Vaksiner i pandemienes og influense(r)nes tid

Vaksiner har vært blant de medisinske vitenskapenes største suksesser! Men gjennombruddene har hele tiden vært fulgt av skepsis, som særlig har økt etter de strenge tiltakene vi så under koronapandemien. Debatten dreier seg ofte om kost-nytte-forholdet, og det er viktig å reflektere over både individ- og populasjonsperspektivet. I veterinærmedisin er målet ofte å beskytte hele populasjoner – enten det gjelder besetninger eller ville dyr – og noen ganger å utrydde sykdommer fullstendig. Kvegpestutryddelsen, der vaksiner spilte en avgjørende rolle, står som et historisk eksempel på dette. Suksessen ble oppnådd gjennom effektiv vaksinasjon, kombinert med overvåkning og utsjalting av smittede dyr. Et annet viktig case er valpesyke hos hund, hvor sviktende vaksinedekning i Finland førte til utbrudd og som illustrerte betydningen av flokkimmunitet. Dette viser hvordan veterinærmedisinen har erfart hvilket omfang av flokkimmunitet som må til for å forebygge epidemier, og hvor raskt situasjonen kan endre seg dersom vaksinedekningen svikter.

Samtidig har vaksineskepsis fått økt oppmerksomhet, ikke bare i menneskemedisin, men også blant dyreeiere. Eksempler som «paw-tism» og påstander om vaksineindusert autisme hos hunder sprer seg. Det er avgjørende at vi møter denne skepsisen med kunnskap og forståelse, snarere enn avvisning. Mange bekymringer – om bivirkninger, testing, naturlig immunitet, varighet av beskyttelse eller innholdsstoffer – har røtter i reelle spørsmål. For eksempel vil sjeldne bivirkninger nødvendigvis bare avdekkes etter massebruk, og risikoen er aldri helt null. Likevel er populasjonsgevinsten ved høy vaksinasjonsdekning enorm, og faren for sykdomsutbrudd og tap langt større dersom programmer bryter sammen.

Veterinærer har et særlig ansvar for å formidle disse perspektivene, både fordi vi har erfaring med populasjonsmedisin og kan forklare flokkimmunitetens betydning, og fordi vi ofte har mindre følelsesmessig tilknytning til enkeltindivider enn det som er vanlig i humanmedisin. I mange tilfeller kan også vaksinering av dyr få stor betydning for å hindre sykdom hos mennesker! Vår rolle bør være å drive kunnskapsbasert formidling, møte skepsis med respekt og bidra til offentlig opplysning – ikke med tvang, men med gode argumenter og åpenhet.