Hva mener EU?

I november 2020 kom EU med nye retningslinjer for avl av hund (1). Her står det blant annet at estimerte avlsverdier bør brukes både i valg av avlsdyr og som informasjon til valpekjøper. De skriver også at innavlsgraden innenfor rasen bør overvåkes nøye. Innavlsgraden ved enkeltparringer gir dessverre ikke tilstrekkelig informasjon til å drive godt avlsarbeid.

Ifølge de nye retningslinjene fra EU må også begge foreldre kunne pare naturlig, og ingen tvangsparinger må forekomme. Inseminering kan kun brukes i svært spesielle tilfeller og ikke som standard metode når tispe og hannhund ikke vil eller kan pare. Inseminering skal alltid utføres av veterinær.

I tillegg beskriver retningslinjene at veterinær må utstede attest med en vurdering om hunden egner seg for bruk i avl eller ikke. Dersom valper fødes med ekstreme eksteriørtrekk eller atferd som vil føre til redusert livskvalitet, skal både foreldrene og valpene ekskluderes fra avl.

De nye retningslinjene fra EU er et løft for dyrevelferden og de bør være førende for avl av hunder i Norge. Første steg på veien mot bedre hundeavl vil være krav om å registrere og dokumentere hundenes funksjon og andre egenskaper i en database, slik at dette kan danne grunnlaget for å beregne avlsverdier.

Nye sykdommer i rekordfart

De aller fleste arvelige sykdommer er et resultat av flere gener og nedarvingen beskrives som kompleks. Sykdommer som skyldes flere gener, er vanskelig å avle bort om man ikke tar i bruk estimerte avlsverdier. I dag er mange veterinærer engasjert i å utføre enkelttester på enkeltdyr med tanke på enkeltparringer, og uten at den innsamlede informasjonen blir brukt på populasjonsnivå. For komplekst nedarvede sykdommer vil ikke screening av foreldredyr alene gi ønsket resultat om vi så holder på med dette i 1000 år til. Dagens screeningprogram baseres på svært mangelfull helseinformasjon, for eksempel fra spørreundersøkelser. Derfor bommer ofte screeningprogrammet på rasens sykdomsbilde. Et godt avlsprogram må baseres på alle diagnoser fra alle individer og prioriterte avlsmål basert på populasjonens faktiske og oppdaterte sykdomsbyrde.

Når avlsprogrammene ikke treffer med tanke på rasens sykdomsbyrde vil det å utelukke individer basert på en sykdom som ikke er relevant, kunne føre til at de relevante sykdommene blir mer prevalente hos rasen. Dette ser ut til å skje i stor skala innen mange raser når det gjelder allergi. Et screeningprogram som bommer på rasens problemer, er et dyrevelferdsproblem som både Mattilsynet og privatpraktiserende veterinærer bør være oppmerksomme på.

I tillegg finnes det recessivt nedarvede sykdommer. Dette er sykdommer man i teorien kan screene foreldredyrene for gjennom gentester og således avle bort. Problemet er bare at 50-100 år der man har tillatt at hunder krysses med sine søskenbarn har gitt hundene våre nært slektskap med hverandre. For 2/3 deler av rasene våre er slektskapet innad i rasen så høyt alle individ er tettere beslektet enn om de var resultatet av en helsøskenkryssning (innavlsgrad >25%) (2). Hundene våre har med andre ord endret seg mye både på innsiden og på utsiden de siste 50-100 årene.

The University of Sidney har laget en database over recessivt nedarvede sykdommer hos ulike arter (3). Det er ikke overraskende at hunden er i særstilling i denne databasen, med flest sykdommer. Hele 791 ulike typer recessivt nedarvede sykdommer er registrert, og hittil i år (12. april) har det blitt registrert 29 nye recessivt nedarvede sykdommer i denne databasen. Avl basert på gentester alene, er som å løpe etter sin egen hale, nye sykdommer kommer til fortere enn man greier å hold tritt.

Norge kan lede an

Norge er i en situasjon der vi per i dag har en god database for sykdomsregistrering (Pyramidion) (4), en database for registrering av egenskaper (Biotail) (5) og database (Dogweb) for slektskapsdata. Dette betyr at alt ligger til rette for å videreutvikle, kvalitetssikre og bruke disse, og at morgendagens avl kan baseres på vitenskap og «big data».

Dyrebeskyttelsen Norge mener at det er helt essensielt at dette beskrives i forskriften som nå skal utarbeides av Mattilsynet. Det vil også åpne opp for at Mattilsynet kan utføre sine tilsyn i all hovedsak via databaser, noe som muliggjør et godt og effektivt tilsynsarbeid omkring brudd på § 25 i dyrevelferdsloven. Databaser gir mulighet for autoscanning og vil dermed gi god forvaltning med beskjedne ressurser. Ambisiøse veterinærer bør allerede i dag sikre at dyr de utfører helsetester på er registrert i Biotail, og sikre at rett diagnose på rett dyr registreres i Pyramidion (se illustrasjon).

For å få tilgang til helsedata fra Pyramidion må det etter all sannsynlighet forskriftsfestes at alle veterinærer fristiller diagnoser til bruk i tilsyn, beredskap og avl. I dag registreres diagnoser i stor stil ved at de ulike journalsystemene overfører diagnosedata til Pyramidion. Cirka 90% av veterinærene bruker altså systemet nesten uten at de er klar over det, fordi programmeringen gir en sømløs brukeropplevelse. Tilgangen til slik viktig helsedata kan også utgjøre et svært viktig beredskapsverktøy for både Veterinærinsituttet og Mattilsynet.

For å løfte avlen, tilsyn med avlen og den nasjonale beredskap inn i vår tidsalder, er det helt nødvendig å få på plass obligatorisk ID-merking av alle familiedyr. Dette utgjør en engangskostnad for eier, bidrar til å understreke dyrs lovfestede egenverdi og gir dem et bedre rettsvern. I tillegg er ID-merking også helt nødvendig dersom Mattilsynet skal ta i bruk databaser og autoscanning innen flere områder av tilsynsarbeidet.

Vi står ved et veiskille

Vi har god kunnskap om at dagens avlsarbeid ikke gir friske dyr og at avlsarbeidet ikke er bærekraftig. Norsk Kennel Klub har estimert at kun 13,8 % av hundene bidrar med gener til neste generasjon (6). Slik avl vil både gi flere recessive sykdommer og redusere mulighetene for å avle bort uheldige egenskaper, i og med at slektskapet mellom individene øker for hver generasjon som går. Det er med andre ord på tide å introdusere vitenskapelig metode i avlen. Man må tillate og krysse inn frisk hund fra annen rase, og man må ta i bruk estimerte avlsverdier for egenskaper og sykdommer slik at man får en balanse mellom de rasetypiske egenskapene, og sykdommer, innavlsproblemer og uønskede egenskaper. Alt ligger altså til rette for en positiv endring, og dyr som avles i tråd med loven. Både dyrene og Mattilsynet trenger en solid, fremtidsrettet og bærekraftig forskrift for å sy dette sammen.

Barnelærdom og rasehygiene

Er det noen som virkelig ser hvordan dyrene lider på grunn av dette, så er det veterinærene som behandler disse syke dyrene. Det er dessverre ingenting som gjør at man ikke kan avle på opererte dyr i Norge, selv om tilstanden/sykdommen er arvelig. Den europeiske føderasjonen for smådyrveterinærers forening (FECAVA) støtter myndighetene i Nederland i deres arbeid for sunnere avl og forbedret velferd for de brachycephale rasene. Nederland er først ute med strukturelle endringer i hundeavlen, ved å kreve at hunder skal ha en minimumslengde på nesa si. FECAVA oppfordrer også andre europeiske land til å implementere forskrifter for sunnere avl av brachycephale hunder til tross for stor motstand fra tilhengere av den tradisjonelle avlen i kennelklubmiljøet. I Norge har vi en god dyrevelferdslov som krever at dyr skal avles med god funksjon og helse. Det er derfor naturlig at både helsedata og funksjonstester legges til grunn i avlsarbeidet. Avlsverdier for helse og egenskaper bør være en del av valpekjøpskontrakten.

At innavl gir sykdom, er barnelærdom- bokstavelig talt. Det kan allikevel virke som at man i hundekretser fornekter denne realiteten. Det som er merkelig er når også veterinærer i møte med oppdrettere synes å glemme hva vitenskap er, og at veterinærer lar rasehygiene sette begrensinger for vitenskapen. Det er på tide at vi rister av oss dette gamle dogmet som er et spøkelse fra mellomkrigstida. Verken vitenskap eller vårt samfunns tolkning av dyrevelferdsloven kan baseres på rasehygiene. Vi må la vitenskapen seire, til dyrenes beste!

Forfatterdeklarasjon

Forfatterne har ingen tilknytning til hverken DyreID, Pyramidion eller Aninova/Biotail. Dyrebeskyttelsen Norge har samarbeid med DyreID vedrørende ID-merking av katter og hjemløse dyr.

Arbeidet med denne artikkelen er i sin helhet finansiert av Dyrebeskyttelsen Norge.