Hva er veterinær samfunnsmedisin?
Denne teksten utgjør første hovedkapittel i læreboka «Veterinær samfunnsmedisin» som nå er i ferd med å ferdigstilles som lærebok for veterinærstudentene og er grunnlaget for mye av undervisningen i faget. Begrepet Veterinær samfunnsmedisin (VSM) har forvirret mange, ikke minst for de som vokste opp under forgjengeren «næringsmiddelhygiene». I kapitlet defineres faget som et komplementært fag i forhold til legenes samfunnsmedisin.
Professor i Veterinær samfunnsmedisin, Norges veterinærhøgskole
Veterinærens historiske rolle er koblet til rollen som ansvarlig for helsa hos dyr som dyrlege, men kanskje i større grad vår deltakelse i husdyrproduksjonen, som leder direkte videre til vårt ansvar for kontroll med smittsomme husdyrsykdommer, zoonoser (smittsomme sykdommer som går mellom dyr og mennesker) og et grunnleggende ansvar for dyrevelferd. I ansvaret for husdyrproduksjonen ligger også et ansvar for mattrygghet. Sekundært kommer et ansvar for det miljøet våre dyr lever i sammen med mennesket, noe som inkluderer vann- og miljøhygiene, bærekraftig bioproduksjon på land og i sjø, ansvar for populasjoner og helse hos vill fauna. Dette er omfattende tema som favner langt ut over den rent medisinske del av veterinærfaget.
Figur 1. Viktige elementer i veterinær samfunnsmedisin
Veterinær samfunnsmedisin er egentlig et litt fremmed begrep for oss, og skiller seg litt ut fra vår veterinære historie. Begrepet kommer fra det engelske Veterinary Public Health. Vår veterinære historie er tysk/nordisk orientert, der andre begrep lenge var i bruk. Nå har de anglifiserte begrepene i hovedsak overtatt. Derfor heter det ikke næringsmiddelhygiene (Tysk: Lebensmittelhygiene), men mattrygghet (Engelsk: Food Safety). I Norge var hoveddelen av det som vi i dag legger inn i VSM omtalt i faget næringsmiddelhygiene, og minnene om dette faget har også vært et visst problem ved etablering av VSM som nytt fag.
En vanlig definisjon av Veterinary Public Health er den som brukes av WHO# http://www.who.int/zoonoses/vph/en/: Her finnes mye stoff om tema. : “the sum of all contributions to the physical, mental and social well-being of humans through an understanding and application of veterinary science”. Definisjonen som Verdens Helseorganisasjon (WHO) bruker er jo en særdeles ambisiøs og vid definisjon, som gjør at vi mister litt av syne det helt grunnleggende i vårt samfunnsansvar ved at omtrent hele veterinærmedisinen defineres inn. Det vil være meningsløst å kalle alle fag som berører vår samfunnsrolle som veterinær samfunnsmedisin. Et forvirrende element er også at en av våre europeiske veterinære spesialistorganisasjoner (European Colleges) kalles European College of Veterinary Public Health, som inkorporerer både veterinær epidemiologi og tradisjonell mattrygghet (næringsmiddelhygiene).
Veterinærforeningen har en egen særforening for veterinær samfunnsmedisin (FVS), på linje med flere andre særforeninger (hest, smådyr, akvakultur og produksjonsdyr), og denne foreningen vurderer nå å etablere en norsk spesialistutdanning innen VSM.
Over tid er begrepet VSM blitt mer entydig, men fremdeles er faget et område som beskrives via det spesifikke innholdet vi legger inn, og ikke en ren definisjon.
Det er bedre å betrakte veterinær samfunnsmedisin som et perspektivfag, der en kan bruke dette faget som et redskap for bedre å forstå og beskrive den samfunnsrolle vi som profesjon har, og kanskje bruke dette til også bedre å forstå våre andre store områder innen de mange områdene veterinærer arbeider i dagens samfunn. Et sentralt element i faget er også at det beskriver mange dilemma som veterinærer må forholde seg til i yrket, når vi skal ta hensyn til sykdomskontroll, dyrevelferd, mattrygghet, bærekraft og Én Helse i en konkret situasjon. Det er mange muligheter for uenighet og forskjellige vurderinger her, men min erfaring er at de fleste veterinærer og veterinærstudenter synes det er lærerikt og utfordrende å forholde seg til slike dilemma.
Komplementære fag: «samfunnsmedisin» og «veterinær samfunnsmedisin»
For å forstå VSM som fag, må en også se på det faget som legene kaller samfunnsmedisin. Dette faget ligner på VSM, men er også ganske forskjellig ut fra at leger og veterinærer har svært komplementære roller i samfunnet. I artikkelen «Hva er samfunnsmedisin?» i Tidsskrift for den norske legeforening skriver forfatteren, Magne Nylenna# Tidsskr Nor Legeforen 2019 Vol. 139.doi: 10.4045/tidsskr.19.0624:
«Ordet samfunnsmedisin brukes på flere måter. I tillegg til at det er navnet på en formell legespesialitet, betegner det også et arbeidsområde i helsetjenesten og helseforvaltningen, et undervisningsfag for studenter og et forskningsfelt. Fellesnevneren er sammenhengen mellom fysiske og sosiale omgivelser (samfunnet) og helse og helsetjenester (medisin).
Samfunnsmedisin skiller seg fra klinisk medisin på flere måter: Oppmerksomheten rettes mer mot befolkningsgrupper enn mot enkeltpersoner, og tidsperspektivet er annerledes. Gruppene varierer i størrelse fra arbeidsplasser og nabolag til kommuner og nasjoner. Mens individrettede helsetjenester stort sett begrenser oppmerksomheten til et sykdomsforløp, trekker samfunnsmedisinen lange linjer bakover for å forstå det som har skjedd, og framover for å påvirke det som skal skje, gjerne gjennom flere generasjoner. I klinisk arbeid er legen som regel ansvarlig både for utredning og behandling. Undersøkelser av enkeltpasienter ender vanligvis i en konklusjon med umiddelbare konsekvenser. Når diagnosen er fastsatt, startes behandlingen, og veien fra premisser til handling er kort. I samfunnsmedisinsk arbeid er legen ofte premissleverandør og rådgiver, mens andre beslutningstakere, gjerne politiske organer eller myndigheter, iverksetter eventuelle tiltak. Slik kan rollen minne mer om en sakkyndig enn om en behandler»
Det er store likheter mellom denne beskrivelsen og hvordan elementene i VSM beskrives i dette kapitlet. Vi må imidlertid primært se på sammenhengen mellom de to fagområdene ved at den veterinærmedisinske tilnærmingen er komplementær i forhold til den humanmedisinske. I gjennomgangen av veterinærhistorien pekes på dette som en vesentlig del av utviklingen av veterinærprofesjonen i Norge. Samarbeidet skjedde ofte ved at veterinærer tok opp fagtema som primærhelsetjenesten ikke prioriterte eller hadde ressurser til. I tillegg til fagområder der veterinærer hadde en selvsagt rolle, som kjøttkontroll, melkekontroll og zoonosekontroll, ble det etablert et godt samarbeid innen mattrygghet og miljøretta helsevern# Kalles ofte miljøhygiene eller miljømedisin innen humanmedisinen i de kommunale næringsmiddelkontroller/tilsyn som eksisterte fram til etablering av Mattilsynet i 2004.
Når veterinær samfunnsmedisin på et vis speiler humanmedisin, vil også faget variere etter hvordan helsevesenet og veterinærvesenet er organisert i forskjellige land. Omkring i Europa og på andre kontinenter er det mange slike modeller. Den norske tilnærmingen av veterinærmedisinen var sterkt påvirka av den tyske tradisjonen, og en hadde lenge en blokk med land (Norden, Tyskland, Nederland, Østerrike og storparten av det gamle Øst-Europa), der veterinærer og veterinære institusjoner var sentrale i samfunnets system for å sikre mattrygghet og miljøretta helsevern. I denne tradisjonen var det lagt stor vekt på kontroll/tilsyn av animalske matvarer, men etter hvert ble også miljøretta helsevern (miljømedisin) betrakta som en sentral del av det som den gang ble kalt næringsmiddelhygiene# Begrepet er tysk (Lebensmittelhygiene), og er erstatta med «mattrygghet» basert på det engelske «food safety», men har et noe anna innhold.
Andre yrkesgrupper kom også inn i disse områdene, men ennå i dag er veterinærer den klart største yrkesgruppen i Mattilsynet, som har ansvaret i dag når det gjelder dyrehelse, dyrevelferd, mattrygghet og deler av miljøretta helsevern. Det området av miljøretta helsevern som er sentral for kommunene (drikkevann, avløpsvann og slam, luftkvalitet mm) er imidlertid i dag i liten grad basert på veterinær deltakelse og kompetanse. I praksis var det bare ansvaret for tilsyn av drikkevannsanlegg som ble overført til Mattilsynet da det ble etablert, noe som etterlot et faglig vakuum i kommunene på en del områder som veterinærene bygde opp og hadde stor kompetanse på.
VSM i veterinærutdanningen
Den norske veterinærutdanningen har strevd med å tilnærme seg VSM på en helhetlig måte og for studentene trengs en helhetlig tilnærming til VSM som et grunnlag for vår forståelse av den moderne veterinærrollen. Studentene trenger en forståelse av vår veterinære historie og plassering i samfunnet som den er regulert av lover og regler, men også av tradisjoner og samspill mellom mange institusjoner som har utviklet seg i det moderne samfunnet vi lever i.
Gir vi VSM et distinkt norsk innhold, betinger dette at etterutdanning og spesialisering også må sørge for at veterinærer utdanna i andre land også deler dette tankegodset. Ett av målene for denne boka er derfor at den også kan være en ramme for etterutdanning og oppgradering som kan tilbys veterinærer utdanna i andre land.
Med en bedre forståelse av vår historie, kan vi lettere bygge elementene i en ny tilnærming til faget VSM. Oppfatningen av vår historie er preget av uenigheter, og særlig gjelder det som alltid mest vår nære historie. Her må vi bringe inn vår forståelse av det samfunnet vi nå lever i og de raske endringer som skjer samtidig som vil holder på de historiske linjene. Det er å håpe at den boka du nå leser innledningen på gir et visst bidrag til dette.
Veterinæren har historisk hatt en rolle som dyrlege/dyredoktor, men den moderne profesjonsutøvelsen er i et område med kryssende interesser der dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet er viktige. I tillegg kommer ansvar for matproduksjon og miljø, innen rammene for bærekraft og det grønne skiftet. Vi må akseptere at skjæringspunktet mellom disse hensynene representerer situasjoner der vi må veie forskjellige hensyn. Det er kanskje det som gjør yrket spennende og mangfoldig, og håndtering av kryssende interesser i innen det veterinære fagområdet, men i større grad etter hvert i samspill med andre er et hovedvilkår for å utvikle faget i en, for samfunnet, relevant retning.
Veterinær samfunnsmedisin: elementer i fagområdet
Med utgangspunkt i at VSM definerer det brede samfunnsansvar vi som veterinærer har, må vi også beskrive vårt særansvar i forhold til samfunnet. Vi forstår litt mere av dette ved å beskrive våre kjerneområder. Figur 1 viser et forsøk på å beskrive elementer som hører til faget VSM. De fleste av disse er innlemmet i veterinærstudiet, og for disse blir VSM altså mere et overordnet perspektivfag. Figuren inkluderer tema som er helt sentrale i VSM, som lovgrunnlag, veterinær historie og profesjonslære/profesjonsetikk, men også tema der VSM har grensesnitt til andre fagområder, som vitenskapelig metode/ populasjonsmedisin. Disse tema utgjør også strukturen i den læreboka du nå leser utdrag fra.