En sykdom som er vanskelig å behandle

Begge de vanligste endokrine sykdommene hos hest (EMS - ekvint metabolsk syndrom og PPID - pituitary pars intermedia dysfunksjon) forårsaker dysregulering av insulin i kroppen, og er den vanligste årsaken til forfangenhet – hele 89 % av forfangenhetstilfeller kan knyttes til EMS og PPID (1). I mange tilfeller gir disse sykdommene opphav til en kronisk forfangenhet som er vanskelig å behandle, noe som betyr lang restitusjonstid og stor lidelse for hesten.

Medikamentell behandling av PPID med pergolid, en dopaminreseptoragonist, har etter hvert blitt godt innarbeidet i klinisk praksis. For hester med EMS har det imidlertid lenge vært mangel på et godt behandlingsalternativ. Konservativ behandling i form av tilpasning av fôr og fôrinnhold, vekttap og økt fysisk aktivitet kan øke insulinfølsomheten hos individer, men utfordringene med dette er mange. Mistanke om EMS oppstår ofte i forbindelse med akutt forfangenhet, som forhindrer økt fysisk aktivitet som et behandlingstiltak før hovens lamellag har stabilisert seg, noe som ofte tar flere måneder. Tilgang til egnet fôr og beite, den enkelte hests velferd, dyreeierens tid og ressurser spiller også inn.

Flere medikamenter har tidligere forsøksvis blitt brukt til å behandle EMS. Metformin (et humant antihyperglykemisk legemiddel anbefalt som førstelinjebehandling for type 2 diabetes i mange land) har blitt brukt med varierende grad av suksess, og studier av stoffets effekt har gitt motstridende resultater(2). Den lave biotilgjengeligheten hos hest er en sannsynlig forklaring på dette.

Siden SGLT2-hemmere først ble introdusert som legemiddel mot diabetes i humanmedisinen tidlig på 2010-tallet, har denne stoffgruppen blitt gjenstand for stor interesse også innen veterinærmedisinen. Så langt er det kun publisert noen få studier angående bruk av denne type legemidler på hest, men resultatene er så langt lovende (3-8). SGLT2-hemmere blokkerer cirka 50-60 % av reabsorpsjonen av glukose i nyrene, noe som fører til at en økt mengde sukker elimineres i urinen. Dette senker mengden sirkulerende glukose og senker dermed insulinproduksjonen (9).

Et forskerteam ved SLU har vist at behandling med SGLT2-hemmeren kanagliflozin (Invokana) er en effektiv behandling for å øke insulinfølsomheten hos insulinresistente individer (4). I studien resulterte Invokanabehandling også i vekttap hos hestene som fikk behandling. Den eneste bivirkningen som ble rapportert i studien var økte triglyserider i blodet, som ikke var forbundet med noen kliniske tegn. Andre studier på kanagliflozin og nært beslektede SGLT2-hemmere har gitt lignende resultater.

Aktuell forskning

NMBUs forskerteam består av Camilla Anger-Håål (stipendiat ved NMBU), Runa Rørtveit (PhD, førsteamanuensis i anatomi ved NMBU), Cathrine Fjordbakk (PhD, Dipl ECVS & ECVSMR, Professor i hestekirurgi ved NMBU) og Carl Ekstrand (PhD, førstelektor i toksikologi og farmakologi ved SLU). Et av delmålene i forskningsprosjektet er å kartlegge lokalisasjon og forekomst av målproteinet til SGLT2-hemmere i kroppen, sodiumglucose linked transporters (SGLT).

Glukosuri er en naturlig konsekvens av legemidlets effekt på glukosetransporten i nyrene, og er forbundet med milde til alvorlige bivirkninger hos mennesker i form av økt risiko for urinveisinfeksjoner og genitale infeksjoner, med soppinfeksjoner som spesielt vanlige. Et annet delmål i prosjektet tar sikte på å undersøke urin fra behandlede hester sammenlignet med ubehandlede hester (kontroller), med tanke på glukoseinnhold, bakteriell tilstedeværelse og tetthet.

I tillegg til nyrene, hvor hovedvirkningen av stoffet oppstår, finnes SGLT-reseptorer også i andre vev som tarm, bukspyttkjertel, lever og hjerte. Humanstudier har vist at behandling med SGLT2-hemmere også kan ha en positiv klinisk effekt på leversykdom, hjertesykdom og nyresykdom som er helt eller delvis atskilt fra legemidlets effekt på nyrens håndtering av glukose. Dette tyder på at også andre mekanismer enn økt glukoseekskresjon kan bidra til legemiddelets effekter. Et siste delmål i prosjektet tar dermed sikte på å undersøke indre organer fra hester som avlives av aldersmessige årsaker (eller på grunn av andre sykdommer/skader). Her er vi interessert i om det er forskjeller mellom EMS-syke (ubehandlet og behandlede) og friske hesters mRNA-uttrykk av glukosereseptorene SGLT1 og SGLT2 i ulike vev, og å studere om det er tegn til mikropatologisk skade på lever og nyre i forbindelse med behandling.