Minneord om Tor Lie Ulstein

Vår kjære venn og kollega Tor Lie Ulstein gikk bort 23. april 2021 etter kort tids sykeleie. Tor var født 6. september 1933 i Ørje. Han ble ferdig utdannet veterinær i 1960 og etter en periode som veterinær i privatpraksis i Østfold, begynte han i sitt livslange ansettelsesforhold ved Norges veterinærhøgskole.

Fagområdet smådyrmedisin ble Tor sin livsoppgave. Han hadde et stort og vedvarende engasjement for faget. Et liv som smådyrveterinær fordret «livslang læring» og Tor selv ble heldigvis aldri utlært. Helt til han ble syk og pleietrengende søkte han ny kunnskap og bidro til fagutvikling innen sitt fagområde.

Tor ivret for et godt læringsmiljø for studentene. Han hadde en spesiell interesse for, og kunnskap om, kardiologi og dermatologi og utarbeidet en stor mengde undervisningsmateriell innenfor disse feltene. Han var spesielt interessert i diagnostikk, og utviklet også laboratoriemedisinen ved klinikkens laboratorium og integrerte den i indremedisinsk diagnostikk.

Ingen kunne ta hudskrap som Tor! Og han ga seg ikke før parasitten var påvist, selv om det kunne medføre at han måtte mikroskopere i timevis. «Fagets begrensning» var imidlertid også et begrep Tor ofte benyttet; noen ganger var pasientens lidelser av en slik karakter at man ikke kunne finne svaret ved hjelp av den kunnskapen og de diagnostiske metodene som var tilgjengelig.

Et studieopphold ved Texas A & M University i USA på begynnelsen av 1990- tallet vekket for alvor Tors interesse for cytomorfologi. I mange år undersøkte han prøver fra hudoverflaten, masser i huden og indre organer og ulike væsker fra pasienter ved medisinsk laboratorium. Han ble en svært kompetent cytolog og denne kompetansen kom oss alle til del både som et ledd i pasienthåndteringen og som overført kunnskap.

Tor var en læremester, mentor og inspirator for mange av oss. Timer og dager benyttet til perfeksjonering av diagnostiske metoder ble med stor entusiasme og glede delt med oss kollegaene. Han kalte det ofte, lett humoristisk, «å skumme fløte». Og det stemte, den kunnskapen Tor hadde brukt timevis på å selv erverve, delte han raust med oss. Nytteverdien av denne kunnskapen var stor, og det gjaldt å følge med når Tor fortalte og forklarte.

Bruken av et korrekt fagspråk og riktig fagterminologi var også viktig for Tor. Han lærte oss å være bevisste på å bruke språket riktig og å utrykke oss presist, både muntlig og skriftlig. Hans mange artikler i Norsk Veterinærtidsskrift er et eksempel på det siste.

Tor var inspirerende og motiverende. Han oppfordret oss kollegaene til å delta i den rivende utviklingen av faget, og skaffe oss kunnskap og formell kompetanse. For sin rolle i smådyrmedisin ble Tor utnevnt til æresmedlem av Smådyrpraktiserende veterinærers forening.

Også etter han ble pensjonist i 2000 fortsatte Tor arbeidet sitt ved Veterinærhøgskolen. Han arbeidet som før hele arbeidsdager, og ofte også lørdagen, men fritatt fra turnus og plikter kunne han nå fokusere i enda større grad på det han virkelig var interessert i.

Tor var raus, hjelpsom, nysgjerrig på sine medmennesker, sosial, men kanskje litt sjenert. Han trivdes godt i eget selskap, samtidig som han også trivdes sammen med venner, gjerne over et godt måltid. I slike stunder gikk praten høylytt og engasjert om mang en ting, men i selskap med kollegaene ble diskusjoner rundt faglige utfordringer viet stor plass. Men Tor var også en god lytter og kunne gi veloverveide og gode råd på andre plan enn det faglige. Han var en lojal venn; Tor var «hel ved» og en til å stole på.

Helger og ferier ble ofte tilbrakt på Torpet i Sverige, rett over grensen i Årjäng kommune, med familie og venner. Etter Tors utsagn var det akkurat to timer mellom leiligheten i Oslo og Torpet («fra tun til tun»), men hjemturen tok vanligvis lenger tid fordi Tor ofte besøkte slekt i Ørje. Tor var opptatt av å beholde det opprinnelige preget på både våningshuset og låven på Torpet, og bygningene ble i sin tid nennsomt restaurert. På Torpet i Sverige ble tiden brukt til vedlikehold av bygningsmassen, skogsrøkt og vedhogst, fisking av gjedde og bading i innsjøen Foxen.

Tor var musikalsk og han hadde stor glede av musikk, både klassisk og jazz, men også nyere populærmusikk. Han spilte selv fiolin og startet med det allerede som ung gutt. I en periode reiste han mellom Ørje og Barratt Due musikkinstitutt i Oslo, hvor han fikk undervisning. Han ble ikke profesjonell fiolinist, men fortsatte å spille fiolin hele livet. Også fiolinspillet perfeksjonerte han og satt av fast tid til øving, ofte i helgen. Timer med fingerspill og terping medførte tidvis irriterte naboer i etasjen over, uten at det gikk utover spillegleden.

Vi er mange som vil savne fagmennesket og mentoren Tor, men også den gode vennen han var. Tor vil bli husket med mye glede, takknemlighet og stor respekt!

Cathrine Trangerud og Bente Kristin Sævik