Innledning

Brudd på dyrevelferdsloven ender stadig oftere i rettsalen. Som sakkyndige innen dyrevelferd blir vi bedt om å forklare hvilke lidelser lovbruddet har påført dyret, og intensitet og varighet av lidelsen.

Den meste kjente straffesaken som behandlet drukning av dyr er «Lucas-saken». Saken var en av de aller første sakene etter Dyrevelferdsloven som kom til Høyesterett og har således skapt presedens for straffutmåling. En hund ble bundet fast til et betongrør og kastet om lag seks meter ned i vannet fra en bro. Den tiltalte ble dømt til fengsel i seks måneder i tingretten for å ha druknet hunden, og det ble ilagt forbud mot å holde dyr i ti år. Straffen ble senere endret til 90 dagers fengsel i lagmannsretten, og forbudet mot å holde dyr ble redusert til fem år. Høyesterett stadfestet dommen fra lagmannsretten. Den tiltalte i denne saken forklarte i retten at han trodde at drukning var en «human» måte å avlive hunden på.

Død ved drukning

Eutanasi (avlivning) stammer fra gresk, ”eu” (god) og ”thanatos” (død); ”god død”, det vil si en død som skjer uten smerte eller ubehag. Avliving innebærer alltid risiko for å påføre dyr smerte, frykt og annen lidelse, og metoder for akseptabel avliving av dyr er derfor lovregulert i de fleste land.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer drukning som respirasjonssvikt som følge av opphold i eller under vann eller annen væske (1). Drukning medfører asfyksi på grunn av aspirasjon av vann til lungene eller larynksspasme, noe som fører til hypoksi, hyperkapni, hypoglykemi, samt kombinert respiratorisk og metabolsk acidose. Videre forårsaker dette redusert myokardkontraktilitet, økt vaskulær motstand, arytmier og sirkulasjonsstans (2).

Det kan være forskjellige årsaker til at dyr druknes. Drukning ble tidligere av enkelte ansett som en effektiv avlivningsmetode og har blitt brukt som en metode for å kvitte seg med «uønskede» dyr (for eksempel kattunger). Svært unge dyr er imidlertid mer motstandsdyktige mot effektene av hypoksi, og det vil derfor ta lengre tid å dø av drukning. Dyr kan druknes for å straffe eller ydmyke en annen person. Noen ganger blir dyr utsatt for vold og avlivet med en ulovlig metode, og deretter senket i vann for å skjule dette.

Når et dyr blir funnet i vann, kan det være vanskelig å fastslå om dyret var levende eller allerede død før det kom i eller under vann. I tillegg til obduksjonsfunn, kan vitneobservasjoner og funn på åstedet ofte være nødvendig for å fastslå dødsårsaken. Et dyr som har druknet ved et uhell, vil vanligvis være vått ved ankomst til en dyreklinikk. Hvis dyret er druknet med vilje, kan gjerningspersonen prøve å skjule hva som har skjedd ved å tørke dyret, men pelsen innerst mot huden vil vanligvis fortsatt være fuktig (3).

Fysiologiske endringer

Dyr som puster med lunger og i hovedsak oppholder seg på land, vil reagere sterkt dersom hodet holdes fast under vann. Dyret vil i det lengste unngå å trekke pusten og vil kjempe for å komme seg løs. Når dyret ikke lenger klarer å holde pusten, vil vann trekkes ned i luftveiene. Vann i de øvre luftveier fremkaller hoste. Når vann trekkes helt ned i lungene, vil vannet fortrenge luften. Gassutvekslingen i alveolene opphører. Kroppen får ikke tatt opp nytt oksygen eller kvittet seg med karbondioksid, med den følge at oksygeninnholdet i blodet faller (hypoksi), mens konsentrasjonen av karbondioksid øker (hyperkapni), og det blir en forsuring (acidose). Dyret dør til slutt av hypoksi/anoksi. Ferskvann og sjøvann har ulik effekt i lungene på grunn av de forskjellige osmotiske egenskapene, der ferskvann har lavere saltinnhold enn kroppsvev, mens sjøvann inneholder mer salt enn kroppsvev. Ferskvann trenger inn i selve lungevevet så dette blir væskefylt og det kan utvikles hemolyse, mens sjøvann trekker væske ut av vevet (4, 5). Drukning kan også skje uten at lungene er fylt med vann, tidligere omtalt som tørrdrukning. Det skyldes at det kan inntreffe en reflektorisk krampe i strupehodet (larynksspasme) slik at strupelokket lukker seg og derved hindrer at vann kommer ned i lungene. Dette medfører at lufttilførselen til lungene blokkeres, luften fornyes ikke og lungefunksjonen med gassutveksling i alveolene opphører. Oksygeninnholdet i blodet og kroppens vev blir derfor lavt. Når hjernen får for lite oksygen, vil dyret etter hvert miste bevisstheten og dø av oksygenmangelen. Hjertet påvirkes også av oksygenmangelen og det kan bli sirkulasjonssvikt og hjertestans.

Konsekvenser for dyret

Dersom et dyr ikke får puste, som ved kvelning eller drukning, vil det utløse frykt. Fryktfølelsen manifesterer seg ofte i form av panikkartet atferd. McEween og Gerdin (5) beskriver fem faser under drukning hos hund: 1) kjemping, 2) bevisste og voldsomme fluktforsøk, pusten holdes, 3) dype respirasjonsbevegelser, dyret blir immobilt, dyret svelger vann, kramper oppstår, 4) tap av kornearefleks, dilaterte pupiller, 5) få pustebevegelser, rykninger i kjeve- og hodemuskulatur, død.

Ved drukning utløses en akutt fysiologisk stressrespons med frigjøring av stresshormoner som adrenalin og nor-adrenalin. Som allerede nevnt, fører hindret respirasjonen til at blodet ikke lenger får tatt opp oksygen fra lungene. Det som er tilgjengelig av oksygen i blodet vil forbrukes i vevene, samtidig som karbondioksid (CO₂) akkumuleres både i blodet og vevene. CO₂ er en gass som i høye konsentrasjoner kan indusere bevissthetstap. Gassen benyttes i dag som bedøvingsmetode på slakterier og til avliving av verpehøns på gården, men var tidligere i bruk som narkosemiddel. Det har derfor vært spekulert i om konsentrasjonen av CO₂ under drukning kan bli høy nok til å gi en slags narkose og dermed minske lidelsene før døden inntreffer. Studier av CO₂ som anestesimiddel til hund har vist at effekten av CO₂ starter når partialtrykket av CO₂ (PaCO₂) overstiger 95 mm kvikksølv (Hg), men full narkose (bevissthetstap og følelsesløshet) inntreffer først når PaCO₂ i arterielt blod overstiger 200 millimeter mm Hg (6). Drukningsstudier hos hund har vist stigning i PaCO₂, men aldri over 70 mm Hg, selv etter 40 minutter. Derimot var det en signifikant reduksjon i partialtrykket av oksygen (PaO₂) (7). Verdien av CO₂ nådde altså aldri nivået som er nødvendig for CO₂-indusert bevissthetstap, men hundene ble hypoksemiske. Liknende funn er observert også hos andre dyr, og dette viser at dyr som drukner dør av oksygenmangel (7).

Tidsforløp

Det tar tid å drukne. Nyere tiders etiske krav til forsøksdyrvirksomhet gjør at de kontrollerte forsøk som finnes om drukning, stort sett er av gammel dato og fokuserer på fysiologiske endringer, ikke dyrevelferd. I et forsøk fra 1890, gjengitt i en rettsmedisinsk lærebok (8), ble hunder fastspent under vann mens blodtrykk, puls og pustebevegelser ble registrert. Det tok 2,5 minutt før de sluttet å kjempe og totalt 3,5-4 minutter før hundene var døde. Crosfill (4) refererer til liknende amerikanske studier utført av Swann og Bruce (publisert i 1949), der hunder ble senket ned i vann og holdt der. Det var noe variasjon mellom individene og det tok opp til 10 minutter før hjerteaktiviteten var opphørt.

Noen ganger er dyret etterlatt i et basseng, brønn eller vannbeholder som det ikke kan komme seg opp av ved egen hjelp. Dyret vil da svømme til utmattelse, og under drukningsprosessen vil det kunne komme til overflaten og trekke luft flere ganger. Tidsforløpet vil forlenges vesentlig og avhenge av faktorer som vanntemperatur, dyrets kondisjon og isolasjon i form av pels og underhudsfett. Svømming til utmattelse har vært brukt som en prosedyre for å måle fysisk kapasitet hos laboratorierotter, og her finnes data. Rotter er gode svømmere. Dersom vannet holder en temperatur som ikke avkjøler dyret, er det angitt at rotter kan svømme inntil 35-60 timer (9).

Oppsummering

Drukning er ikke en tillatt avlivingsmetode i Norge, og dette gjelder også i mange andre land. Årsaken er at man i dag vet at drukning ikke er noen god måte å dø på. Drukning utløser panikk og det tar flere minutter før dyret dør. American Veterinary Medical Association (AVMA) anser drukning som inhumant og påpeker at det ikke er en akseptabel avlivningsmetode (10).