Bakgrunn

Unge kalver er sårbare dyr. Likevel blir ikke deres behov alltid godt nok ivaretatt. Mange fjøs mangler nok plass til kalvene, og miljøet kan være suboptimalt. Sykdommer som diaré og luftveisinfeksjoner setter kalven tilbake, og noen dør. Veterinærinstituttet erfarer at for mange kalver som er sendt inn til obduksjon, har avmagring som eneste diagnose. Dårlig kalvestell er ikke bare et dyrevelferdsproblem, men påvirker norsk selvforsyningsgrad. Dersom flere kalver vokser opp og når slaktemoden alder, vil dette redusere behovet for import av storfekjøtt (1). En frisk kalv utnytter fôret godt, vokser godt, trenger ikke medisinering og når slaktevekt på færre antall dager. Internasjonalt regnes mangelfull ernæring, sosial isolasjon og inngrep som avhorning og kastrasjon uten bedøvelse og smertelindring, som de viktigste utfordringene for velferden hos kalver i melkeproduksjonen (2). Sistnevnte er ivaretatt av norsk regelverk, mens de to første punktene er utfordringer også i Norge.

Prosjektet QualityCalf tok mål av seg å identifisere faktorer som kan bidra til bedre hold og stell av kalver, og dermed mer robuste kalver. Fokus var kalver i melkefôringsperioden. I prosjektet undersøkte vi råmelk og råmelkskvalitet, rutiner for kalvestell slik det praktiseres i norske fjøs (melkefôring, vanntilgang og hvor lenge kalver holdes i enkeltbinge) og vi gjennomførte en eksperimentell studie om melkefôring. I det følgende oppsummeres resultater fra prosjektet samt tilgrensende forskning.

Råmelk

Første del av prosjektet handlet om råmelk og råmelkskvalitet. Råmelk har et høyt næringsinnhold og inneholder livsviktige immunaktive stoffer, først og fremst immunglobuliner (3). Kalver fødes uten sirkulerende immunstoffer, og kalvens motstandskraft mot infeksjoner de første leveukene avhenger derfor av passiv overføring av immunglobuliner fra kua via råmelk. Tarmens evne til å ta opp disse makromolekylene reduseres raskt etter fødselen, og tidlig opptak av nok råmelk av god kvalitet er derfor svært viktig for kalvens helse (4, 5). Internasjonalt er grenseverdien for tilstrekkelig mengde immunglobulin G (IgG) i serum satt til 10 g/L 24-48 t etter fødsel (6), som altså gjenspeiler hvor mye IgG kalven har tatt opp fra råmelken.

Det er vel kjent at innholdet i immunglobuliner i råmelk kan variere mellom kyr. Råmelkskvaliteten er vanskelig å avgjøre visuelt. Mange gårdbrukere har derfor anskaffet utstyr for å måle kvaliteten, for eksempel med et refraktometer, som gir et indirekte mål på proteininnholdet og dermed IgG. Forskning indikerer at norske NFR-kyr har variabel råmelkskvalitet, der mer enn halvparten av norske kyr har en dårligere råmelkskvalitet enn grensen på 50g IgG/L, som internasjonalt er satt som grensen for god råmelk (7, 8). Man mener at kalven trenger tilførsel av 100-200 g IgG i første målet (9). Lav konsentrasjon av IgG i råmelk kan dermed delvis kompenseres ved at kalven drikker en større mengde av den.

Johnsen og medarbeidere undersøkte råmelk fra 141 kyr fra 16 norske og fire svenske økologiske gårder (7). Råmelken inneholdt i gjennomsnitt 39,4 g IgG/L (variasjon 2-135 g/L), og hele 77 % av prøvene inneholdt mindre enn 50 g/L. Det ble sett på betydning av ulike faktorer for råmelkskvaliteten, og det ble funnet statistisk signifikant effekt av rase (NRF best), årstid (lavest innhold om vinteren) og paritet (lavest ved andre kalving). Serum fra kalvene til de samme kyrne ble undersøkt for innhold av IgG, der blodprøven ble tatt 24-48 timer etter fødsel. Gjennomsnittsverdien var 16,0 g/liter serum (variasjon 2-52,3 g/L), men andelen kalver med verdier under 10 g/L var 30,8 %. Tidligere norsk forskning (Gulliksen, personlig meddelelse) viser at en høy andel av kalver i konvensjonelle besetninger også ligger under grensen. Man kunne tenke seg at økologiske kalver, som skal holdes sammen med kua de første levedøgn og kan die fritt, får et høyere inntak av råmelk, som kan kompensere for en dårligere råmelkskvalitet. Imidlertid ble det funnet at dårlig råmelkskvalitet hos mora var viktigste prediktor for serum IgG <10 g/L hos kalven. Råmelkskvaliteten bør derfor sjekkes, og ved dårlig kvalitet bør kalven gis god råmelk fra ei annen ku, så tidlig som mulig. Man bør ha et lager av god råmelk i fryseren.

I samme undersøkelse (7) ble det også sett på betydningen av metode for råmelkstildeling. Overraskende nok fant forfatterne at for livskraftige kalver, er det ingen gevinst i rutinemessig å gi ekstra råmelk med flaske, snarere tvert imot. Det er imidlertid essensielt at røkter følger godt med og intervenerer ved behov, som etter en hard fødsel, hvis kalven er lite vital eller ikke har diet selv innen få timer, juret er sidt, det lekker råmelk fra juret før fødsel eller råmelken av andre årsaker har dårlig kvalitet. Det kan være viktig å identifisere kalver som har fått i seg for lite råmelk eller fått råmelk for seint etter fødsel, slik at de kan få ekstra oppfølging seinere. I dag kan ikke gårdbruker gjøre dette selv, da IgG må måles i serum, noe som betyr at veterinær må ta en blodprøve. Det ble derfor gjennomført et pilotprosjekt på hvorvidt nivået av IgG i kalvens spytt, målt på et Brix refraktometer på gården, kan indikere nivået i serum. Vi fant at høye Brix-verdier i spytt korrelerer med høye serumverdier (10), men det gjenstår mer arbeid for å undersøke hvorvidt for lave serumverdier kan identifiseres på denne måten.

Serumanalyser fra de 20 økologiske gårdene viste at andelen kalver som hadde serum IgG < 10 g/L varierte fra 0 til 63 % (7). Dette tyder på at gårdsfaktorer er viktige, og en veterinærstudent undersøkte dette nærmere i sin oppgave. Resultatene er publisert av Johnsen og medarbeidere (11). Nitten konvensjonelle gårder i Ringsaker deltok, og det ble totalt undersøkt råmelksprøver fra 167 NFR-kyr. Det ble innhentet opplysninger om kyrne (paritet, ytelse, sinperiodens lengde) og diverse gårdsopplysninger som fjøstype, fjøshygiene, besetningsstørrelse og fôringsrutiner som beite, grovfôrtyper, kraftfôrmengde og opptrapping, samt bruk av mineraltilskudd. I Ringsaker-undersøkelsen varierte også råmelkskvaliteten mye fra ku til ku, fra 5 til 129 g IgG/liter. Så mange som 72,5 % av kyrne hadde verdier under 50 g/L, som altså er definert som dårlig kvalitet. Ingen av gårdsfaktorene som ble undersøkt, slo ut i modellen. Blant dyrefaktorene var det kun paritet som hadde signifikant effekt. Kyr fra andre laktasjon hadde dårligst råmelkskvalitet, mens kyr fra fjerde laktasjon hadde den beste kvaliteten på råmelken.

QualityCalf-prosjektet har også sett nærmere på betydningen av kufaktorer på råmelkskvaliteten, gjennom et samarbeid med et stort NMBU-prosjekt som er gjennomført på Ås gård. Her er det sett på faktorer som blant annet sintidens lengde, generell helse og jurhelse, veterinærbehandling og energibalanse. Resultater fra dette delforsøket er ennå ikke publisert (Johnsen, under arbeid).

Råmelken som ble tatt ut i Ringsaker-studien (11) ble analysert både med gull-standard laboratoriemetode (RID) på mastittlaboratoriet i Molde og med Brix refraktometer. Det ble verifisert at korrelasjonen mellom Brix-verdi og innholdet av IgG målt med standard lab-metode er meget god (r=0,72). En cut-off verdi på Brix på minst 22 % ga høy sensitivitet og spesifisitet når det gjaldt å identifisere kyr med dårlig råmelkskvalitet (etter internasjonal standard <50 g/L). Brix refraktometeret er derfor et godt hjelpemiddel for gårdbruker, og bør brukes når det er økt risiko for dårlig råmelkskvalitet (vinterstid og andre laktasjon). For å optimalisere kalvens opptak av IgG er det aller viktigste å sørge for at kalven får fri tilgang på råmelk så raskt som mulig etter fødsel.

Det er så langt tre norske studier (7, 8, 11) som har funnet at gjennomsnittlig råmelkskvalitet hos norske kyr/gårder er godt under den internasjonale grenseverdien for god kvalitet. Det kan derfor være grunnlag for å undersøke nærmere om denne kvalitetsgrensen er gyldig under norske forhold. Kanskje bidrar vår gode dyrehelse til at kyr flest har et lavere nivå av immunglobuliner sammenliknet med land der det finnes flere infeksjonssykdommer og/eller det foretas rutinemessig vaksinasjon. I så fall kan dette ha betydning for tolkningen av både kvalitetsvurdering av råmelk og serum IgG-verdier hos kalv.

Kalvestell på norske gårder

Prosjektets del to var en undersøkelse av kalvestell slik det praktiseres på norske gårder med melkeproduksjon. Vi ønsket samtidig å se på sammenhengen mellom stellfaktorer, regel-verksetterfølgelse og kalvedødelighet. Undersøkelsen ble gjennomført i et samarbeid med Mattilsynet under deres landsomfattende tilsynskampanje om kalvevelferd i 2016. Et representativt utvalg på 912 gårder fra hele landet ble besøkt av Mattilsynets inspektører, som sjekket forholdene for kalver (0-6 mnd) etter en tilsynsprotokoll basert på regelverket. Kontrollpunktene omfattet ni kriterier (oppstalling, naturlig atferd, bruk av enkeltbinge etter 8 uker, råmelk innen 6 timer, fôring, vann, tilsyn, syke/skadde kalver og dødelighet lavere enn 5 %). Disse punktene ble scoret som tilfredsstillende eller ikke tilfredsstillende. Gårdbruker fikk utdelt et skjema med spørsmål om hvor mye melk som vanligvis gis til en tre uker gammel kalv, hvor mange måltider det fordeles på, om det brukes melkeerstatning, om drikkevann alltid er tilgjengelig, og hvor lenge kalver vanligvis oppstalles i enkeltbinge. Vi fikk tilbake 508 skjemaer, som ga en svarprosent på 56 %. I tillegg fikk vi tilgang til den enkelte gårds kukontrolldata og Mattilsynets tilsynsresultater.

De viktigste resultatene fra spørreundersøkelsen om kalvestell er gjengitt i Johnsen og medarbeidere (12), mens mer detaljerte data vil bli publisert i en egen artikkel. En tre uker gammel kalv får 7 liter melk per dag (median-verdi). En kalv som får fri tilgang drikker cirka 10-12 liter per dag (13, 14) og enda mer om den får die fritt. Selv om 28 % av gårdbrukerne opplyste at de hadde økt mengden melk de siste årene (og bare noen få hadde redusert mengden), ga hele 60 % mindre melk enn de 8 liter som siden 2015 er anbefalt av næringa (15). Noen gårdbrukere ga kalvene betydelig mindre mengder: 15 % ga mindre enn seks liter og 3 % mindre enn fire liter melk i døgnet. Det er spesielt bekymringsfullt siden så unge kalver ikke kan kompensere for lavt melkeinntak med å øke inntaket av fast føde (14). Det er derfor sannsynlig at de ikke bare har et uutnyttet vekstpotensial, men også opplever sult. Litt under halvparten av produsentene (45 %) oppga at de brukte melkeerstatning, vanligvis fra to ukers alder. Alle gårdene fôret kalvene minst to ganger daglig, som også er forskriftskravet, og litt over halvparten ga tre eller flere måltider per dag. De fleste kalver ble plassert i gruppebinge før de var tre uker gamle (median alder to uker), noe som er betydelig kortere enn grensen på åtte uker som gjelder i hele EØS-området. Dette er positivt, fordi isolasjon over tid er vist å svekke kalvers kognitive utvikling (16).

Sammenhenger mellom besetningenes tilsynsresultat, kalvestell og kalvedødelighet er publisert i Johnsen og medarbeidere (12). Resultatet fra Mattilsynets tilsynspunkter ble samlet i en velferdsscore per besetning, som gjenspeiler regelverksetterlevelse for de ulike punktene. Dødelighetsraten per besetning for kalv de første 6 levemåneder var i gjennomsnitt 6,4 %, og 26 % av besetningene hadde ikke hatt kalvedødelighet i 2016. Noen gårder har derfor vesentlig høyere dødelighet. I den statistiske modellen var det bare to faktorer som hver for seg slo ut som signifikante med hensyn på dødeligheten: At kalven ikke har fri tilgang på drikkevann (noe som ble registrert i 16 % av besetningene for 3 uker gamle kalver) og at det var registrert mye sykdom hos kalvene. Førstnevnte er interessant sett i lys av at dagens regelverk i beste fall er uklar på dette punkt. Det står at storfe skal ha tilgang på tilstrekkelige mengder drikkevann (§ 21), mens bestemmelsen om kalv (§ 22a) kun krever fri tilgang til drikkevann når kalven er syk eller når det er varmt (17). Imidlertid er det vel kjent at mangel på drikkevann også fører til redusert inntak av fast føde (for eksempel 18). Hvis kalven gis begrenset med melk og samtidig mangler drikkevann, vil opptaket av tørt fôr som kraftfôr og grovfôr være lavere enn det ellers ville vært.

Hvor mye melk kan kalven få?

Når kalven blir født, fungerer den som et enmaget dyr. Melken den drikker ledes gjennom bollerenna, forbi de lite utviklede formagene, rett til løpen der fordøyelsen skjer. Frem til kalven er rundt fire uker gammel, er melk dens absolutt viktigste næringskilde. Hvis kalven får lite melk i denne perioden, kan den i liten grad kompensere med å øke inntaket av grovfôr og kraftfôr, slik den kan seinere i livet. Hos disse unge kalvene vil for lite melk føre til sultfølelse og redusert tilvekst. Anbefalingene om melkefôring av kalv var tidligere seks liter per dag, men er økt til åtte liter per dag, noe som tilsvarer cirka 20 % av kroppsvekten for yngre kalver (15). Det er en gammel, men utbredt forestilling at kalver ikke bør få drikke mer enn to-tre liter melk per måltid. Man frykter at større porsjoner vil overskride bollerennas kapasitet eller at løpemagen overfylles, slik at melk havner i vomma. Dersom dette er riktig og kalven skal få åtte liter melk daglig, innebærer det merarbeid med ekstra fôringer med mindre man har melkefôringsautomat. Vi klarte imidlertid ikke å finne noe belegg i den vitenskapelige litteraturen for denne grensen på to-tre liter. Tvert imot ble vi inspirert av en elevoppgave, som demonstrerte at løpemagen fra en nyslaktet kalv er svært elastisk og rommer sju liter vann (19). Ellingsen-Dalskau og medarbeidere gjennomførte derfor et eksperimentelt forsøk på NMBU Veterinærhøgskolen der betydningen av porsjonsstørrelse ble undersøkt (20), mens et seinere forsøk testet betydningen av drikkehastighet og melketemperatur (21). Det vi undersøkte var hvorvidt melk havner i løpemagen som den skal, eller ender i vomma hvor den kan gi opphav til fordøyelsesproblemer. På testdagene fikk kalvene drikke melk som var tilsatt røntgenkontrastmiddel (BaSO4) og det ble tatt røntgenbilder for å fastslå hvor i fordøyelsessystemet det ble av melken. Bilder ble tatt underveis i måltidet samt etter at kalven var mett og ikke ville ha mer melk. For å være helt sikre på at vi ville oppdage melk i vomma, som er svært liten på en ung kalv, ga vi en kalv røntgenkontrastmelk med sonde (se figur 1). Ved sondefôring havner alltid melk i vomma. Hos nyfødte kalver spiller ikke dette noen rolle, da vomma ennå ikke har mikroorganismer og innholdet fort tømmer seg over i løpen.

I det første forsøket fikk kalvene, som var vant med å få to liter melk tre ganger om dagen, drikke så mye spenevarm melk de ville. Melk ble gitt med smokkflaske med liten smokkåpning. Ikke alle kalvene var like sultne, men flere drakk både fem, seks og nesten sju liter melk i ett måltid (20). Røntgenbildene avslørte hvordan løpemagen ekspanderte og tiltok store dimensjoner etter hvert som kalven drakk, men ikke noe melk endte opp i vomma hos noen av kalvene (Figur 2). Vi studerte ikke konsekvenser av store porsjoner på kalvenes fordøyelse over tid. Likevel har vi, ut fra andre forsøk og naturlig diing, konkludert med at en porsjonsstørrelse på fire liter bør være trygt.

I det neste forsøket ville vi undersøke andre faktorer som kan gi risiko for dårlig bollerennefunksjon – høy drikkehastighet og lav melketemperatur. Resultatene er publisert av Ellingsen-Dalskau og medarbeidere (21). Forsøksdesignet ble videreutviklet til å kunne teste de to faktorene samtidig (22). Alle kalvene fikk melk fra smokkflaske med liten åpning (lav drikkehastighet) så vel som med avklippet smokk (høy drikkehastighet) (se figur 3), og temperaturen ble redusert fra 38 til 8 °C. Kald melk førte til at kalvene satte til livs mindre melk, og enkelte kalver begynte å skjelve. Den store åpningen gjorde at noen kalver hadde problemer med å svelge fort nok unna. Imidlertid ble det ikke påvist spor av røntgenkontrast i vomma hos noen av kalvene, uansett melketemperatur, smokkåpning eller mengde melk drukket (21). Heller ikke disse ugunstige forholdene, med lav melketemperatur eller raskt inntak, førte til svikt i bollerennefunksjonen.

Det er imidlertid gode grunner til fortsatt å gi melk som er kroppsvarm og fra en speneflaske med liten smokkåpning. Førstnevnte er mer fysiologisk gunstig og bidrar til at kalven kan drikke uten å bli kald, og den trenger heller ikke bruke energi på å varme opp melken den har drukket. Sistnevnte gjør at kalven bruker lengre tid på måltidet. Når kalven får tilfredsstilt sitt sugebehov, vil risikoen for at den sutter på innredning og bingekamerater bli redusert.

Oppsummering

Prosjektet har gitt mange resultater som har praktisk betydning, og som kan benyttes i rådgiving om kalvestell. Det er svært viktig å sørge for at kalven får mye råmelk tidligst mulig. Kuas råmelkskvalitet kan med fordel sjekkes av gårdbruker med et refraktometer, siden det er stor variasjon på kvaliteten fra ku til ku, særlig om vinteren. Kyr i andre laktasjon har gjennomgående lavere innhold av IgG i råmelken, og det kan helst brukes råmelk fra ei eldre ku. Mange gårdbrukere bør øke mengden melk som de gir til kalvene, for å sikre at kalven blir mett og bedre kan utnytte vekstpotensialet sitt. Kalver kan trygt gis betydelig mer melk per måltid enn det som har vært vanlig, gjerne fire liter i målet, og melk bør drikkes via smokkflaske. Kalver bør alltid ha tilgang på friskt drikkevann. Forfatterne mener at ordlyden i forskrift om hold av storfe bør endres, slik at dette klart framgår. Det er positivt at de fleste kalver flyttes over i gruppebinge allerede etter to uker. Forfatterne viser til at åtte uker i enkeltbinge, slik det er tillatt i dag, går ut over kalvers fysiske og sosiale behov og svekker deres kognitive utvikling.

Kalven er grunnlaget for både kjøtt- og melkeproduksjon. Kalven bør få en god start i livet slik at den får motstandskraft mot infeksjoner, sikres god ernæring og normal fysisk og mental utvikling i samvær med andre dyr. Friske og trivelige kalver utnytter ressursene godt, noe som er bra både for dyra, gårdbrukeren og miljøet.