Til dyrene

I forordet til denne boken inviteres leseren med på forfatterens lange reise for å ikke gi slipp på håpet om bedret dyrevelferd for produksjonsdyr i Norge. Boken omfatter to deler med tolv kapitler i hver del. Bakerst i boken er det to sider med takksigelser og 29 sider med 385 «Noter» som det henvises til gjennom boken. Midt i boken er det 15 bilder fra forfatterens engasjement for produksjonsdyr.

Forfatter Norun Haugen har en mastergrad i filosofi fra UiO med fordypning i dyreetikk fra 2018: «Lidelsen vi ikke ser - hvordan vi kategoriserer dyrs lidelse for å skjule den for oss selv» og arbeider som selvstendig dyrevelferdsrådgiver. Hun omtaler seg selv som «varsler» i forbindelse med TV-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» vist i NRK «Brennpunkt» i juni 2019, men også i forbindelse med utgivelsen av denne boken som hun i forordet beskriver som en «..fortelling om det å nekte å gi slipp på håpet om endringer. For dyrenes skyld.»

Bokens tittel «Til dyrene» har en krystallklar «adresse» og undertittelen «Sannheten om norsk dyrevelferd» gir klare forventninger til leseren om at det som presenteres er en virkelighetsbeskrivelse. Boken er skrevet basert på forfatterens egne erfaringer under og etter en periode på fem år der hun gikk «undercover» i den norske kjøttindustrien på gårder med kjøttproduksjon, kyllingrugerier, dyretransport og slakterier.

I Del 1 av boken starter forfatteren med å fortelle i to kapitler om sine erfaringer med å ha vært «undercover» i flere grisefjøs, «Det ukjente dyret» og «Tosomheten i fjøset». I det neste kapittelet, «Den store fortellingen», beskriver hun hvordan vi i Norge liker å tenke på de «nasjonalromantiske historiene» som møter oss fra mange kanter om produksjonsdyrene som gresser ute på beite og som holder kulturlandskaper i hevd. Dette i sterk kontrast til at det er svært få (det sannsynliggjøres under 3 %) av alle husdyrene som var reelle beitedyr i Norge i 2021.

De neste fire kapitlene, «Purka jeg aldri vil glemme», «Å tyne mest mulig», «Grisungene skriker uansett» og «Det kjedelige livet», vender igjen tilbake til «hverdagen» i griseproduksjonen. At tennene på grisunger blir «filt» for å redusere sårskader på jur var nytt for meg, men forfatteren refererer til EFSA (European Food Safety Authority) “scientific opinion” fra 2022 som angir: “Tooth reduction may be needed in some circumstances. Measures to prevent the need for tooth reduction should be implemented.”

I det neste kapittelet, “Livet på samlebånd”, beskriver forfatterens erfaringer fra kyllingproduksjon der de dyrevelferdsmessige utfordringene med slakteprosessen omtales mest. I den forbindelse stilles det noen spørsmål til veterinærenes/Mattilsynets rolle som bør få oppmerksomhet.

De neste to kapitlene, «Dyrene som bare er instinkter» og «Slaktelinja som aldri stopper», omtaler dyrevelferdsmessige utfordringer i storfeholdet og med slakteprosedyrene.

Del 1 avsluttes med to kapitler. I kapittelet «Hvor ble det av dyrevelferdsloven?» begrenser etter forfatterens mening forbeholdene i loven de gode intensjonene om at dyr har egenverdi utover en ren nytteverdi for mennesker. I det siste kapittelet, «Avstumpingen som kommer snikende», beskrives de personlige utfordringene hun fikk ved å gå «undercover» i mange år når «grenser og omtanke for dyrene pulveriseres i det industrielle landbruket».

Del 2 av boken beskriver i første kapittel, «Historien som gjentar seg», forfatterens opplevelse av hvordan landbruksorganisasjoner og politikere reagerte i tiden etter dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» i NRK Brennpunkt. I neste kapittel, «Hva er galt med Mattilsynet?», presenteres forfatterens vurderinger av Mattilsynets krevende oppgave for å ivareta både dyrevelferd og landbrukets næringsinteresser når det gjelder animalsk matproduksjon.

Har Norge «verdens beste dyrevelferd» slik det ofte fremstilles i media? I kapittelet «De store mytene» stilles det spørsmål til denne påstanden og at fravær av alvorlige smittsomme sykdommer som er utbredt ellers i verden, lavt antibiotikaforbruk og høy produksjon som ofte trekkes frem er gode (tilstrekkelige) indikatorer på dyrevelferd. Når høy produksjon går over en grense, er vel det imidlertid ofte indikasjon på det motsatte av god dyrevelferd.

De neste tre kapitlene, «Den hellige næringen», «Tautrekkingen» og «Det første gjennombruddet for dyrene», beskriver noen av utfordringene med å arbeide politisk for bedring av dyrevelferd. I det neste kapittelet, «De som gjør det annerledes», introduseres begrepet «foregangsbønder» som et fremtidshåp om at dyrevelferd i Norge kan utvikles av bøndene selv i riktig retning!

Riksadvokaten ba Økokrim om å etterforske handlingene i Brennpunkt-dokumentaren. Dette er beskrevet i kapitlene «Dyrene uten rettsvern» og «Når lidelse bagatelliseres». Disse kapitlene inneholder også en viktig diskusjon om varslerens rolle og ansvar i slike saker. I kapittelet «Hersketeknikkene» kommer mye fram om hvordan forsøk på å bedre dyrevelferden også av aktører innenfor landbruket («foregangsbønder») blir kritisert og dårlig behandlet fra landbrukskretser.

I det nest siste kapittelet, «Det dyrene trenger», listes ni aktører/faktorer forfatteren mener er av stor viktighet for bedring av dyrevelferd i landbruket. Det er ikke en prioritert liste, men ikke uventet er forbrukerne, bøndene og landbruksorganisasjonene listet først. Mattilsynet er ikke uventet en av disse aktørene, men praktiserende veterinærer er ikke nevnt noe som for meg ga grunn til ettertanke. Forfatteren presenterer gjennomtenkte synspunkter på hvordan disse ni aktørene/faktorene kan samvirke til at utviklingen går i riktig retning, men kanskje burde det vært én «faktor» til. Hele boken mener jeg er svært viktig, men dette kapittelet synes jeg er det viktigste og bidrar til en saklig diskusjon og håp for fremtidig dyrevelferd i Norge. Det verste som kan skje i denne sammenheng er at vi mennesker blir dyrevelferdsmessig følelsesmessig «numne» i vårt forhold til de dyrene vi spiser. Skjer det, må vi slutte å spise dem.

Boken er språklig godt skrevet, logisk bygd opp og innholdet er nyansert presentert selv om det ikke er noen tvil om forfatterens ståsted. Informasjonen/påstandene som presenteres har relevante referanser («Noter»). Jeg anbefaler denne boken sterkt til veterinærer, veterinærstudenter og alle med interesse for dyrevelferd i landbruket!

Stein Istre Thoresen
Veterinærmedisinsk redaktør, Norsk veterinærtidsskrift