Innledning

I forbindelse med såkalte «dyretragedier» er forhistorien ofte langvarig vanskjøtsel der husdyr ikke er fulgt opp med fôring og stell. Dette kan ende med at hele eller deler av besetningen dør, avhengig av hvor tidlig situasjonen oppdages. Sakene kan variere fra underfôring over lang tid, eller mer plutselig opphør av alt stell. Tilstrekkelig ernæring, inkludert drikkevann, er en helt grunnleggende faktor i et dyrehold. Det er også en nødvendig forutsetning for god dyrevelferd, enten man tar utgangspunkt i de «fem friheter» for husdyr formulert av Farm Animal Welfare Council (1), de fire prinsipper og 12 kriterier i Welfare Quality®-prosjektet (2) eller andre definisjoner. For lite næring og/eller vann over tid fører til at dyret dør. Langvarig sult og tørst har også en mental side som er svært viktig å ta med i vurderingen av hvor mye det aktuelle dyret har lidd.

Energiomsetning

Hos varmblodige dyr varierer den indre kroppstemperaturen lite gjennom døgnet, og den er uavhengig av omgivelsestemperaturen. Kroppens varmeproduksjon stammer fra metabolismen som foregår i alle kroppens celler, og varme er et biprodukt ved all muskelaktivitet. Varmeproduksjonen krever tilførsel av næringsstoffer. Når kroppen trenger energi, forbrukes først de lett tilgjengelige glykogenreservene i lever og muskler, deretter brytes fett ned, mens proteinnedbryting (det vil si muskulaturen) er en tredje kilde til energi (3). Triglyseridene i fettvevet brytes ned til frie fettsyrer, som kan brukes direkte som energi, og glyserol som omdannes til glukose i leveren. Aminosyrer fra proteinnedbryting kan også inngå i dannelse av glukose i leveren. Hjernen har glukose som viktigste energikilde. Fettsyrer fra fettnedbrytingen passerer ikke blod-hjernebarrieren. Derimot kan hjernen benytte ketonlegemer, som dannes i leveren fra fett. Dette er livsviktig siden kroppens lager av karbohydrater brukes opp i løpet av få dager uten mat. Ketose, en sykelig opphopning av ketonlegemer i blodet, var tidligere svært vanlig i Norge hos høytytende kyr som kom i energiunderbalanse.

Hvor lang tid tar det å dø av sult?

Mangel på næring over tid vil føre til avmagring og død. Hvorvidt dyret har tilgang på vann har stor betydning for tidsforløpet. Generelt vil mangel på vann føre til raskest død (dager til uker), mens opphørt fôring der det samtidig er full tilgang til vann vil kunne ta lang tid (uker til måneder). Tilgjengeligheten av fôr og vann påvirker opptaket av begge. I en undersøkelse der storfe ble fratatt vann og/eller fôr i inntil to døgn (4), ble fôrinntaket halvert dersom dyra ikke hadde tilgang til vann. Uten tilgang på grovfôr ble dessuten vanninntaket betydelig redusert.

Hvor lang tid det tar før dyret dør, avhenger imidlertid ikke bare av grad av vannmangel og/eller underfôring. Også faktorer som dyreart, størrelse og alder, fysiologisk status (for eksempel drektighet eller melkeproduksjon), ernæringsstatus og helsetilstand før situasjonen inntraff, samt omgivelsestemperaturen har betydning.

Av åpenbare etiske årsaker finnes det svært få vitenskapelige studier der forløpet ved sultedød er undersøkt hos dyr. Kontrollerte forsøk som undersøker tid til sultedød vil i dag verken få tillatelse til gjennomføring eller publisering i ettertid. Det finnes imidlertid noen eldre, publiserte forsøk der dyrene har vært sultet over tid (5).

I et forsøk med griser fra 1959 ble en gruppe avvente grisunger fratatt alt fôr og vann, grisene i en annen gruppe ble fratatt kun fôret, og den siste gruppen ble fratatt kun vannet (6). Grisene som fikk kraftfôr uten tilgang på vann døde raskest, etter gjennomsnittlig 15,5 dager og med liten variasjon mellom dyrene. Dødsårsaken var tarm-intoksikasjon. Grisene som var fratatt både fôr og vann levde i 21-28 dager, mens grisene som fikk vann, men ikke fôr, levde i 36-89 dager. Den større variasjonen i levetid mellom individene i de to siste gruppene mente forfatterne først og fremst skyldtes forskjeller i kroppshold ved forsøkets start. Grisene med mest fettvev overlevde lengst.

I et forsøk ble rotter fratatt alt fôr, men hadde tilgang på drikkevann (7). Vanlige laboratorierotter døde etter gjennomsnittlig 16,4 dager, mens en variant feite rotter levde i snitt i 42,7 dager.

I et sulteforsøk utført på kaniner (8) ble dyra tildelt 20 % av normal fôrrasjon. I løpet av de fire månedene som forsøket pågikk, tapte kaninene 40 % av kroppsvekten. Alle hadde serøs fettvevsatrofi i beinmargen, var altså helt avmagrede. Kaninene kom seg da fôringen ble trappet opp.

Det finnes noen systematiske registreringer gjort på mennesker som frivillig har sluttet å spise, for eksempel i form av sultestreik. I utgangspunktet friske, voksne menn i sultestreik kan forventes å leve i 9-13 uker uten mat, hvis de drikker vann (9). Tilførsel av salt, sukker og vitaminer i drikkevannet øker overlevelsestiden helt opp til 165-180 dager (10).

Både mennesker og andre pattedyr vil ha stor sannsynlighet for å dø når de har mistet cirka 40 % av kroppsvekten de hadde i utgangspunktet (11). De fleste husdyrarter og mennesker kan tolerere et væsketap tilsvarende 10-13 % av kroppsvekten (3). Et unntak er sauer som kan tåle et væsketap på inntil 25-30 % av kroppsvekten (3). Dette skyldes spesielle tilpasninger hos sauer, som evne til å konsentrere urinen mye og til å kunne rehydrere raskt.

Sultedød er en vanlig dødsårsak hos viltlevende dyr og rammer særlig unge dyr under 1 år samt gamle, syke og svake dyr (12). I varme strøk forekommer matmangel gjerne i kombinasjon med tørke og vannmangel. Som nevnt over vil vannmangelen i seg selv føre til lavere opptak av tørt fôr. I kaldt klima dør dyrene vanligvis av en kombinasjon av kulde og matmangel. Tilstrekkelig væske er derimot oftest tilgjengelig. Også hos tamrein er avmagring på grunn av langvarig sult det vanligste obduksjonsfunnet hos dyr som er funnet døde vinterstid uten ytre traume (13). For varmblodige dyr krever det mye energi å opprettholde kroppsvarmen i lave omgivelsestemperaturer. Viltlevende dyrearter som er tilpasset et kaldt vinterklima, bygger derfor opp energireserver i form av fett gjennom sommersesongen, de utvikler en tykk vinterpels, og de unngår unødvendig forbruk av energi. Hypotermi er oftest den faktiske dødsårsaken hos sultende dyr i et kaldt klima (5). Hos mennesker reduseres evnen til temperaturregulering når kjernetemperaturen kommer under 33-34 ⁰C, og bevissthetstap inntrer ved 27-30 ⁰C (3). Generelt tåler ikke varmblodige dyr lavere kjernetemperatur enn 20-25 ⁰C, og dødsårsaken er hjertestans (3,5). For drøvtyggere vil dessuten mikrofloraen/-faunaen i vomma, som bryter ned det tungt fordøyelige grovfôret til tilgjengelige næringsstoffer, gå til grunne når det blir for lite tilførsel av nye næringsstoffer og/eller kroppstemperaturen synker. Dette er en av årsakene til at det er vanskelig å fôre opp drøvtyggere som har sultet lenge – vomma er ikke lenger i stand til å fordøye grovfôr. Slike dyr kan sulte i hjel selv med vomma full av fôr (13). Mangel på fett ved hjertets kransarterier og et geleaktig innhold i rørknoklene (serøs fettvevsatrofi) viser at dyret er totalt avmagret og har sultet over tid, da fettet rundt hjertet og i beinmargen er det aller siste fettet i kroppen som brytes ned. Et avmagret dyr blir avkreftet og vil ofte legge seg for å spare energi til muskelarbeid. Imidlertid vil varmetapet til et kaldt eller fuktig underlag bli høyere når dyret ligger, og nedkjølingen går raskere.

I noen nordlige land, for eksempel USA (Alaska) og Canada holdes storfe noen steder ute hele året under ekstensive forhold. Det forventes en dødelighet på grunn av sult på 0,5-1 % (5). Vanlige funn på storfe som har sultet i hjel vinterstid er lite eller intet fett over knokkelutspring (hoftekam, rygg, ribbein, skulder; holdscore 1) og at buken ikke blåser opp etter døden, antakelig fordi de gassproduserende mikrobene i vomma/fordøyelseskanalen allerede er døde. Det påvises oftest lite avføring bak dyrene, noe som tyder på at dyra la seg ned på grunn av utmattelse etter å ha sultet over noe tid, ikke på grunn av primær sjukdom eller skade. Det rapporteres dessuten ofte at døde dyr blir funnet liggende mer eller mindre oppå hverandre.

Hva skjer mentalt og fysiologisk under sult?

Å føle seg sulten eller tørst kan ses på som biologiske motivasjonsfaktorer som bidrar til å opprettholde homeostasen gjennom at dyr oppsøker og får i seg mat og drikkevann i tide (14). Følelsen av sult og tørst er vanligvis knyttet til negative emosjoner og ubehag, iallfall når dyret ikke kan forvente en snarlig fôring/vann. Appetitt og sultfølelse reguleres av sentre i hypothalamus som mottar informasjon fra ulike hold: sensorer som registrerer blodnivået av glukose, aminosyrer og fettsyrer, sensorer for fylningsgrad i mage/tarm, fra visse hormoner, og fra synsinntrykk, lukt og smak (3). Tørstfølelsen er knyttet til tørstsenteret i hypothalamus, der sensorer registrerer og reagerer på økt osmolaritet i ekstracellulærvæsken (3). Følelsen av tørst motiverer dyret til å oppsøke og drikke vann før dehydrering inntrer. En reduksjon av kroppens vanninnhold med 10 % korresponderer hos mennesker med sterk tørstfølelse og fysisk og mental svekkelse.

Effekter av lite mat eller full faste er relativt grundig studert hos mennesker, særlig hos krigsfanger og under sultestreik, i noen grad også hos pasienter med anorexia nevrosa. Tidlige symptomer på sult inkluderer irritabilitet, impulsivitet og hyperaktivitet. Både for små matrasjoner og full faste fører til økende sultfølelse. Det er rapportert om mental og fysisk letargi, nedstemthet og svekket korttidshukommelse (15). Sultfølelsen vil nå en topp og deretter svekkes med tiden, muligens på grunn av atrofi av magesekken. Vitaminmangel, anemi, sårdannelser i mage-tarmkanalen, diaré, ødemer og hjerteproblemer/-svikt er vanlige komplikasjoner til langvarig faste/sult. Den generelle svekkelsen og etter hvert apati kan dessuten resultere i et for lavt opptak av væske slik at dehydrering inntreffer uten at det egentlig er mangel på drikke. Kroppens motstandskraft mot sykdommer nedsettes. Soppinfeksjoner i spiserøret er en vanlig komplikasjon, noe som gjør det smertefullt å svelge. Det blir vondt å bevege seg på grunn av tørr og stram hud og muskelatrofi.

I en kontrollert studie ble unge, frivillige, friske menn satt ned fra et utgangspunkt på 3150 kalorier/dag til 1760 kalorier/dag over seks måneder (16). Mennene ble svake, trette, anemiske og utviklet bradykardi. Vekten gikk ned med gjennomsnittlig 24 % (32 % når det ble korrigert for væskeansamlinger/ødemer), og tap av fett utgjorde 30 % av vekttapet. De ble nedtrykte og mistet initiativ, mens syn, hørsel og intellekt for øvrig syntes upåvirket.

Som nevnt, finnes det få/ingen kontrollerte studier som beskriver hva som skjer mentalt hos dyr som sulter i hjel. Imidlertid vet man mye om atferd hos husdyr i situasjoner hvor det er konkurranse om begrensete ressurser. Ordspråket «Når krybben er tom bites hestene» er høyst relevant. Ved konkurranse om ressursene utløses ofte aggressiv atferd, og det blir ranghøye individer som får spise seg mette eller får hvile på den tørre liggeplassen, mens de ranglave må ta til takke med det som eventuelt er igjen. Hos de ranglave fører dette til stress, frykt og frustrasjon, i tillegg til sult/underernæring. Individer som tar opp kampen, risikerer angrep og fysisk skade.

Påvirker det dyr å se andre dø?

Det mangler vitenskapelig basert kunnskap om hvordan flokkmedlemmers død påvirker de gjenlevende dyrene mentalt. Det har vært hevdet at dyr ikke har noe forhold til liv eller død. Det er for eksempel vist at dyr som sau, storfe og hjort reagerer lite (det vil si liten eller ingen målbar atferdsmessig stressrespons) om de ser andre dyr bli skutt og falle om døde. Det kan imidlertid ikke sluttes av dette at dyr er helt uten en forestilling om liv og død, eller at de ikke påvirkes av å se andre dyr svekkes og dø. På slakteriene er praksis at dyr avbløs ute av syne for andre dyr. Situasjonen vil dessuten være en annen når det døde dyret blir liggende, enn om det fjernes. Det er videre observert at dyremødre kan bli stående ved siden av og vokte sin døde unge i flere døgn, og at elefanter vender tilbake til steder der flokkmedlemmer har dødd, og at de undersøker skjelettet. Mange dyr kan knytte et sterkt bånd til andre enkeltindivider, også ut over relasjonen mellom mor og avkom. Ved atskillelse og gjenforening kan disse «vennene» vise atferd som kan tyde på at de har følelser som savn og sorg, og gjensynsglede. Hvordan det påvirker andre dyr å se bingekamerater bli svake og dø vet vi lite eksakt om, det forblir spekulasjoner. Det at døde dyr ofte blir funnet liggende tett sammen kan imidlertid være et uttrykk for emosjonell tilknytning mellom individer og ikke bare et forsøk på holde varmen. Whiting og medarbeider (5) viser til eksempler der kyr har lagt seg ned inntil deres allerede døde kalv.

Prognose for overlevelse

Hos avmagrede dyr som er i live, sier kroppsholdet noe om prognosen for restitusjon. En amerikansk studie så på overlevelse etter 100 dager for hester som var tatt hånd om i dyrevernsaker (17). Det ble funnet signifikant dårligere overlevelse for hester med holdscore 3 eller lavere sammenliknet med holdscore >3, vurdert etter en ni-delt holdvurderingsskala. Sannsynligheten for overlevelse økte 14,6 ganger for hester i holdscore 2 sammenliknet med holdscore 1, og tilsvarende mellom holdscore 2 og 3.

Drøvtyggere kan være vanskelige å restituere dersom vommas mikrobiom har gått til grunne. I en konkret sak gjør Mattilsynet en vurdering av hvilke dyr som avlives på stedet og hvilke som tas i forvaring.

Diskusjon og oppsummering

Vanskjøtsel av husdyr forekommer dessverre ikke sjelden i Norge. Svak fôring, dårlig fôrkvalitet, mangel på godt drikkevann og dårlig reinhold går ofte igjen i slike saker. Ikke sjelden har dyreholdet vært i Mattilsynets søkelys i flere år før det ender med en katastrofe og/eller tvangsavvikling, i andre tilfeller har vanskjøtselen skjedd tilsynelatende uten forvarsel. Synlige konsekvenser for omverdenen er for eksempel sterkt nedsatt melkeproduksjon, dårlig fruktbarhet, høy speddyrdødelighet og små slakt med lav slakteklasse. Hvis dyra får mat, men ikke nok, eller fôret er næringsfattig kan de overleve svært lenge og dermed leve under de dårlige forholdene like lenge.

Hvis dyreholder brått slutter å stelle i fjøset slik at dyra ikke får mat overhodet, avhenger tid til død først og fremst av tilgangen på vann, men også dyras kroppshold i utgangspunktet har stor betydning. Tommelfingerregelen er at dyret dør innen dager til uker dersom det ikke får vann, og uker til måneder om det er vanntilgang.

I dyrevernsaker vil dyras kroppshold kunne si noe om hvor lenge sultefôringen har vart. Et dødt dyr som er muskelsatt, har dødd relativt raskt sammenliknet med et dyr som både er uten fett og muskulatur. Hos dyr i vekst vil underernæring resultere i at dyret vokser dårlig og fremstår som liten for alderen. Lam, kalver og grisunger vil ofte dø før de voksne dyra. Variabelt hold mellom døde dyr kan tyde på at det har vært noe fôr tilgjengelig, men ikke nok til at alle har fått. Dyra med best hold kan antas å ha vært høye på rang, men man må være oppmerksom på at tynne enkeltdyr kan ha hatt sykdom i tillegg. Obduksjon ved Veterinærinstituttet vil i de fleste tilfeller gi svært verdifull informasjon og kan ekskludere andre potensielle dødsårsaker.

Litteraturen tyder på at lidelsene forbundet med sult er størst de første ukene. Sultfølelsen blir deretter gradvis borte mens slapphet, nedstemthet og apati overtar. For lite tildelt fôr og/eller for lite vann gir konkurranse og aggresjon mellom individer og derfor tilleggsbelastninger som frykt og frustrasjon. Ut fra dette kan det derfor ha vært like mye dyrelidelser involvert om dyrene blir funnet i live og avmagrede, som at de har sultet ihjel.

Når en vanskjøtselsak ender med anmeldelse og rettssak, er det viktig med solid dokumentasjon fra Mattilsynets tilsynsbesøk også forut for hendelsen. Opprettelsen av dyrekrimfunksjoner i alle politidistrikter har etter vår erfaring ført til en mer profesjonell sikring av bevismateriale. Brudd på dyrevelferdsloven blir nå høyere prioritert av politiet, noe som også fører til bedre etterforskning. For den sakkyndige vil oversiktsbilder av fjøset og dyra in situ gi nyttig informasjon. Hvilke aldersgrupper som har dødd, og hvor disse har vært oppstallet. Ligger døde dyr i hauger, kan det tyde på at de har søkt kroppsvarme fra hverandre. Ligger det en stor møkkhaug bak et dødt dyr, tyder det på at dyret har ligget lenge før det døde. I tillegg behøves nærbilder og beskrivelser av enkeltdyr. Kadavrenes tilstand, altså grad av dekomponering, kan gi informasjon om dødeligheten har skjedd spredt over et lengre tidsrom eller ikke. Det er også viktig med informasjon om fôr og fôrkvalitet, om det er vann av drikkbar kvalitet tilgjengelig, type og tilstand på bingeunderlag, plassforhold i bur og binger, møkkhåndtering og klimatiske forhold som omgivelsestemperatur.

Ofte kan eiers sviktende fysiske og psykiske helse være en bakenforliggende årsak, så det er all grunn til økt oppmerksomhet rundt tidlige tegn på funksjonssvikt hos dyreholdere. Dette bør veterinærer både i klinisk praksis og i Mattilsynet ha i bakhodet, som et ledd i å forebygge vanskjøtsel.