«Dyrehelsa i Norge – Veterinærvesenets historie»

WOW! Seks erfarne representanter for den norske veterinærstanden, med redaktør Eivind Liven i spissen, har skrevet boka «Dyrehelsa i Norge, Veterinærvesenets historie». Det er blitt et omfattende verk, og det er litt av et arbeid denne gjengen har gjort for å beskrive utviklingen av det sivile veterinærvesen i Norge siden etableringen av en egen nasjonal veterinæradministrasjon i 1890. Redaktør Eivind Liven og medforfatter Halvor Hektoen er intervjuet om boka i NVT nr. 3, 2021. Begge to gir uttrykk for beundring og respekt for den jobben veterinærene har gjort i disse 130 årene. Halvor Hektoen sier «Jeg er stolt på vegne av veterinærstanden som har lagt grunnlaget for at Norge har verdens beste dyrehelse». Denne holdningen preger på mange måter hele boka. Det er langt fra noen skrytebok, men den dokumenterer stor arbeidsinnsats under varierende arbeidsforhold fra mange hold sammen med et stort engasjement for og dedikasjon til selve veterinærgjerningen, om å være den som tar vare på dyra. Hensikten med å skrive boka har, som det står i redaktørens forord, i første rekke vært «å få fram dokumentasjon om de oppgaver tidligere kolleger stod overfor».

Boka er delt opp i fire hoveddeler. Del 1 omfatter Veterinærvesenets organisasjon, og inneholder en omfattende beskrivelse av oppbyggingen av det sivile veterinærvesenet, med distriktsveterinæren som et sentralt bærende element. Organisasjonen har naturlig nok vokst og endret seg betraktelig og i tråd med utviklingen på fleste andre områder i samfunnet. Det kommer godt fram at det opp gjennom årene har vært ulike syn på hvordan veterinærvesenet skulle tilpasse seg nye oppgaver, krav, politiske føringer og økende internasjonalisering. Mitt helt generelle inntrykk er at veterinærene i stor grad har vært tro mot sin hovedoppgave om å ivareta dyrehelsa, mens en del endringsprosesser har vært smertefulle. Beskrivelsen avsluttes stort sett med opprettelsen av Mattilsynet og «festen på Røros» i 2003. Det er nesten 20 år siden. Jeg skulle gjerne lest litt mer om hvordan disse årene har artet seg. Men er det slik at det er lettere å skrive historien når avstanden er litt større? Kanskje er det andre, om en stund, som skal ta stafettpinnen videre og starte neste bok med Mattilsynets dag 1?

Del 2 heter Landdyrhelse. Det starter med en kort omtale av sykdomsbekjempelse på 1700- og 1800-tallet, og vier ellers mye tid til hvordan arbeidet med både kontroll og utryddelse av alvorlige smittsomme sykdommer hos husdyr ble organisert og utført utover 1900-tallet. Det er et stort og viktig arbeid som virkelig fortjener denne form for dokumentasjon, og dette bør være pensum for alle som driver med eller er interessert i dyrehelse. Litt veterinærmedisin er det også gjort plass til, med noe mer spesifikk beskrivelse av enkelte av de viktigste sykdommene. Jeg savner imidlertid et større samfunnsmedisinsk perspektiv på denne delen av boka. Dyrehelsa er viktig i seg selv, men den er ikke minst viktig fordi den er en forutsetning for god matsikkerhet og mattrygghet. Del 1 avsluttes med å peke på Én helse perspektivet, der det legges vekt på sammenhengen mellom helse for mennesker, dyr og miljø, som en rettesnor for morgendagens dyrehelsearbeid. Én helse/One Health-begrepet er cirka 20 år gammelt, men selve tankegangen er mye eldre enn som så. Jeg mener den har ligget til grunn for mye veterinærmedisinsk arbeid opp gjennom årene, men kanskje ikke så langt framme i pannebrasken? Ole Olsen Malms kjøttkontroll-lov av 1892 var på mange måter en Én helse-lov, ettersom loven hadde til hensikt å beskytte både folkehelsa og dyrehelsa. Jeg er sikker på forfatterne av boka har hatt mange diskusjoner om hvilke temaer som skulle med i boka og hvilke som må utelates. Men jeg undrer meg over hvorfor veterinærenes innsats for å få ned antibiotikaforbruket til husdyra våre er prioritert bort. Antibiotikaresistens er anerkjent som en av vår tids store helsetrusler, og arbeidet for å få kontroll med bruken av antibiotika er et av de helt sentrale tiltakene i kampen mot resistensutvikling. På dette området kan virkelig norsk veterinærmedisin – praktiserende dyrleger og DNV, husdyrprodusenter og deres organisasjoner, forvaltningen og kunnskapsinstitusjonene – vise til svært gode resultater.

Del 3, Fiskehelse, tar for seg den fascinerende utviklingen av akvakulturnæringen i Norge. Det kommer tydelig fram at her var læringskurven bratt for mange, veterinærene inkludert. Det var en annen type næring rettet mot et internasjonalt marked, og det var annerledes å håndtere sykdom fra mærekanten enn fra fjøsgulvet. Det er spennende å lese hvordan kompetanse i ulike ledd ble bygget opp, hvordan regelverk etter hvert kom på plass, og hvordan vi hadde noen virkelige nestorer på den internasjonale arena. Alt dette skjedde nok litt hulter til bulter og ikke helt i en logisk rekkefølge. Her skrives det også om bruk av legemidler, både til bekjempelse av bakterieinfeksjoner og lus, og hvordan man i stor grad fikk kontroll med antibiotikaforbruket. Mye takket være vaksineutvikling, men også større vekt på forebyggende helsearbeid og bedre hygiene. Kapitlet avsluttes med konklusjonen om at «Norsk lakseoppdrett er en ressurssterk næring, med verdensledende kunnskapsmiljøer». Det er bra at det i samme avsnitt også trekkes opp dilemmaer knyttet til fortsatt vekst av næringen. Det hadde vært interessant om det også hadde vært med noen refleksjoner om hvordan den erfaringen og kunnskapen de norske fagmiljøene innen mange deler av akvakulturnæringen innehar kan bidra til utvikling av bærekraftig akvakulturnæringer i andre deler av verden. Her bør Norge virkelig kunne spille en sentral rolle.

Del 4 heter Dyrevelferd. For en som har tilbrakt en stor del av livet i Veterinærhøgskolens lokaler på Adamstua, er det fint å se at denne delen er illustrert med utsmykningen fra studentkantina med sitatet fra Émile Zola: «Å verne dyrene gagner menneskene». Teksten beskriver tydelig hvordan utviklingen i dyrevelferdsarbeidet og dyrevernlovgivningen har endret seg i takt med synet på dyr, deres rettigheter og behov og forhold til mennesker. Noen pionerer som tidlig engasjerte seg i dyrevernarbeidet trekkes fram, men det kommer også fram hvordan mange veterinærer ofte befant seg i en vanskelig balanse mellom krav til produksjon og krav til dyrevelferd. Det er interessant å lese hvordan veterinærene har stått i krevende saker, det være seg saker der vanskelige forhold for dyreeierne gir seg utslag i vanskjøtsel av dyra, og i saker der hensyn til ulike dyrearter som rovdyr og husdyr på beite står mot hverandre.

I bokas forord skriver Eivind Liven at det er et mål at boka skal nå ut til et bredt publikum, og at det derfor er lagt vekt på en framstilling med minst mulig bruk av faguttrykk. Dette synes jeg boka tjener på. Selv om det er en tykk bok, flyter språket lett og stoffet er gjort godt tilgjengelig. Gjennom hele boka er det krydret med små personlige epistler fra veterinærer i ulike posisjoner som forteller om enkeltopplevelser og egne erfaringer. Jeg synes sånt er veldig artig å lese, og gledet meg til hver gang det kom noen avsnitt i kursiv. Jeg undrer meg over hvorfor sports- og familiedyrsektoren er så lite omtalt som den er. For 100 år siden var verken hund, katt eller andre hobbydyr viktig for veterinærenes arbeid og engasjement, men det er de i høyeste grad blitt i løpet av de siste 40 årene. Jeg savner også, som nevnt i omtalen av del 1, et sluttkapittel. Forfatterne representerer, gjennom egne yrkeskarrierer og gjennom arbeidet med denne boka, en gedigen kunnskapsbase om norsk veterinærhistorie fra de siste 130 årene. Med denne kunnskapsbasen som bakgrunn, hva tenker de om framtida? Jeg blir veldig nysgjerrig på deres refleksjoner om hvor veien vil gå videre.

Uansett, stor takk til redaktør og forfatter Eivind Liven, forfatterne Halvor Hektoen, Martin Binde, Knut Sandbu, Ole Aamodt og Åsmund Orten for at dere hadde pågangsmot og energi, og tok dere tid, til å lage denne boka! Jeg håper den blir lest av mange, ikke minst av våre yngre kolleger. For det er jo sånn som det velkjente sitatet av den franske filosofen Simone Weil sier: «Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden».

Yngvild Wasteson
er professor og faglig medarbeider i Veterinærtidsskriftet