Matproduksjon

Når vi bruker begrepet matproduksjon tenker vi oftest på den delen av produksjonen som skjer først i verdikjeden. Produksjon av kjøtt, melk, akvakultur (havbruk og landbasert oppdrett), fangst av fisk, dyrking av frukt, grønnsaker og korn, er operasjoner er avhengig av vær og innsatsfaktorer. Denne delen av produksjonen er arbeidsintensiv og er i stort omfang, nasjonalt og internasjonalt, preget av sesongvariasjoner. Fra lokale forhold er det nok å tenke på lofotfiske, kornproduksjon og jordbærhøsting. Felles for alle disse aktørene er utstrakt bruk av sesongarbeidere for innhøsting og pakking av varene.

Under pandemien har vi rundt om i verden sett en betydelig grad av nedstenging, forbud mot forflytting, stengte grenser og strenge karanteneregler. En konsekvens av strengere regler knyttet til reiser og mobilitet fører til mangel på mobil arbeidskraft, som igjen fører til manglende innhøsting og matvarer som råtner på rot, eller melk som tappes rett i sluket fordi det ikke er etterspørsel nedstrøms i verdikjeden.

I USA, der tilgangen på mobil og sesongbasert arbeidskraft er en svært viktig del av landbruket, har strengere innvandringsregler og nye visumbestemmelser forsterket utfordringene i løpet av koronapandemien. Høy mobilitet, ofte forbundet med dårlige og trange boforhold bidrar til økt smittepress. Smitteverntiltakene går ut over innhøsting og produktivitet. I Spania ser vi at koronatiltak påvirker lokal mobilitet av arbeidskraft, og gruppen som er engasjert med sitrushøsting om vinteren og jobber i turistnæringen i sommerhalvåret, såkalte fijos discontinuous, ikke er tilgjengelige. De opplever en dobbelt negativ effekt i pandemien som følge av tapte inntekter. For den enkelte faller store deler av inntektsgrunnlaget bort når også turistnæringen ligger nede. Produsentene sliter med innhøstingen og produksjonen. På den ene siden ser vi økt etterspørsel etter særlig frukt og grønt fordi folk lager mer mat hjemme. Samtidig er det stort bortfall i etterspørsel fordi store deler av markedet er borte. Turistene uteblir og restaurantene stenger.

Som en følge av slike utfordringer ser man i deler av verden at matsvinnet øker betydelig, og prisene på enkelte produkter faller dramatisk på grunn av manglende etterspørsel. Verdikjedene svikter. Manglende avsetning på varer med begrenset holdbarhet gir lavere inntekter for bønder og småskalaprodusenter. Det er en slik sett en ond sirkel.

Heldigvis har vi i Norge klart oss relativt godt, men vi er ikke uten utfordringer her heller. Med stengte grenser ser vi at bearbeidende sjømatindustri og landbruket har utfordringer. Det er snakk om mangel på arbeidskraft. I sjømatsektoren er det ikke nok personer til å ta imot fangstene og personer til å bearbeide fisken. Denne knappheten på arbeidskraft ser vi blant annet i årets lofotfiske, der industrien mangler utenlandsk arbeidskraft. Dette gir redusert verdiskaping.

I fjor sommer så vi tilsvarende utfordringer knyttet til bærhøsting. Blant annet var tilgangen på sesongarbeidere under jordbærhøstingen et problem. Dette ble delvis forsøkt løst med å få studenter ut i felten, men en permanent løsning er det ikke. En ytterligere kompliserende faktor er at enkelte av sesongarbeiderne som kom til Norge under innhøstingen ikke har kunnet reise tilbake til hjemlandet på grunn av reiserestriksjoner. Her ligger det en sosial utfordring som må løses.

Det som kan se ut som en relativt avgrenset problemstilling på nasjonal basis er globalt en kjempeutfordring. Et aspekt ved at produktene ikke høstes er at det kan bidra til dårligere matsikkerhet for befolkningen, også i områder der produksjonen er stor. I India har koronapandemien ført til at fullgode matvarer kastes og ikke når markedet. Fullverdige landbruksprodukter «råtner på rot» og går ikke inn i matsystemet som mat. Når enkelte land i tillegg innførte restriksjoner på eksport av sentrale varer som korn og ris for å sikre nasjonal forsyning, skaper dette knapphet i andre markeder. Mangel på essensielle matvarer øker potensialet for sosial uro og konflikter.

Logistikk og vareforsyning

Matproduksjon er en del av et globalt nettverk og griper inn i de nasjonale forsyningskjedene. Varetransport og logistikk er et viktig element, enten det dreier seg om transport av råvarer eller ferdigvarer. På råvaresiden (innsatsfaktorer) er det store varestrømmer som skal forflyttes fra produsentlandene i Nord- og Sør Amerika og Australia, til markedene der varene går inn i bearbeidende matindustri som Kina og Europa. Tiltak for å begrense smitte ved at varene ikke losses eller transporteres har stor påvirkning på matsystemet. Transportutfordringer har påvirkning på både råvaretilgang (forsyningssikkerhet) og videre aktiviteter nedstrøms i verdikjeden.

I neste omgang kommer transporten av ferdigvarer fra produsentland tilbake, slik at man kan snakke om et varekretsløp. Det er nok å tenke på transport mellom landene i for eksempel Europa og internt i hvert enkelt land. Transporten av de store landbruksproduktene skjer i stor grad sjøveien mellom store laste- og lossestasjoner, mens regional og lokal transport skjer på vei eller med fly.

Koronapandemien hadde i den tidlige fasen stor påvirkning på matsystemet. Det var særlig to forhold som ble påvirket, nemlig råvaretransporten og lossing av råvarer. Omlag 90 prosent av all varetransport skjer med skip. Transport av varesorter som mais, ris, hvete, soya og fôr ble påvirket fordi myndighetene stengte havner for lossing og varestrømmene ble brutt. Det oppstod deretter utfordringer nedstrøms i varekjeden. Fabrikkene manglet råvarer, med den følge at anlegg måtte stenges ned. Disse problemene har heldigvis løst seg med mer kunnskap og synes i dag å være en mindre utfordring.

Andre steder vi har sett utfordringer er særlig knyttet til godstransport på vei. Som en følge av pandemien har flere land iverksatt sanitære grensekontroller for å begrense smittespredning. Dette fører til forsinkelser ved grensepasseringer, som i neste omgang går ut over matvarer med dårlig holdbarhet, som fersk frukt, kjøtt og fisk. I verste fall kan slike forsinkelser føre til dårligere mattrygghet og økt matsvinn fordi varene ødelegges under transport.

Når denne type utfordringer knyttes til politiske endringer er utfordringene store. Et eksempel er Brexit. Etter å ha vært en del av EUs indre marked, med nedbygging av kontrollapparatet gjennom 40 år, skal det nå etableres nye kontrollrutiner for både toll og koronatiltak. Kilometerlange køer av trailere på grensen mellom Frankrike og England ved juletider er et eksempel. Innføringen av strenge kontrolltiltak ved grensen mellom Norge og Sverige er et annet eksempel.

I logistikkbildet må man heller ikke glemme flytransport. Nedstengingen har ført til at global luftfart er redusert med mer enn 70-80 prosent, med tilsvarende reduksjon i transportkapasitet. Særlig frakt av lettbedervelige matprodukter (og andre produkter som blomster), med kort holdbarhet fraktes med fly. Et eksempel er frakt av fersk laks fra Norge til de store markedene ute. Ved nedstengingen av Norge i mars 2020, oppstod en akutt mangel på flyfraktkapasitet da flyene ble satt på bakken. Det var hektisk aktivitet blant eksportørene for å få sjømatproduktene ut i markedet. Store deler av norsk lakseeksport blir solgt som ferskvare og mangel på transportkapasitet skapte utfordringer for næringen. Nå ser vi en økning av spesialtransporter, togtransport og cargo-fly som fyller tomrommet med tanke på lastekapasitet.

De siste ukene har man også sett rapporter om en kraftig økning i kostnader forbundet med skipstransport som følge av containermangel i Sørøst Asia. Dette skyldes at containere hoper seg opp i enkelte havner, og fraktprisene for containertransport er mangedoblet. For matforsyningen kan det bety at for eksempel transport av frosne matvarer eller bearbeidede varer fra Kina stoppes eller forsinkes. Noe den nylige stengingen av Suez-kanalen viste.

Logistikkutfordringer ser man også knyttet til varetransport fra produksjonsanlegg ut til varehandel og restaurantmarkedet. Med stengte hoteller, restauranter, kantiner og catering (HoReCa) faller etterspørselen etter transporttjenester. De negative ringvirkningene gir seg da utslag i permitteringer og økt arbeidsledighet for transportarbeidere. I tillegg fører redusert transport av varer til produksjonsanleggene til svekket forsyningssikkerhet og negative konsekvenser i produksjonen av mat.

Foredling, bearbeiding og prosessering

Den bearbeidende matindustrien er en svært viktig del av matsystemet. Det er en kompleks struktur. På den ene siden består den av bedrifter som produserer innsatsfaktorer basert på råvarer til andre næringsmiddelbedrifter. I den andre enden finner vi bedriftene som leverer ferdige produkter til dagligvarehandelen (bearbeiding av råvarer til hel- og halvfabrikata). I tillegg kommer bedrifter som produserer måltider og måltidsløsninger til direkte konsum i kantiner, kiosker, og i institusjoner. Disse bearbeidende bedriftene er i forskjellig grad berørt av pandemien.

Nasjonale nedstenging og utgangsforbud har ført til en endring i forbruksvaner. Mer mat lages fra bunnen av og undersøkelser viser at folk baker mer, spiser mer frukt og grønt, og ikke minst kaster mindre mat. I tillegg ser man at bedrifter som lager ferdigmat til kantiner blir berørt fordi ansatte arbeider hjemmefra.

Ferdigvarebedriftene, som for eksempel Orkla, Nestlé, Nortura og Tine opplever økt etterspørsel og ser omsetningsvekst. Bedrifter som er rettet inn mot HoReCA-markedet derimot, opplever betydelig omsetningsfall. Den ene kan ha mangel på kvalifisert arbeidskraft, mens andre virksomheter må gå til omfattende permitteringer. Man ser at bedriftene endrer produkttyper og pakningsstørrelser, noe som krever omstilling av produksjonsanleggene. Enkelte næringsmiddelbedrifter i USA og England rapporterer om en reduksjon i varesortimentet på opp mot 25-30 prosent som følge av endringer i etterspørselen. Omleggingen fører til redusert etterspørsel etter arbeidskraft og et redusert tilbud til forbrukerne.

Felles for bedriftene, enten de produserer for andre, eller produserer ferdigvarer til konsument, er sårbarhet hvis de får smitte blant sine ansatte. Det er flere eksempler nasjonalt og internasjonalt på at bedrifter har måtte gå til full nedstenging som følge positiv Covid-19-tester hos én eller flere ansatte. Dette fører til store økonomiske tap. Eksempler på dette er utbrudd av Covid-19 ved et slakteri i Tyskland som førte til at over 600 personer ble permittert, eller utbrudd ved et lakseslakteri i Norge. Følgevirkningen er mangel på varer i dagligvarehandelen.

Som nevnt over, er også tilgangen på utenlandsk arbeidskraft i bearbeidende matindustri under press på grunn innreiserestriksjoner og utstrakt koronatesting. Langvarig nedstenging kan føre til usikkerhet rundt forsyningssikkerhet, selv om vi her til lands ikke ser dette ennå. Matproduksjon er definert som samfunnskritisk virksomhet og det er naturlig at virksomhetene er svært opptatt av smittevern, hygiene og forebyggende tiltak i bedriftene. I denne sammenheng er veterinærenes kunnskap om hygiene, smitte og smittevern viktig.

Markedsføring, distribusjon og salg

Som nevnt over er den produserende delen av matindustrien sterkt påvirket av koronapandemien, både knyttet til distribusjon og logistikk. Selv om dagligvarehandelen i Norge har opplevd en betydelig vekst som følge av stengte restauranter, kantiner og spisesteder, og befolkningen lager mer mat hjemme, ser vi også her store endringer.

Netthandel med dagligvarer fikk mye oppmerksomhet i starten av nedstengningen. I Nofimas forbrukerundersøkelse oppga kun syv prosent av forbrukerne at de i koronapandemien handlet mer dagligvarer på nett enn tidligere. Fem prosent sa de handlet mindre. Ifølge forskerne skyldes dette at nettlevering av mat ikke er tilgjengelig over hele landet, og at noen nettbutikker har hatt kapasitetsutfordringer og leveringstiden dermed ble for lang. I undersøkelsen kom det også kommentarer som: «Vil beholde nærbutikkene, handler ikke på nett lenger». Det er spesielt blant de i aldersgruppen 25-44 år, blant de med høy inntekt og de som bor i hovedstadsregionen at netthandel av dagligvarer har økt.

Netthandel av mat i Norge står i sterk kontrast til tall fra utlandet. Frem til koronapandemien startet lå dagligvarehandelen på nett i England på rundt fire prosent, mens den etter nedstengingen i mars har ligget jevnt på rundt 14-15 prosent. Tendensen er økende. Analytikere anslår at vi fremover vil se en jevn økning i netthandelen, også innen dagligvaresegmentet. Koronapandemien har virkelig satt fart på dette, og selskapet Ocado Group fra England har spesialisert seg på å levere systemløsninger som de har solgt til store matvarekjeder som Ica (S), Casino (F), Sobeys (CDN) og Coles (AUS). Hittil har dette vært et fenomen i områder med stor befolkningstetthet som Sørøst Asia , men på sikt vil nye logistikkløsninger gjøre dette enda mer tilgjengelig, også i Norge.

Det er mange løsninger på nettbasert dagligvarehandel, fra såkalte klikk-og-hent løsninger, der kunden bestiller varene på nett og henter dem i butikk, til klikk-levert løsninger, der varene leveres hjem. I tillegg kommer netthandel av matkasser, der alle varene man trenger for å lage en bestemt rett eller et måltid kommer sammen med en oppskrift. I Norge kjenner vi for eksempel Kolonial/Oda og Adams matkasse.

Selv om det er et skifte fra fysisk handel i butikk til netthandel, ser man at enkelte matbutikker sliter. Dette gjelder særlig forretninger som er små og ligger i bysentra, der kundegrunnlaget er basert på arbeidstakere i byene. Den digitale omstillingen er kostbar og krevende for små aktører. Samtidig som omsetningen faller fordi forretningene ikke har personell og kundegrunnlag, har ikke bedriftene en finansiell ryggrad som kan forsvare omstillingskostnadene.

Koronapandemien har ført til økt arbeidsledighet og et betydelig fall i disponibel inntekt for store grupper i samfunnet. Når dette i mange land kombineres med dårlige sosiale ordninger, manglende arbeidsledighetstrygd, dårlige permisjonsløsninger og høye helsekostnader, er situasjonen alvorlig. Det rapporteres om at rundt 28 prosent av amerikanske husholdninger med barn opplever usikkerhet knyttet til matforsyning, og at under-/feilernæring er økende fordi skolene ikke serverer måltider på grunn av Covid-19-tiltak. Heldigvis har vi i Norge unngått de store utslagene.

Tilberedning og konsum

Under en pandemi forandrer forbrukerne sine matvaner. Nofima har nylig gjennomført en forbrukerundersøkelse som viser at nesten to av tre forbrukere oppgir at de har endret matvanene sine etter at koronarestriksjonene ble innført. De største endringene er færre handleturer, mer hjemmelaget mat og bedre planlegging. Det er først og fremst de over 55 år og menn som ikke har endret vanene sine. Det er også ganske mange personer som oppgir at de spiser sunnere enn før. 20 prosent spiser mer frukt, grønnsaker og fiberrike måltider enn tidligere. Økningen er størst blant de med lavere utdanning og inntekt. 14 prosent oppgir at de spiser mer fisk. Her er økningen størst i husstander uten barn. Etter en innledende tendens til hamstring av toalettpapir, pasta og hermetikk, er man nå tilbake til en mer normal hverdag.

Totalt sett er det færre som spiser ferdigmat, men også her er det noen grupper som har økt inntaket. Det er unge mellom 16-24 år, husstander med lav inntekt og husstander uten barn. Dette kan synes som et paradoks, da dette er grupper som er hardt rammet i forhold til tap jobber og permitteringer. Et annet funn er at flere kjøper mat fra lokale produsenter og er opptatt av hvor maten kommer fra. Det kraftigste holdningsendringen blant forbrukere i Norge er at langt flere enn tidligere (hele 69 prosent) mener det er viktig å støtte norsk landbruk og matproduksjon, og at selvforsyning er viktig. Dessuten oppgir en av fire at de kaster mindre mat.

I USA har tradisjonelt rundt 60 prosent av måltidene blitt spist utenfor hjemmet. Nyere undersøkelser viser konsumet og tilberedning flytter seg til nå å bli spist hjemme. Dette er et resultat av nedstenging av restauranter, kantiner og hoteller, men også som et resultat av pålegget om sosial distansering og smitteverntiltak. Dette har ført til at over 100 000 spise- og serveringssteder i USA har stengt dørene for godt, noe som igjen fører til tap av arbeidsplasser og verdiskaping. Det som også er interessant i denne sammenheng er at man samtidig ser et fall i de totale utgiftene husholdningene bruker på innkjøp av mat, drevet av at de nå ikke spiser ute.

En annen utfordring er at økt arbeidsledighet og lavere disponibel inntekt fører til «urban fattigdom» som truer matsikkerheten. Flere og flere familier i USA er avhengig av å få mat fra såkalte ‘food banks’ fordi koronapandemien og tap av arbeid har ført til mangel på penger til mat. Dette fenomenet ser vi også i Europa, og rapporter fra Italia, England, Finland og Spania viser at flere personer lever i fattigdom og den ernæringsmessige matsikkerheten settes under press.

I Norge ser vi nå lignende tendenser ved at store byer har hatt full eller delvis nedstenging i måneder. Det er forventet at dette vil føre til en sterk reduksjon i antall spise- og serveringssteder i månedene som kommer. Økt arbeidsledighet og mangel på inntekt er stor trussel mot matsikkerheten for de svakeste gruppene i samfunnet. Når nedstenging og sosial distansering så følges opp med reiseforbud, får koronapandemien også store innvirkninger på hele matsystemet.

Kanskje vil vi se varige endringer i hvordan vi som forbrukere spiser og nyter mat utenfor hjemmet i fremtiden.

Sirkulær økonomi

Det har lenge vært fokus på å redusere matssvinn. Globalt går rundt 1/3 av all mat som produseres til spille. Enten fordi den ikke når frem til markedene, eller fordi den kastes i husholdningene. Som vi har sett over, har matsvinnet fra husholdningene blitt redusert under koronapandemien. Verre er det med matsvinnet som er knyttet til produksjon av landbruksprodukter.

Bortfall av store deler av markedet som følge av stengte restauranter, hoteller og redusert reiseaktivitet har skapt en stor utfordring. I noen markeder har bønder måtte destruere matvarer med begrenset holdbarhet. Det har fra flere land kommet rapporter om at landbruksprodukter som grønnsaker og melk er blitt destruert. I et samfunnsperspektiv er ikke dette bærekraftig. Når vi samtidig ser at store befolkningsgrupper ikke har muligheter til å kjøpe mat fordi de er arbeidsledige og inntektsgrunnlaget er falt bort, kan man på sikt frykte økt sosial uro. Selv om veldedige organisasjoner gjør hva de kan for å bidra med å distribuere mat som er gått ut på dato, går fortsatt for mye til spille. Dette bidrar negativt til både matsikkerhet og dårlig ressursutnyttelse.

Denne type problemstillinger vil i fremtiden bli enda mer aktuelt. Det vil i fremtiden dreie seg mye om ansvarlig produksjon, ansvarlig konsum og ikke minst om at man har velfungerende matsystemer.

Myndighetenes rolle

Beskrivelsen av matsystemet krever også at man ser på myndighetenes rolle. Globalt, regionalt og nasjonalt er det iverksatt en rekke tiltak for å sikre matsystemet. Tiltakene er rettet både mot primærprodusenter, matindustrien og hotell/restaurantnæringen, men også mot forbrukerne for å sikre matsikkerhet. Matsystemet er definert som en samfunnskritisk arena og det med rette. Uten mat er veien til sosial uro kort.

Myndighetenes tiltakspakker dreier seg om alt fra retningslinjer knyttet til permisjonsregler og kompensasjonsordninger. Det som er viktig i denne sammenhengen er at myndighetene bidrar til å holde matsystemet oppe, sikre matforsyning og samtidig sikre arbeidstakernes helse.

Forskning, utvikling og innovasjon

Når bedrifter møter store utfordringer som en pandemi, er det særlig tre forhold ledelsen retter oppmerksomheten mot: i) sikre ansattes helse slik at produksjonen opprettholdes; ii) sikre bedriftens økonomi ved å redusere utgiftene; og iii) sikre at man kan levere varer og tjenester til kunder. I dette bildet er det lett å redusere alle aktiviteter som ikke umiddelbart kan settes i sammenheng med kjernevirksomheten. I mange tilfeller går dette utover forskning, utvikling og innovasjon fordi bedriftene ikke ser nytteverdien i det kortsiktige perspektivet. Tiden mellom forskning og inntjening blir for lang.

Utfordringen oppstår derfor over tid. Det tar lang tid å bygge forskningsfaglig kompetanse og forskning tar per definisjon lang tid. Når dette så kombineres med at kun én av ti innovasjoner overlever lengre tid i markedet, er det lett å redusere forsknings-, utviklings- og innovasjonsaktivitetene (FUI). Dette har man også sett under pandemien, til tross for at bedriftene står overfor betydelige utfordringer knyttet til bærekraftig omstilling, reduserte utslipp og lavere energiforbruk.

I Norge har man sikret at forsknings- og innovasjonsinnsatsen opprettholdes ved at Regjeringen har etablert tiltakspakker rettet mot grønn omstilling. Tiltakspakkene er målrettet mot næringslivet og skal bidra til at FUI-aktivitetene opprettholdes. Det sikrer at verdifull kompetanse fortsatt er under utvikling, selv om næringsaktørene står midt oppe i pandemiutfordringer. Målet er også at man ved utgangen av pandemien skal ha et mer robust matsystem som bidrar til bærekraftig matproduksjon i alle ledd.

Konklusjon

Jeg har i denne artikkelen pekt på at matproduksjon er en del av et system der alle delene er gjensidig avhengig av hverandre. Alt henger sammen med alt, og når det oppstår utfordringer i en del av matsystemet så får det følgekonsekvenser i andre deler. Dette gjelder enten det er utfordringer i primærproduksjonen som får innvirkning nedstrøms med hensyn på forsyningssikkerhet, eller endringer i forbrukeradferd, arbeidsledighet eller endringer i handlevaner som får virkninger tilbake i kjeden.

Det som er viktig for oss veterinærer er å forstå sammenhengene og bidra med vår kompetanse i alle ledd. Morgendagens forbrukere vil fortsatt være opptatt av at maten vi spiser skal være produsert bærekraftig, at den er produsert etisk forsvarlig og at dyrevelferden er ivaretatt. Maten skal være trygg og sunn. I dette bildet har vi alle en viktig rolle ved å følge smittevernråd og ivareta kritiske samfunnsfunksjoner som blant annet matforsyningen er. Veterinærenes brede faglige grunnlag er et godt startpunkt for å sikre at den neste pandemien ikke påvirker matsystemet negativt.