En reise i tid og teknologi – om kjøtt, kontroll og koding

Det har vært stor endring i både regelverk og utførelse av kjøttkontroll fra slutten av forrige århundre og frem til nå. Fra snitting og inspeksjoner til visuell kontroll med redusert bruk av kniv, og fra fokus på makroskopiske farer til forståelse av usynlig kontaminasjon av kjemikalier og agens.

I Norge har vi god dialog mellom næring og offentlig myndighet, mellom husdyrprodusenter, veterinærer og slakterier. Det er stor grad av tillit til at alle jobber konstruktivt og målrettet mot samme mål, trygg mat, god dyrehelse og dyrevelferd.

Kravene om matkjedeinformasjon har vært en del av regelverkskravene i forbindelse med slakting fra «hygienepakka» ble innført på starten av 2000-tallet, men kravene resulterte ikke i større endringer i praksis for gjennomføringen av kjøttkontroll. Mye av informasjonen lå, og ligger, tilgjengelig i datasystemer, inkludert legemiddelbruken som veterinærer rapporter inn.

Med tildelte midler og satsing på digitalisering ble et stort og omfattende prosjekt initiert i 2016. «Prosjekt systemstøtte for kjøttkontroll» omfattet arbeid knyttet til slakting av storfe, småfe og svin. Et godt samarbeid, både faglig og teknisk, mellom slakteribransje, Animalia og Mattilsynet resulterte i løsninger for innhenting og overlevering av matkjedeinformasjon i verdensklasse. Mattilsynet har i tillegg inkludert funksjonalitet for å enkelt registrere definerte funn ved ante mortem (AM), og å erklære hele eller deler av skrottene uegnet til konsum i tilknytning til post mortem (PM).

Hele verdikjeden har nytt godt av den digitalt tilgjengelige informasjonen. Økt fokus på risikoer og kjente utfordringer i forbindelse med slakting, redusert tidsbruk på saksbehandling, flere dyr blir stoppet for inntransport til slakteri som følge av informasjon om legemiddelbruk eller restriksjoner, og Mattilsynet har tilgang til uniforme datasett om resultater etter slakting. Dyreholdere opplever å få mer og tydeligere informasjon raskere etter slakting.

Fremover jobbes det med å endre dagens til et mer teknologinøytralt og fleksibelt regelverk. Farene ved slakteskrotter er hovedsakelig knyttet til andre elementer enn det makroskopiske, og slaktelinjene går stadig hurtigere. Det er utviklet og testet muligheter for at kamerateknologi kan understøtte eller erstatte deler av dagens fysiske registrering av kassasjoner på både rødt og hvitt kjøtt. Lengst fremme er teknologien kommet i forbindelse med kontroll av fjørfe, der dagens regelverk allerede har en åpning for å godkjenne «systemer» til deler av kontrollen.

Med en økende kamp om de veterinære ressursene og fokus på FNs bærekraftsmål, så ser man også på muligheter for å kunne ta i bruk videoteknologi til å gjennomføre både AM og PM kontroll fra kontoret. Dedikert og trent personell i slakterier og anlegg filmer og dokumenterer etter instruksjon fra offentlig veterinær. Det vil i et eventuelt nytt regelverk være fastsatte betingelser for at noe slikt kan gjennomføres, og det må sikres at både mattrygghet, dyrehelse og dyrevelferd ivaretas på kort og lang sikt.

Risikoene for folk og fe har flyttet seg, teknologien utvikles raskere enn hva regelverket klarer å ta innover seg, og klimaendringene treffer oss alle.

I en verden der stadig mer kan løses med teknologi vil det i uoverskuelig fremtid være bruk for veterinærer med kompetanse om mattrygghet, risiko og usikkerheter. Vi trengs for å trene den kunstige intelligensen, og til å vurdere og agere på resultatene den serverer.

Når vi nå feirer 100 år med veterinær samfunnsmedisin, feirer vi ikke bare historien – vi feirer også evnen til å tilpasse oss. Til å være relevante. Til å stå i endring – og samtidig holde fast ved det viktigste: faglighet, ansvar og samfunnsoppdrag.