Beskrivelse av viruset og patologiske forandringer

Blåvingesjuke er en virusinfeksjon forårsaket av CIAV, et enkeltrådet nakent DNA-virus som tilhører slekten Gyrovirus og familien Anelloviridae. Viruset angriper stamceller i både erytrocytt- og leukocyttrekken i beinmargen, samt lymfocytter i thymus, med påfølgende anemi og immunsuppresjon. I tillegg kan viruset angripe lymfocytter i Bursa fabricii og gi mild til alvorlig atrofi av dette organet. Dette resulterer i karakteristiske funn som atrofi av thymus og såkalt hemoragisk syndrom bestående av små blødninger i hud, underhud, muskulatur og i aborale del av kjertelmage (1). Disse funnene ble påvist i varierende grad hos de innsendte kyllingene. Sykdommen er kjent for å forårsake diffuse underhudsblødninger som gir kyllingene karakteristiske blå vinger, derav sykdomsnavnet blåvingesjuke (1,2,3). Dette ble ikke observert makroskopisk hos noen av kyllingene som ble sendt inn til obduksjon i denne saken.

Sykdomsforløp

Inkubasjonstiden er 10-14 dager. Hvis en flokk er hardt affisert kan sykdommen ramme i to bølger – først en bølge som begynner ved 10-12 dagers alder, etterfulgt av en bølge ved 30-34 dagers alder som forårsakes av smitte innad i flokken. Alle aldersgrupper er mottakelige for viruset. Anemi er vanligst hos kyllinger som smittes tidlig i livet. Hos kyllinger som smittes senere enn tre ukers alder er hovedproblemet som regel generell immunsuppresjon. Flokker som rammes av CIAV-infeksjon preges ofte av redusert vekst og økt dødelighet (1).

Koinfeksjoner og sekundære infeksjoner forekommer ofte ved blåvingesjuke på grunn av immunsuppresjon (1). Tre av de innsendte kyllingene i denne aktuelle saken hadde sekundære bakterielle infeksjoner ved 14 dagers alder. Koinfeksjoner kan lede til mer alvorlig sykdom og økt dødelighet. Kyllingene som overlever infeksjon med CIAV kommer seg vanligvis etter 20-28 dager, men de er utsatt for sekundære infeksjoner i noen uker etter CIAV-infeksjonen, ofte forårsaket av Escherichia coli, adenovirus og reovirus. En aktuell differensialdiagnose som også kan gi immunsuppresjon og tap av lymfoid vev i Bursa fabricii er infeksiøs bursasjuke (IBD/Gumboro) (1). PCR-undersøkelse av Bursa fabricii med henblikk på IBD-virus (IBDV) ga negativt resultat. Det ble rapportert om forbigående økt dødelighet rundt syv ukers alder hos kyllingene, som kan tyde på at virusinfeksjonen rammet denne besetningen i to bølger.

Virusets utbredelse og smittereduserende tiltak

Blåvingesjuke er en kjent fjørfesykdom. Viruset er utbredt i hele verden der det er fjørfeproduksjon, og anses å være endemisk i en rekke europeiske land. Smitte kan skje enten ved vertikal eller horisontal overføring. Det finnes ingen behandling mot sykdommen, og forebygging baseres i hovedsak på vaksinering av foreldredyr for overføring av maternale antistoffer til avkommet. Andre viktige tiltak er god hygiene og smittereduserende tiltak før, under og etter innsett av kyllinger. Viruset er motstandsdyktig mot mange typer desinfeksjon, lav pH og høye temperaturer, og derfor vanskelig å sanere for (1). Alle foreldredyr av slakte- og verperase i Norge vaksineres mot blåvingesjuke, og derfor er denne sykdommen uvanlig her til lands (3). Det kan være flere årsaker til manglende eller utilstrekkelig beskyttelse hos avkom til tross for vaksinering av foreldreleddet. Eksempler på dette er redusert antistoffproduksjon hos foreldredyrene som følge av infeksjoner i forbindelse med vaksinering, svikt i vaksineringsrutiner eller endring i viruset som vaksinen er rettet mot, med påfølgende redusert effekt av vaksinen (1,3). Det er fra andre land rapportert at unge kyllinger kan utvikle blåvingesjuke ved koinfeksjon med IBDV, til tross for maternal immunitet gjennom CIAV-vaksinasjon av foreldreleddet (1).

Foreldredyrene til kyllingene i denne saken ble undersøkt serologisk med henblikk på immunstatus mot CIAV. Resultatet viste at foreldredyrene hadde adekvate antistofftitre mot CIAV, noe som ikke gir grunn til å anta feil eller svikt i forbindelse med vaksinasjon av foreldredyr. Det ble påvist antistoffer mot CIAV hos kyllinger fra den affiserte flokken ved tre ukers alder. Det ble ikke påvist IBDV ved PCR-undersøkelse av vevsprøver fra Bursa fabricii fra de 14 dager gamle innsendte kyllingene i denne saken. Påvisning av IBDV avhenger av tiden mellom smitte og prøvetaking. Dersom prøvetakingen skjer for sent, kan viruset være helt fraværende. I denne saken kan det derfor ikke utelukkes at kyllingene kan ha vært koinfisert med IBDV.

Betydning for fjørfenæringen

Blåvingesjuke kan gi store økonomiske tap, først og fremst på grunn av økt dødelighet i affiserte flokker. I slaktekyllingindustrien kan sykdommen forårsake ytterligere tap grunnet redusert tilvekst og svakere produksjonsresultater. Det ble på det meste rapportert om en dødelighet på 6 % i besetningen omtalt i denne saken, mot normalt 1 % ved 12-14 dagers alder hos kyllingene. Ved tre ukers alder var status i flokken normalisert. Vekstkurven var god, og dødelighet, fôr- og vannopptak var innenfor normale verdier. Rundt syv ukers alder ble det imidlertid rapportert om forbigående økt dødelighet i besetningen, noe som kan tyde på en andre sykdomsbølge i tråd med det som beskrives i litteraturen (1).

Hvor ofte diagnostiseres CIAV i Norge?

Av tidligere saker der blåvingesjuke har blitt diagnostisert var majoriteten i slaktekyllingbesetninger. Veterinærinstituttet har i perioden fra 2001 frem til mai 2024 mottatt nitten innsendelser med mistanke om blåvingesjuke til obduksjon. I disse innsendelsene ble forandringer forenlig med blåvingesjuke påvist, men agens ble ikke bekreftet. I Norge har vi i henhold til data fra Animalias journalsystem HelseFjørfe tidligere hatt utbrudd av blåvingesjuke i 2012, 2013 og 2019. I 2012 ble diagnosen blåvingesjuke registrert i syv slaktekyllingflokker, i 2013 ble diagnosen stilt i fem slaktekyllingflokker, og i 2019 var det to utbrudd i ulike tidsrom som rammet totalt ni slaktekyllingflokker (4).

I tillegg til kasuset som beskrives her, mottok Veterinærinstituttet i Sandnes en innsendelse av kyllinger av verperase til obduksjon i mai 2024, der det ble konkludert med forandringer forenlig med blåvingesjuke. Et samarbeid mellom Veterinærinstituttet, Helsetjenesten for fjørfe i Animalia og næringen har ført til at vi nå har oversikt over flere flokker, alle med verpehøner i oppal, som har hatt sykdom forenlig med blåvingesjuke i inneværende år.

Sykdommens klassifisering i Norge

Blåvingesjuke var tidligere klassifisert som en liste 3-sykdom i Norge. I forbindelse med at EUs nye dyrehelseregelverk trådte i kraft i april 2021 ble det foretatt en revisjon av listeføring av dyresykdommer i Norge. Blåvingesjuke falt i den forbindelse ut av den nasjonale sykdomslisten, og er ikke lenger en listeført sykdom, jf. Dyrehelseforskriften (FOR-2022-04-06-631). Listeføring har betydning for hvordan sykdommene skal forvaltes, og det er alvorlighetsgraden og smittepotensialet til en sykdom som avgjør om den listeføres. Blåvingesjuke forebygges gjennom vaksinasjon og er ikke ansett som en stor trussel mot dyrehelsen i Norge.

Konklusjon

I forbindelse med dette utbruddet av blåvingesjuke bidro godt samarbeid mellom fjørfenæringen, privatpraktiserende veterinær og Veterinærinstituttet til rask diagnose og tett dialog om forebyggende tiltak. I en tid hvor feltobduksjoner i økende grad brukes for å stille diagnoser hos fjørfe og andre produksjonsdyr, risikerer vi å miste verdifull informasjon som kan gi oss en dypere forståelse av sykdomsforløp, sikre riktig behandling til rett tid, og fremskaffe kunnskap om forebygging. Påvisning og karakterisering av smittestoffer er i mange tilfeller avgjørende for å bekrefte kliniske diagnoser, og gir viktig innsikt i hvilke agens som sirkulerer i norske besetninger. Regelmessige diagnostiske utredninger gjør det mulig å avdekke om enkelte sykdommer er på fremmarsj, og man kan overvåke utviklingen av agens over tid. Et tett samarbeid mellom Veterinærinstituttet og husdyrnæringene bidrar på denne måten til å opprettholde god dyrehelse i Norge.