Bakgrunn

Trigeminusmediert hoderisting (Trigeminal Mediated Headshaking Syndrome, TMHS) er en utelukkelsesdiagnose ettersom hester kan vise like kliniske tegn av mange årsaker. Det kan også være en glidende overgang mellom hva som er normal oppførsel og lavgradig hoderisting. En utredning av alvorlig hoderisting bør inkludere en enkel nevrologisk undersøkelse med fokus på kranialnerver, undersøkelse av munnhule, ører og øyne, endoskopi av luftveier inklusive luftsekker og billeddiagnostikk med røntgen og eventuelt CT av hodet. Finner man ingen fysiske årsaker til de kliniske tegnene er det stor sannsynlighet for at de skyldes en nevrogen smerte i hodet. Man vet fortsatt lite om mulige årsaker, men en studie bekreftet en sensibilisering av trigeminus-nerven ved normale stimuli hos hoderistere (1).

Det kan være ulike årsaker til trigeminusmediert hoderisting og derfor er det også sannsynlig at hester responderer ulikt på behandling. Det vil også være en liten prosent (estimert til 5 % i en eierbasert studie) som spontant kan bli friske (2). Både daglige variasjoner og sesongvariasjoner er vanlig og kompliserer sikre observasjoner på behandlingsrespons. Det fins mange upubliserte og udokumenterte behandlingsforslag for hoderistere og i den grad det fins dokumentasjon er den ofte vanskelig å vurdere på grunn av ulik grad av diagnostisk opparbeidelse, gradering av alvorlighetsgrad og mangel på nøytral vurdering av respons.

Som førstelinjebehandling anbefales nesenett som er billig, ikke-invasivt og uten bivirkninger. Det har vist seg å ha god effekt på cirka 25 % av hoderistere (3). Blant de behandlingene som har vist dokumentert effekt er preparater som brukes til mennesker med trigeminusmediert smerte, karbamazepin alene eller i kombinasjon med cyproheptadin (3). Hester (som mennesker) kan respondere ulikt på behandlingen og det er oftest ikke aktuelt å ha hesten på livslang behandling. Derimot kan det være aktuelt å prøvebehandle som hjelp til å underbygge diagnosen. Ulike kirurgiske metoder har også vært prøvd ut, men på grunn av til dels svært alvorlige komplikasjoner i noen tilfeller er det ikke lenger anbefalt. Det er noe evidens for at tilskudd av magnesium og bor kan ha en positiv effekt, men symptomene ble ikke helt borte (4). I 2019 ble detpublisert en studie på et lite antall hester som tilsynelatende responderte på elektroakupunktur (5). Det har hittil ikke kommet noen videre resultater med flere hester eller langtidsoppfølging på denne behandlingen. Den mest lovende behandlingen som er tilgjengelig i dag er perkutan elektrisk nervestimulering (PENS), en metode som har vært i bruk siden 2013 og som nå tilbys på NMBU Veterinærhøgskolen Dyresykehuset – hest (6).

Perkutan elektrisk nervestimulering

Perkutan elektrisk nervestimulering (PENS) er en lite invasiv nervestimulering som har vist god effekt i behandling av nevrogen smerte hos mennesker. Antagelig skyldes effekten at nerven får tilbake normal funksjon, men mekanismen bak er ennå ikke klarlagt. Prosedyren for PENS på hester ble utviklet på Bristol University sammen med en human nevrokirurg. Prosjektet ble startet i 2013 og frem til 2017 ble det behandlet 168 hester. De har lært bort metoden til mange andre hestehospitaler i verden, deriblant til oss på NMBU (Figur 1). Prosedyren for PENS på hest er registrert som EquiPENS^TM.

I studien fra Bristol ble 53 % av hestene frie for kliniske tegn på hoderisting og gikk tilbake til samme treningsnivå som før diagnosen. Mediantiden for sykdomsfrihet var 9,5 uker, men flere var fortsatt uten kliniske tegn da studien ble oppsummert. Hvis kliniske tegn på hoderisting kom tilbake, ble de fleste fri for disse etter en ny behandling og oftest i lengre tid enn etter foregående behandling.

Prosedyren gjøres under sedering og lokalbedøvelse og tar cirka 2 timer. Den gjentas 3 ganger, andre gang cirka 5 dager etter første og tredje cirka 10 dager etter andre. Hvis hesten ikke har blitt bra 3 uker etter siste behandling, har behandlingen ikke gitt effekt. Hvis hesten er fri for kliniske tegn på hoderisting en periode (selv kort tid) etter behandling kan behandlingen gjentas.

Det er rapportert om svært få og milde komplikasjoner av behandlingen, kun ved 8,8 % av prosedyrene i studien fra Bristol. Det vanligste var kortvarig forverring av hoderistingtegnene som enten gikk over av seg selv eller etter en dose kortikosteroider.

Alvorlig grad av hoderisting er et dyrevelferdsproblem og bør føre til avlivning hvis ikke behandling gjør hesten tilnærmet fri for kliniske tegn. Det er fortsatt behov for mye mer kunnskap om syndromet og det er per i dag ingen behandling som er effektiv på alle. Tross sine begrensninger er PENS den behandlingen som har vist best effekt og er tilnærmet uten bivirkninger. For de hestene der nesenett ikke fungerer eller ikke kan brukes på grunn av konkurranser, anbefales PENS som førstelinjebehandling. Ta kontakt med indremedisinteamet på NMBU Veterinærhøgskolen Dyresykehuset - hest hvis det er ønskelig med hjelp til utredning av hoderisting eller å høre mer om behandlingstilbudet.