenden av øya Dønna i Nordland fylke. Det var en god del feltarbeid som ble gjennomført i den forbindelse.

Til sammenligning er det i Sverige påvist flere andre flåttarter enn hos oss, slik som Ixodes persulcatus og Haemophysalis punctata. Førstnevnte kommer østfra og kan være bærer av hissige varianter av TBE-virus som igjen kan forårsake alvorlig sykdom på menneske. Stedegne populasjoner av I. persulcatus er nylig påvist både i Finland og i Nord-Sverige. Denne flåttarten er kanskje allerede til stede her i landet, ettersom vi ikke systematisk har lett etter den. Haemophysalis punctata er for øvrig bærer av protozooen Babesia motasi som forårsaker babesiose på sau.

Det vi vet om utbredelsen av flåttarter baserer seg i hovedsak på arbeidet til Reidar Mehl (Mehl, 1983). Denne undersøkelsen er over 40 år gammel, og det er derfor på tide å foreta en ny kartlegging. Dette vil imidlertid kreve et omfattende feltarbeid.

Flått – bekjempelse

Når det gjelder skogflåtten, er det viktig å redusere luftfuktigheten nær bakken i de områdene det angår, da den må ha mer enn 80 %luftfuktighet for å overleve i lengre tid. Fjerning av busker, trær og lauv, samt holde gresset kortklipt nedsetter fuktigheten på bakken og er nyttige tiltak. Brenning i avgrensende områder, for eksempel på øyer, har vært forsøkt, men flåtten kommer tilbake etter få år dersom vertsdyr er til stede. Skogflåtten kan være aktiv og vertsøkende allerede ved 3-5 ˚C, tåler korte perioder med frost, men for å kunne utvikle seg krever den mer enn 10 ˚C. Når det gjelder jaktflåtten Hyalomma marginatum er den ikke avhengig av høy luftfuktighet, men krever normalt høy temperatur (> 15 ˚C) for å kunne utvikles.

En annen viktig komponent for å redusere flåttbestanden er å holde større vertsdyr borte fra det aktuelle området. Særlig gjelder det hjortevilt, men også produksjonsdyr. Flått er ellers utsatt for naturlig predasjon av blant annet edderkopper, midd, biller, veps og maur. Sopp, bakterier og nematoder kan også ta knekken på flått. Betydningen av disse i ulike områder er ikke kartlagt. Det er observert at enkelte fuglearter for eksempel stær, kan ha flått på menyen.

Flåttdrepende midler blir brukt i stort omfang på produksjonsdyr og kjæledyr, uten at de miljømessige konsekvensene av dette er nærmere undersøkt. For menneske finnes det flåttmidler som kan brukes enten direkte på kroppen eller impregnert på klær, særlig sistnevnte er i bruk av militært personell som befinner seg i utsatte områder. I sommer kom jeg over en brikke som sender ut ultralyd (40 KHz), og som ifølge produsenten skal kunne holde flått på to meters avstand. Det er laget brikker for ulike aldersgrupper, også for nyfødte som kun er en dag gamle, samt egen brikke for kjæledyr. Hvor effektiv den er til å holde flått borte, er imidlertid ikke tilstrekkelig undersøkt.

Det har i flere år vært jobbet med å lage en vaksine mot flått og flåttbårne smittestoff. Foreløpig finnes det ingen vaksine mot I. ricinus. Når det gjelder vaksine til humant bruk mot ulike flåttbårne agens, er kun en vaksine mot TBE-virus tilgjengelig. Imidlertid er en Borrelia-vaksine, som forhåpentlig vil vise seg å være effektiv, under utprøving på menneske blant annet i Sverige. Å lage en vaksine mot Anaplasma phagocytophilum på sau har vist seg å være svært utfordrende, og en har ennå ikke kommet i mål.

Flått - smittestoff

Flått bærer med seg flere mikrober. De aller fleste undersøkelser i den sammenheng er gjort på I. ricinus, hvor det påvises stadig«nye» mikro-organismer, også i Norge (Tabell 2). Flere av disse kan forårsake sykdom på pattedyr, inkludert menneske.

De vanligste flåttbårne sykdommene på menneske her i landet er borreliose og TBE («tick-borne encephalitis»). Anslagsvis 7000 mennesker fårårlig påvist det første stadiet av borreliose, nemlig hudutslettet Erythema migrans, mens det i fjor ble innmeldt 569 tilfeller av de neste og mer alvorlige, rapportpliktige stadiene av sykdommen. Når det gjelder TBE, ble det i 2021 rapportert om 71 tilfeller. Nylig er TBE-virus påvist hos flått flere plasser langs kysten opp til Brønnøysund, mens sykdommen TBE på menneske i hovedsak er rapportert fra Sør-Norge (Vestfold og Telemark fylke og Agder fylke). Årsaken til denne forskjellen er ikke klarlagt og kan blant annet skyldes manglende oppmerksomhet/overvåkenhet eller milde/subkliniske subtyper av viruset.

Når det gjelder husdyr, er de vanligste flåttbårne sykdommene sjodogg (forårsaket av Anaplasma phagocytophilum) på sau og babesiose (forårsaket av Babesia divergens) på storfe. Dette er sykdommer som har vært til stede i over 100 år, og som fortsatt kan forårsake store tap i enkelte områder. Flåttbårne sykdommer på hest og kjæledyr forekommer, men tilsynelatende ikke i stort omfang.

Mikrobene som blir funnet i flåtten blir kategorisert som enten symbionter eller patogener. Imidlertid kan det iblant være vanskelig å skille disse kategoriene fra hverandre og samvirket mellom disse mikrobene er komplekst. Normalt finnes flere agens i en og samme flått. I tillegg er det genetiske varianter av ulike smittestoff som gjør det utfordrende å kartlegge deres betydning.

I Hordaland ble det nylig påvist flere bakterier i flått innsamlet fra sauebeite, slik som Rickettsia helvetica, Borrelia burgdorferi sensu lato, Borrelia myiamotoi, Neoehrlichia mikurensis, Spiroplasma ixodetisog A. phagocytophilum, hvorav kun sistnevnte bakterie ble påvist i blodet på sau ved et påfølgende smitteforsøk (Stuen, upublisert materiale). Alle disse smittestoffene kan forårsake sykdom på menneske.

Når det gjelder påvisning av smittestoff med molekylærbiologiske metoder er heller ikke tolkningen rett fram. PCR-metoder påviser kun DNA/RNA – og ikke levende organismer. I tillegg kan det være usikkerhet knyttet til serologisk diagnostikk. Et serologisk positivt titer sier i utgangspunktet kun at vedkommende dyr/menneske har blitt eksponert for et bestemt smittestoff - dersom testen er spesifikk nok.

Bruk av begrepet «naturlig reservoar» for de ulike mikrobene er heller ikke rett fram. Påvisning av et agens betyr ikke automatisk at det aktuelle dyret er et reservoar for smitten, kun at det er en vert. For å bruke betegnelsen reservoar kreves det at smittestoffet oppformeres og overlever i vedkommende art lenge nok til at overføring til en annen flått er mulig. Det behøves fortsatt mye kartlegging for å påvise naturlige reservoarer for de ulike mikrobene.

Flått som kommer til Norge med for eksempel trekkfugl, vil kunne bære med seg ulike smittestoff. Det har i media vært søkelys på jaktflåtten H. marginatum. Denne flåttarten beveger seg nordover, og nordgrense ligger mellom 47-50 ˚N. Den er en viktig vektor for virusinfeksjonen CCHF («Crimean-Congo hemorrhagic fever»). Dette viruset kan forårsake alvorlig sykdom på menneske, mens det som oftest kun gir mild/subklinisk infeksjon hos andre pattedyr, som for eksempel hest, sau og storfe. CCHF-viruset er utbredt sør i Europa, og ser også ut til å «krype» nordover om enn litt saktere enn H. marginatum.

H. marginatum kan også være bærer av andre sykdomsfremkallende agens, blant annet Rickettsia aeschlimannii, som er påvist hyppig hos denne flåttarten i Nord-Europa. Når det gjelder andre flått og smittestoff som «banker på landets dør» er de mest aktuelle Dermacentor reticulatus (bærer av Babesia canis,  Rickettsia spp. og TBE-virus), Hyalomma rufipes (også bærer av CCHF) og som nevnt I. persulcatus (bærer av «Siberian»og «Far Eastern»TBE-virus).

Framtidsutsikter

Framtidens klimaendringer med varmere og fuktigere klima er gunstig for flere flåttarter. Det er estimert at I. ricinus vil kunne etablere seg så å si over hele landet om 50-60 år, hvis det fortsatt er tilstrekkelig med vertsdyr. Trekkfugl vil høyst sannsynlig fortsatt komme med millioner av flått hvert år, og en større andel av disse vil da kunne få fotfeste. Varme somre vil føre til at H. marginatum og D. reticulatus samt andre flåttarter etablerer seg i norsk fauna, samt at «nye» agens vil bli påvist. I tillegg vil I. persulcatus høyst sannsynlig være stedegen i nordområdene, og eventuelt bringe med seg smittestoff. Det er derfor viktig å kartlegge forekomst av både nye flåttarter og smittestoff så tidlig som mulig gjennom aktiv overvåkning. Her ligger det store muligheter for fremtidig forskningsaktivitet.