Sven Åge Varden

Æresmedlem i Den norske veterinærforening, Sven Åge Varden, døde 29. juni 2024, knapt 87 år gammel.

Sven Åge ble født i Stavanger 7. august 1937. Ti år gammel flyttet familien til Bagn i Valdres hvor han hadde resten av sin oppvekst. Etter avsluttet artium i 1957 gikk vegen til Norges veterinærhøgskole, hvor han ble uteksaminert i 1963.

Etter ett års praksis i Hemnes i Høland startet han privat praksis i Degernes i Østfold, hvor han ble boende resten av sitt liv. I 1979 ble han utnevnt til distriktsveterinær i Rakkestad, en stilling han hadde frem til han gikk over i pensjonistenes rekker i 2004.

Mitt første bekjentskap med Sven Åge var i 1973, da han hadde ett års engasjement som amanuensis ved Institutt for obstetrikk, NVH. På tross av en smule aldersforskjell utviklet det seg raskt et varmt vennskap som varte livet ut.

Sven Åge var i hele sin yrkeskarriere engasjert i fagforeningspolitikk, og særlig på vegne av distriktsveterinærene og praktiserende veterinærer. Han bekledde en rekke viktige tillitsverv i Veterinærforeningen gjennom mange år: Visepresident i 1981–1985, leder i SVE (Statsansatte Veterinærers Ervervsgruppe) 1989–1991 og leder i Representantskapet 1991–1997.

For denne store innsatsen ble han i 1998 hedret med æresmedlemskap i Veterinærforeningen.

Sven Åge var senere medforfatter i boken «Veterinæren – yrke, organisasjon, samfunn», samt «Historien om distriktsveterinærene og om DNVs vei frem til dagens veterinære vaktordning», som begge ble utgitt i forbindelse med Veterinærforeningens 125 års jubileum i 2013.

Under Sven Åges lederperiode i SVE var han medlem i forhandlingsutvalget som i 1991 fremforhandlet «Ny veterinærordning» med etablering av en offentlig vaktordning.

Som forhandlingsleder hadde jeg uvurderlig nytte av Sven Åges engasjement og store kunnskaper rundt den historiske utviklingen av distriktsveterinærens arbeidssituasjon.

Sven Åge var en svært sosial person som utviste stor interesse for alt som rørte seg i samfunnet. Alltid blid og vennlig i møte med andre mennesker og med en spøkefull kommentar på lur. Redelighet og ordholdenhet var av hans mest markerte varemerker. Han deltok i en rekke veterinære sammenhenger og alltid sammen med sin kjære Bjørg der det var naturlig.

Men pensjonisttilværelsen ble etter hvert preget av en gradvis utviklende demens hvor han til slutt ble borte fra alle sosiale aktiviteter. Det ble derfor mange turer til Degernes hvor vi kunne glede oss over utallige minner fra alle årene både som kolleger og venner. Etter Bjørgs bortgang tilbragte Sven Åge den siste tiden på alders- og sykehjemmet i Degernes, hvor han virket tilfreds og fikk god omsorg.

Jeg lyser fred over Sven Åges minne, i takknemlighet over å ha fått være hans venn.

Einar Rudi