Enorm vekst

– Ulempen med lukkede oppdrettsanlegg er at de bygges raskt og fylles med mye fisk. Hvordan skal de biologiske utfordringene bli løst? Faren er en dramatisk økning av alvorlige helse- og velferdsproblemer. I alle lukkede oppdrettsanlegg (RAS-anlegg) er hjertet i systemet et biofilter med levende organismer og milliarder av bakterier. Ved enkelte tilfeller kan lave oksygenverdier i deler av slike anlegg (som kan oppstå ved for stor tetthet av partikler fra fôrrester og avføring) føre til oppsamling av den giftige gassen hydrogensulfid. Det kan føre til forgiftning og massedød som resultat, sier Arve, som også viser til årets fiskehelserapport der problemer med vannkvalitet blir pekt ut som en viktig velferdsutfordring i alle typer landanlegg.

Kraftig reduksjon i smitte

– Med landbaserte oppdrettsanlegg regner man med kraftig reduksjon i smitte mellom anlegg og fra anlegg ut i det ytre miljø. Internt i slike anlegg er det derimot en del helseutfordringer. Vannkjemi og vannmiljø reiser spørsmål om hvordan man skal drifte slike anlegg optimalt. Mye taler for at resirkulering kan gi et mer stabilt miljø. Investeringstakten og økte volumer kan bidra til at helse og velferd nedprioriteres, sier Arve.

– Vi vet at økt intensivering av drift i settefiskanlegg de siste årene har ført til dårligere velferd.

Ny og uprøvd teknologi

Ifølge Salsnes AS, som planlegger utbygging av et landbasert oppdrettsanlegg på Tjeldbergodden, vil økte utgifter til lakselusbehandling, rømninger, sykdommer og dødelighet forsvinne med anlegget.

– Mye av smitteproblematikken mellom slike anlegg kan fjernes. Men her tar man i bruk ny og uprøvd teknologi. Store anleggsinvesteringer gjør at man raskt må fylle opp anlegget med flere hundretusen fisk. For stor tetthet i anlegget kan gå utover dyrevelferden, mener Arve.

Miljø og fikevelferd

– Med landbaserte oppdrettsanlegg er det mulig å ivareta det maritime miljøet på en bedre måte, mens strandsoneproblematikken forblir uavklart. Skal man tillate bygging av megastore anlegg i strandsonen? Klarer vi å ivareta sårbare naturområder med slike anlegg? Dette er viktige prinsipielle temaer som må avklares, sier Arve.

Bærekraftig avfallshåndtering

Avfall fra landbaserte oppdrettsanlegg skal ifølge Salnes AS gjenvinnes på en bærekraftig måte.

– Det er bra at de vil ivareta avførings- og partikkelmaterialer på en god måte. I åpne sjøanlegg er dette en stor utfordring. Ut fra et miljøsynspunkt er resirkulering en klar fordel, men det er mye uavklart i forhold til energibruk og karbonavtrykk. De klimamessige avtrykkene med landbaserte anlegg, er avhengig av den totale energimiksen. Faren er at energiforbruket kan bli skyhøyt.

Miste vår oppdrettsposisjon

Lukkede oppdrettsanlegg kan etableres hvor som helst i verden fra USA, Sveits, Dubai til land i Asia. Enkelte vil hevde at å flytte lakseproduksjonen nærmere markedene vil sikre miljøvennlig drift. Er det en fare for at Norge på sikt kan miste sin suverene oppdrettsposisjon internasjonalt med slike anlegg?

– Svaret er et åpenbart ja. Norske investorer og fagmiljøer står i kø for å bygge opp produksjonskapasiteten i andre deler av verden. Firmaer som Atlantic Sapphire er villig til nettopp dette, sier Arve. Han legger til at produksjon av fisk på land er langt mer kostnadskrevende enn åpne sjøanlegg.

– Måten investorer vil løse utfordringen på er å bygge anleggene nærmere de store internasjonale markedene. Den aller dårligste klimaløsningen er å fly enda mer laks fra Norge over russisk territorium til markedene i Asia, påpeker han.

Dekke matbehovet til fattige mennesker

Landbaserte oppdrettsanlegg, som etableres nærmere markedene, kan dekke matbehovet til mange mennesker. Riset bak speilet er at etterspørselen etter norsk oppdrettsfisk kan bli redusert.

– Jeg er ingen markedsanalytiker, men store markeder kan med slike anlegg dekke deler av eget matbehov etter laks, sier Arve.

Konsesjoner på flere hundre millioner

– Konkurransefordelen med landbaserte oppdrettsanlegg i Norge er ikke knyttet til miljø og velferd. Den består i at anleggene ikke er konsesjonsbelagt. Det du trenger er en utslippstillatelse. I sjøanlegg må du ha en konsesjon på 780 MTB som utgjør en produksjon på cirka 1300 tonn laks i året. Konsesjonen kjøpes på statlig auksjon eller fra oppdrettere som vil selge sin egen. En slik konsesjon koster 150-200 millioner kroner for å få lov til å produsere 1300 tonn laks i året, sier Arve.

– I de store landbaserte oppdrettsanlegg som nå planlegges snakker man om en årlig produksjon på 43 500 tonn laks. Skulle man produsert like mye laks i sjøanlegg måtte man punget ut en konsesjon på 4,5 milliarder kroner for å få lov til å produsere like mye laks som i et landbasert oppdrettsanlegg. Det er ganske drøyt.

Konsesjonsordninger og lisenser

– Oppdrettslaks i åpne sjøanlegg reguleres med konsesjoner og lisenser. Lisensene var tidligere gratis. Nå bremser veksten i sjøl opp på grunn av økt lakselus (Lepeophtheirus salmonis). Etter at trafikklysordningen ble innført, er lakseproduksjonen i enkelte geografiske områder blitt «fryselagt» mens det i andre er gitt tillatelse (grønt lys) med en årlig vekst på 6 prosent. Lisensene kjøpes på statlig auksjon der høyeste tilbyder vinner. I de heteste områdene i Nordland er konsesjonsprisen på cirka 200 millioner kroner, sier Arve.

– Teknologien på land har nå kommet så langt at det er mulig å produsere fisk frem til slakting. Investorer med tjukke pengebøker, snur seg nå bort fra havet og inn på land i ønske om å salte ned pengene sine der. Teknologien i landbaserte oppdrettsanlegg er også enklere å flytte til utlandet.

Lusa stopper veksten

– I Norge har vi en lang kystlinje tilrettelagt for flere oppdrettsanlegg. De siste 12 årene har lusa satt en stopper for investeringsviljen og veksten. Rømning av fisk er også et betydelig problem, men det er lusa som er i ferd med å gi oppdrettsnæringa banesåret. Nå legger myndighetene til rette for en tilnærmelsesvis ukontrollert vekst på land. De store investorene ser at det er mulig å ta med seg regnestykket til Miami fordi byggekostnadene er lavere og arbeidskraften billigere. For mange blir det enklere å få solgt fisken ut på det internasjonale markedet og øke lønnsomheten til eierne.

Spent på den nye havbruksmeldinga

– Jeg er spent på hva den nye havbruksmeldinga vil inneholde. Norske myndigheter må ha en klar strategi for hvordan norsk havbruk skal utvikles og sikres i årene fremover. Nå legger de sin lit til offshoreanlegg og erfaringene med slike anlegg er uavklarte. Mange er eksponert for lus og sykdommer slik tilfellet er med sjøanlegg langs kysten. Offshore anlegg har også vist seg å gi risiko for rømninger og er uegnet til oppsamling av slam. Slike gigantiske anlegg i eksponerte havområder med mange millioner fisk pakket sammen på et lite areal, er ikke nødvendigvis gode nyheter verken for fiskevelferd eller miljø.

Mangel på strategi

– Offshore anlegg har tvunget seg frem fordi myndighetene ikke har noen klar strategi for oppdrettsnæringen. I dag er det blitt en arena for investorer som er villig til å skyte inn store midler for å komme seg unna nåløyet med lisenser og konsesjoner langs norskekysten. Derfor må det utarbeides en forståelig strategi for både vanlig sjøoppdrett, offshore- og landbaserte oppdrettsanlegg.

– I Norge har vi tilgang på fjorder, nære havområder og landbaserte anlegg. Dette kan bli en god kombinasjon for norsk havbruksnæring og for den totale verdiskapningen i samfunnet. Lokalsamfunn over hele Norge tjener gode penger på oppdrettsfisk og det etableres mange lokale arbeidsplasser på Hitra, Måløy og Gulen, i tillegg til settefiskanlegg med verdifulle arbeidsplasser innerst i små fjordsamfunn. Det gjør oppdrettsnæringen verdifull for norsk verdiskapning. Et nærliggende spørsmål er samtidig hvordan vi klarer å opprettholde et husdyrhold og en matproduksjon som ivaretar fiskens ve og vel?

Bærekraftig matproduksjon

– Både forskere og næring har mye kunnskap om hvordan forhold som vannhastighet, vannmengde og produksjonsintensitet henger sammen med vannkvalitet og dermed fiskens helse og velferd. Det må dreie seg mer enn om at fisken vokser opp og gir rask lønnsomhet. I dag løser vi miljøproblemene med lakselus med bruk av kjemikalier som kan skade livet i havet eller med spylemetoder som skader eller dreper oppdrettsfisken. Regninga sendes rett og slett bare til noen andre. Å jobbe for bedre fiskevelferd og for miljømessig, samfunnsmessig og bærekraftig matproduksjon er på lang sikt mest lønnsomt, mener Nilsen.

Vi må være smarte

– Er vi smarte, klarer å holde på gode teknologimiljøer og fortsetter produksjon av oppdrettslaks i sjøen, er det langt rimeligere enn landbaserte oppdrettsanlegg. Vi kan ikke bestemme hva resten av verden skal gjøre. Vi må feie for egen dør og legge forholdene til rette for ytterligere ekspansjon. Vi har norsk natur og kan drive med husdyrhold og matproduksjon i mange år fremover. Det er viktig at myndighetene og næringen sammen klarer å sikre naturressursene og at de forankres i opinionen og folket. Fordelen med norsk oppdrettsnæring er at den foregår langs en av verdens lengste kystlinjer med godt etablerte lokale arbeidsplasser. Store landbaserte oppdrettsanlegg på kun noen få hender, kan føre til at flere lakseinvestorer velger å etablere seg utenlands. Da kan vi likså godt starte med batterifabrikker, fiske laks i våre elver og kjøpe frossen laksefilet fra Miami, sier Arve til slutt.

Se egen sak om Europas største landbaserte oppdrettsanlegg på neste side.