Minneord om Arnt Minsaas
Den 9. januar mottok vi det triste budskapet om at vår gode kollega Arnt Minsaas hadde gått bort. Arnt har satt tydelige, gode spor etter seg, både som veterinær og som menneske. Han vil bli husket som en faglig sterk, oppdatert kollega, som alltid var vennlig, hjelpsom og fremsynt. Arnt så både dyr og menneskene rundt seg.
Han var en viktig pådriver for arbeidet med å få på plass helsekort for ku, og han ledet Helsekortutvalget fra 1982 til 1989. Dette arbeidet må sies å være grunnlaget for det nasjonale sykdomsregisteret som nå har svært stor betydning for dyrehelse hos storfe i Norge.
Arnt Minsaas var et engasjert medlem av Den norske veterinærforening. Han satt som president fra 1981 til 1986 og som ordfører fra 1970 til 1980. Han er tildelt foreningens fortjenestemedalje og er æresmedlem.
Jeg var så heldig å få møte Arnt Minsaas ved flere anledninger de senere årene. Der hvor han oppholdt seg, merket man en dyp respekt fra kollegene rundt ham. Under Norsk Veterinærhistorisk Selskaps kaffetreff i Oslo, på Norges veterinærhøgskole i mars 2019, holdt han et svært interessant og imponerende innlegg om sitt eget liv som dyrlege.
Det er med mange takknemlige tanker og stor respekt vi minnes Arnt Minsaas.
Varme tanker går til hans nærmeste.
Torill Moseng
President i Den norske veterinærforening
Arnt Minsaas
Dyrlege Arnt Minsaas gikk bort 9. januar 2021. Han var født 22. april 1927 i Verdal.
Han ble ferdig utdannet veterinær i 1953. Arnt drev privat praksis på Mære i Sparbu. Arnt var virkelig en hedersmann og en bauta i norsk veterinærmedisin. Han hadde en rekke offentlige verv og var ordfører i DNVs representantskap fra 1970-80 og president i Den norske veterinærforening (DNV) fra 1981 til 1986. Arnt sitt virke som dyrlege kan kjennetegnes som solid på alle måter. Han viste at samarbeid med andre yrkesgrupper var viktig. Allerede i 1966 påpekte han behovet for å få innført helsedata på individnivå hos storfe. Dokumentasjon ved attester for oksemødre til NRF-Avlsforeningen for norsk rødt fe (NRF) var mangelfull. I desember 1967 pekte han skriftlig på denne mangelen.
Arnt sammen med andre kolleger og NRF laget et forslag til Helsekort for storfe. NRF formaliserte dette arbeidet sammen med DNV i 1969. Etter et prøveprosjekt fra 1969 til 1975 ble det vedtatt at hver ku skulle ha sitt eget helsekort. På dette kortet registrerte dyrlegene alle veterinærbehandlinger og data ble rapportert inn til et sentralt register.
Det var ingen lett jobb å få etablert et slikt system på 70-tallet. Det var motstandere både i DNV, blant de offentlige myndigheter og også i noen grad blant bøndene. Arnt var en sentral kraft for å få dette til på en praktisk måte. Han var med i Helsekortutvalget som ledet arbeidet fra 1970 og ble leder av utvalget fra 1982 til 1989.
Arnts interesse var med å legge til rette for verdens mest omfattende helseregistrering hos storfe. Det er grunnlaget for den friske storfepopulasjonen vi har i Norge. De andre nordiske land kom senere etter med slike helseregister. Ingen andre land i verden har tilsvarende ordninger.
Det er sjelden at en person i privat dyrlegevirksomhet kan vise til et slikt resultat. Han fikk Helge Bækkedals Fonds ærespris for dette arbeidet i 1989 og H.M. Kongens fortjenstmedalje i 1995. Vi minnes Arnt med stor respekt.
Olav Østerås og Henrik Solbu
Arnt Minsaas
Arnt Minsaas ble født 22. april 1927 i Verdal som nummer fire i en søskenflokk på seks, på en av Minsåsgårdene. Han fikk sin ungdomstid sterkt preget av krig og okkupasjon under fremmed styre.
«Jeg gikk i et to-delt bedehus» hørte vi mange ganger da han snakket om oppveksten. Bedehuset i nabolaget var skolebygningen på den tida.
Etter privat realskole ble det Steinkjer offentlige landsgymnas før han avtjente verneplikten. Han hadde sterk bakgrunn i landbruk og bygdenæringer, og søkte seg inn på Veterinærhøgskolen i Oslo. Han fikk sin autorisasjon i 1953, og etter litt tenking begynte han i Sparbu og etter hvert på Sandvollan, med kontor på Mære, som privatpraktiserende veterinær tidlig i 1954. Han ble trofast i arbeidet her fram til 1997. De første årene helt alene, dag og natt, kvardag og helg. Etter hvert i samarbeid med flere veterinærer, men de første harde årene alene satt i han lenge.
I studietida møtte han sjukepleiestudenten Liv fra Moi i Rogaland. De giftet seg i 1954, fikk seks barn hvorav fem levde opp. De levde et langt liv sammen, med sterk avhengighet av hverandre. Liv gikk bort i 2019.
Arnt trivdes med folk og dyr. Og folk trivdes med han. Lett i humøret, lett å omgås. En av hans tidligere assistenter sa det slik: «Han var ryddig, talefør og flink med folk – og hadde enorm tillit hos sine husdyrkunder. Arnt har helt klart vært et forbilde for meg». Han var en pådriver for utvikling i landbruket, særlig i storfeholdet som nok lå hans hjerte nærmest.
Et eksempel på hans interesse for dyr og folk var at han arrangerte årlig tur til Hallsteingården oksestasjon for interesserte gårdbrukere. Full buss, faglig utbytte og mye trivsel. Dette foregikk sikkert i 15 år.
Arnt var, i tillegg til en sterk fagmann, en viktig organisasjonsmann. Han var meget aktiv i Den Norske Veterinærforening, både i Trøndelag og på landsplan. Han var ordfører i foreningens representantskap i 10 år, og satt som foreningens president i to perioder.
Han var skrivefør. I mange år hadde han sin faste spalte i «Buskap og avdrått», medlemsbladet for NRF, senere Geno. Vi minnes dette for sterk faglighet blandet med anekdoter. Han ble tillagt ansvaret som hovedredaktør for Veterinærforeningens 100 års jubileumsberetning, og holdt festtalen i Universitetets Aula ved selve markeringen.
Arnt har mottatt Den norske veterinærforenings fortjenestemedalje, og er utnevnt til æresmedlem i DNV.
Mange vil huske han som pådriver for helsekortordningen for storfe. Et arbeid han drev fram til tross for sterk motstand fra sentrale veterinærhold. Dette arbeidet har i ettertid gitt norsk storfeavl et stort fortrinn internasjonalt. Han ble glad over å motta Bækkedals Ærespris for dette arbeidet.
Han var etterspurt fra produsentlag og organisasjoner som foredragsholder i spørsmål knyttet til dyrehelse og velferd for dyr, og holdt innlegg i flere sammenhenger, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Det gledde han å bli tildelt Kongens fortjenstmedalje, dette etter initiativ fra Sparbu og Sandvollan bondelag.
Som pensjonist engasjerte han seg i lokalhistorisk arbeid. Han var leder i Sparbu historielag i mange år, og ikke minst aktiv bidragsyter i historielagets årsskrift.
Som han selv sa det: «Jeg var tenkt til prest, ønsket å bli gårdbruker, og ble dyrlege». Mange er glade for dette valget, og savner nå en dyktig og hyggelig kollega og venn. Og ikke minst en god familiemann. Våre tanker går nå til hans barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn.
Vi lyser fred over minnet til Arnt Minsaas.
Kristian Wibe
på vegne av kolleger på Mære